NY BLOGGSIDE

OBS! Omdirigering av trafikken!
Vennligst følg denne veien fra nå av:

www.psykologblogg.no

Jeg er glad for ditt følge, så håper du noterer ned den nye adressen!

Flink bisk - sint pike

Hun har fulgt spillereglene til punkt og prikke. Rullebladet er selvfølgelig rent. Håret vasket og ikke for rufsete. I skapet er ingen hemmelig elsker. Der er kun klær, brettet med tellekanter som er selv militæret verdig. Hun er gjerne slank. Pen kanskje? 
Men hun er allikevel litt usynlig. I hvert fall når det er tale om forfremmelser, lønnsforhandlinger, eller generelt "si NEI" "Jeg trenger det!" eller "Jeg er uenig". Hun er en flink pike. 


Hun har kjent på et økende sinne siste par år, men hun smiler for det. Det sitter liksom i ryggraden. Ja, hun er faktisk så god til å smile og si ja, selv om hun inni seg er rasende og vil skrike nei...

Janteloven kjenner vi jo. De flinke gjør i hvert fall det. Sandemose traff spikeren på hodet når den nordiske kulturen skulle illustreres på forfatters vis; ved gode formuleringer:

1. Du skal ikke tro at du er noe.
2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Flink bisk

"Flink bisk" roser han hunden sin når den kommer til ham når den kalles på. "Flink bisk" roser han, når den forstår "sitt". Den gir labb pent, og får et godteri. Den er flink når den lystrer! 


"Flink pike" gir meg assosiasjoner til flink bisk. Jeg ser for meg en ung kvinne, sittende på alle fire i gi-labb-posityr. Sjefen gir henne et matstykke for de høye produksjonstallene. ...Å, så flink pike... du lystrer du, uten protester, uten å mukke, du er perfekt. Min flinke pike! 


Den flinke piken har et nokså usynlig halsbånd vel og merke. Hun kjenner det dras i halsbåndet, både utenfra og innenfra.


Kanskje noen ganger rykkes det innenfra i motsatt retning som sjefens, mannens, barnas, kollegenes, de andres... Da spørs det om hun tør å si sin mening. Om hun tør si "nei", "nok", "hva får jeg igjen for det", "dette bør noen andre ta denne gangen".


Den flinke gutten fins det også mange av. Den som ikke hever stemmen, kjenner kroppens begrensning eller følelsenes signaler. Og kanskje dras han i større og større grad også i mange retninger på å møte krav som stilles til ham; på jobb, i parforholdet, til barna og omgivelsene. 


Punching-bag
Å si nei og stå på barrikadene for seg selv kan imidlertid bli nok et krevende ideal for mange. Det er nemlig ofte vanskeligere å si nei enn å si ja.. Det er ingen enkel ting å trå ut av gruppen og si sin mening, spesielt ikke hvis den avviker fra de andres. Det er tross alt en risiko. Du utsetter deg for å bli upopulær hos sjefen, mannen, naboen, vennen, barnet. 
Det krever mot!  


Å smile er tross alt mer akseptert enn å vise sinne. 


..men for de som kjenner at prisen begynner å bli for høy. For dem som har gjemt seg for lenge i sin flinkhet. Som kjenner motstand i kropp og psyke. Som har levd etter sine prestasjoner for lenge. Som kjenner på "hvor er egentlig min verdi?". 
Som kjenner på et sinne som overtar mer og mer. For dem er det viktig å kjenne varmen i nåtidens fokus på at flinkhetsidealet har sine mørke sider. Og at det er politisk korrekt å bli sint over flinkheten.


Men hvor skal den flinke gjøre av sitt sinne? 
For en kan være sikker på at det er der et sted dersom tellekantene er så skarpe at du kan stikke deg på dem. 
Skal de gå til innkjøp av en punching-bag? 
Slå og hamre løs?  


Vel, det trengs noen verktøy her! For mange av oss er treningen med å lystre kommet lengre enn treningen med å kjenne egne behov, lystre egne tanker og idéer, si nei... 
Bli med på trening; flinke gutter og jenter?


..en liten ting bare. Hva hvis Rihanna har rett i det hun synger, "...once a good girl goes bad- we gone forever..."? 

De syv dødssynder - Full pott?

Champagnen sprudlet i de to glassene. Det ene var til meg. 


De små menneskene i sort nedi orkestergraven klarte sammen å skape Verdis udødelige. 


Jeg forsøkte å luke ute alle de andre rundt meg; de gråhårede, de som småpratet, de som ikke hadde pyntet seg, de som følte seg så hjemme at det fikk et hverdagslig preg over det hele, de som nikket og så ut til å være bevandret i plottet og på forhånd briljerte med diverse tolkninger av det hele.  


Det var ikke et barn å se, ingen å løpe etter, ingen å trøste eller bære. Det var meg, ham, champagne og italiensk opera den kvelden. 

Mammarollen hadde overtatt i for lang tid, og jeg trengte å late som at alt dette var kun for meg. Min kveld. 

Jeg skulle suge inn den barnefrie atmosphære, ha øreringer som glitret som ingen barn skulle dra i, ha håret løst uten å bli bustet til, ha lebestift som ingen kysset vekk. 

Jeg skulle nyte hvordan ekstreme følelser blir visualisert og strødd utover. 

Jeg skulle puste inn den hemmelige formen for Opera. 

Alt er lov- ingenting for drøyt

Det rives og dras i skuelspillerene med de store stemmer. De er fulle av konflikter. De knivstikker. De er utro. De hyler av følelsenes smerte. 

Og det er visst lov, på Operaen. De gråhårede rundt meg nikker og smiler de, rett etter at Lady Macbeth og Macbeth har myrdet - for makt, penger, ære! Publikum sitter rolig i stolene sine. 
Burde de ikke reise seg i forakt, marsjere ut, og si at: dette er for drøyt? Sånn skal ikke mennesker gjøre, vi skal være snille og greie!? Vårt begjær skal legges lokk over.
Men neida, dette er Opera- og da kanskje alt stuerent? 


De som kaster sine harde dommer over filmer med voldscener, sexscener, ... her er alt lov! også for den eldre garde. 


De syv dødssynder
De mest kjente operaene synes å ta for seg menneskesinnet på sitt verste og på sitt sarteste. De hater med den sterkeste sjalusi, deres misunnelse fører til drap, de fråtser og begjærer. 


De gjør alt vi ikke bør gjøre. De spiller ut menneskets mørke sider. De underholder oss. De sprenger skalaen. 


Vår misunnelse blir liten til sammenligning. 
Vår sjalusi som småsmuler. 
Vår griskhet som beskjedenhet. 
Vårt ønske om lønnsforhøyelse og ny bil viskes ut sammenlignet med deres blodpenger. 


Kan det være de syv døddsynder, som går igjen- i den hemmelige Opera-formelen? 

1. Superbia (hovmod)
2. Avaritia (griskhet)
3. Luxuria (nytelse)
4. Invidia (misunnelse)
5. Gula (fråtsing)
6. Ira (vrede)
7. Acedia (latskap)

Uansett, mitt ønske for kvelden var å nyte livet (Luxuria), ta store slurker av champagnen (Fråtsing) så det rant nedover lepper, hals og kjole (Griskhet)- jeg knitret med sjokoladepapiret merket irritasjonen på ham raden foran, og knitret ennå mer med papiret mens sjokoladen smeltet på tungen, jeg smilte når jeg tenkte på at jeg skulle sove vekk dagen derpå (Latskap). 


Uskyldig? Jada.  


Følelser kan beskrives i grader, som på et kontinuum. 
Hvor sint er du, på en skala på 1-10? Hvor max er for eksempel raseri, og minimum litt irritert. 


Operettene sprenger vel alle følelse-skalaer? 
Ellers er det ikke drama nok for pengene. 
Mens vi vanlig dødelige holder oss et stykke lenger nede. Men det er nok samme skala, for folket smiler og nikker - med dårlig skjult gjenkjennbarhet - når dolken settes i brystet på fienden.


God helg!




Les også:

http://www.kristinamoberg.blogspot.com/search/label/Sjalusi

Er du kreativ?

Michelangelo, Munch, Dali. De kunne svinge penselen! De kunne tenke utradisjonelt! Gå ut av det sømmelige. 
Skape - uten frykt og skam.
De var kreative. Det er klart.


Mozart, Beethoven, Vivaldi, Chopin.


Jada, de skapte noe fantastisk!






Men hva er definisjonen på kreativitet? 
Må man være et ekstremt talent innen kunstfaget? 
Og er kunstfag alltid kreativt?


I filmen Black Swan møter vi Natalie Portman. Scenarioet som utspilles er backstage innen operaen og den klassisk ballett. Det er duket for Svanesjøen. 
Det er svette, tårer og blod. 
Det er regler. Det er øving. Det er detaljorientering. 
Det er knekte tær. Det er plastrede hæler. Det er mager uten mat.


Hun, den vakre, topper skalaen på teknikk og skjønnhet. 
Men hvorfor blir hun ikke valgt ut i hovedrollen, i første omgang? 
Fordi teknikk holder ikke. Hun har en feil, hun slipper seg ikke løs. Hun følger reglene, er perfeksjonist, men ikke kreativ. 


Det er mange som i motsatt fall slipper seg løs. Men som heller ikke er direkte kreative av den grunn. 


Jeg gikk på en utstilling for studenter på en privat kreativ skole. Det var malerier med sterke uttrykk; blod og smerte. Det skulle antakelig være visuelt sterkt og uten frykt. Men teknikken sto ikke i stil til uttrykket, og uttrykket var ofte for direkte til at det lot min fantasi få næring til å starte. 


Binders-testen
Den kreative matematiker. Den kreative ingeniør. Den kreative lærer. Den kreative lege. Den kreative psykolog. Den kreative husmor. Den kreative pensjonist. 


Kreativitet kan være i tankene, i språket og i teoriene. Eller den kan komme til uttrykk ved toner, malestrøk eller dans. 


Kreativitet er ikke å male, danse, synge. Kreativitet er det først når det skapes noe nytt. Det handler om å se muligheter, se ting og gjenstander som mer enn det er ment å være, det handler om å snu ting på hodet. 


Binders-testen: Hva kan en binders brukes til?
Binde noe sammen. Det er bare det. Eller?
Dirke opp låser, glidelås, smykke, ståltråd, tannpirker (AU!), øredobber (UFF), nøkkelknippe, kjetting, fiskekrok, .....
Ikke sant?


Er du kreativ?
Du trenger ikke å dele seng med penselen, ha brystkasse som Pavarotti eller ha toner i sinnet som Mozart. 


Det du trenger er å vite at kreativitet er å se muligheter der du eller andre har stoppet opp. Det du trenger er å følge noen regler, men ikke stringent. Løs opp, om det er kropp eller sinn, ommøbler stua og snu vasen opp ned, tenk nytt på noe gammelt. 


Kreativitet er deilig. Det er å fri seg fra det faste, det rutinepregete. Det er å snu opp ned og rundt omkring. 


Kreativitet kan trenes opp. Du trenger ikke gå til sangpedagog. Tvert om. Hyl så høyt du kan og se hva som skjer? 


Er du så heldig at du har et kunstnerisk talent i tillegg, så gå ut av A4, og skap noe eget. 


God "fri" fredag!

Whitney whitney whitney...

Det var ikke et tørt øye å se i kinosalen da The Bodyguard var ferdig. Kombinasjonen av nydelig musikk, fantastisk vokal, en utrolig skjønnhet og et vakkert eventyr ble i sterkeste laget for de fleste av oss. 


Jeg hadde akkurat fått meg CD-walkman, het det ikke det? Det var "I will allways love you" på repeat i ett år før jeg var klar til å gå videre ;-)


Og i natt døde du.


Hvordan kan det ha seg spør mange seg, at en som tilsynelatende har alt lever et liv, velger sine relasjoner, som ikke svarer til henne i det hele tatt? 


Selvverdi
Vel, for det første er det ofte en avstand mellom hva andre tenker om en - og hva en selv tenker om seg selv. Selvverdi er komplisert, og det er sjelden slik at en kan gjette ut i fra objektive kriterier. Den nydelige kvinnen som ler og kaster på håret, hun kan ha de mørkeste stunder i ensomhet. Det vet vi jo..


Whitney selv har uttalt at hun var både sin beste venn og sin verste fiende. Hun kunne altså sette de strengeste dommer over seg selv, og ikke alltid ønske seg det beste. Heldigvis hadde hun også evne til å være sin beste venn, det er godt å høre.
Rusmisbruket sa hun også satte dype spor, og forandret henne. Det vet vi jo at det gjør. Åpenbart.


Teorien om lært hjelpeløshet
Jeg husker at jeg stilte meg spørsmålet, som jeg gjør i jobben min hele tiden: Hva gjør at hun blir i et forhold hvor hun misbrukes? 
Whitney, av alle, kunne vel få den snilleste og vakreste mannen på jordkloden. Hun giftet seg midt i suksessen, og det var det ene blåmerket etter det andre som media fikk nyss om.


Var hun svak? Nei, det er ikke interessant spørsmål. Det handler ikke om svak og sterk, i hovedsak.
Dersom en person ikke tror på at situasjonen kan påvirkes, kan en tilstand av resignasjon inntreffe.


I psykologien har vi dette hundeeksperimentet (beklager dere hundeelskere! vit at det er strengere etiske regler i dag). Noen hunder var i et rom, fikk milde men ubehagelige støt. Støtet ble forberedt av en alarm. Etterhvert lærte hundene seg å hoppe over til andre rommet, når alarmen pep. Slik unngikk de støtet.
Men det var en annen gruppe hunder som fikk en litt annen versjon. Alarmen pep noen ganger før støtet, men noen ganger kom støtet uforberedt. Andre ganger pep alarmen, men støtet uteble. Det var altså høy grad av uforutsigbarhet i situasjonen. 
I starten forsøkte hundene riktignok å hoppe over, finne et logisk system for å unngå smerte, men etterhvert viste de en interessant atferd. Alarmen pep, og de satt stille, og ventet på støtet. De resignerte. 


Dette, og lignende varianter, har lært oss noe om sosial læring, og behov for å kunne føle påvirkingskraft eller kontroll over situasjonen. Vi spør oss, hvorfor rømte ikke Fritzl' datter tidligere, hvorfor forteller ikke barn om overgrep, hvorfor blir noen i destruktive parforhold?
Det er noe med at hvis man har resignert så har man resignert. Finner det beste i situasjonen, og finner gode argumenter- kanskje en aksept til og med- som gjør at andres dårlige atferd blir forståelig- det hjelper mot ubehaget ved kognitiv dissonans. 


Vel, Whitney! Takk 
Du er i dessverre stort selskap med å være en lysende stjerne som går bort for tidlig. At du var vakker, er ingen tvil. Nydelig!
Men ikke sikkert du så det slik. 
At du sang slik at andre gråt, det tror jeg du visste.
At du fortjente bedre, vel... det hjelper så lite.


Hvil i fred. Musikken lever videre! Takk for at du påvirket mitt liv!

Gruppen: Vil du knekke en annen?

Det lå ikke en bursdagsinvitasjon i postkassen i dag heller. Hun lurte på når den ville komme. De andre hadde snakket høyt om selskapet. Hun gledet seg. 

Mobbing

Forskning på 'mobbing' har ikke klart å finne ut hvorfor noen blir mobbet og andre ikke. Det er ingen enkle åpenbare fellestrekk mellom mobbeofre. Det er ofte ikke det å skille seg ut med utseende. Det er ofte ikke det å være funksjonshemmet. Det kan være noe med selvhevdelsen og sårbarheten, men mest av alt er det tilfeldigheter. De havnet i feil bås fra starten av, og gruppen lot det skje og gikk videre uten den ene.

Men de har der i mot funnet flere fellestrekk med den som mobber. Spesielt hovedmobberen. Der kan det i større grad være barn og unge som strever, har aggresjonsvansker og behov for å hevde seg. En del kommer fra hjem hvor de selv opplever mobbing, og en kan snakke om lært atferd- hos noen. 


Vi
Og som i alle grupper eksisterer det et gruppepress om å være enige. Og slik kan en hel gruppe snu ryggen til et enkeltindivid. Hvis hovedmobberen er noen de ønsker å identifisere seg med, vel og merke. Hvis hun er kul nok.

Ved å tråkke litt på deg vokser jeg

Som jeg har skrevet om selvtillit og misunnelse tidligere; det kan "hjelpe" å rakke litt ned på andre for å heve seg selv i egne øyne, og kanskje andres. Det er ikke en heldig løsning. Jeg vet om bedre, for å si det enkelt. Men det skjer.

Mobbing, hva er det da?

Det er en opplevelse av å bli krenket, ydmyket, utestengt. Det kan skje ved psykisk og/eller fysisk trakkasering.

"They ignored me" sa Allison i filmen Breakfast Club (1985) 

Allison strevde med selvbilde, dekket seg til og var sårbar. 
-Hva har skjedd med deg a'??? spurte de kule. 

-My parents ignored me..   


Jeg tenkte: Det var hennes lidelse? Hah...??? På tide å trekke tilbake det "Hah'et" nå dere!

Ignoransens smerte

Rollo May, en av de mest kjente eksistensial-psykologene i vår tid, mente at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men apati og ignoranse.

Han tenkte at det mest grunnleggende for mennesket er å bli sett. Det handler om mer enn et synsinntrykk av et objekt. Det handler om å bli kontaktet, å bli snakket til med sitt navn. At noen lurer på hva du mener, hvordan du har det, og hva du ønsker. 

Det aller verste, skriver han, er å bli oversett. Den største makten ligger i det. Det er nesten lettere å bli hatet eller slått, for da eksisterer man hvertfall. Det aller verste er den totale ensomheten om at du som individ- ikke tas med- ikke finnes- for mamma og pappa, for skolekamerater eller kolleger. 
Du er som borte. Borte vekk.

Tilbake til bursdagsselskapet..

Postkassen var fortsatt tom. Bunnen nærmest lyste mot henne av hån. Hun hadde vel hatt en magefølelse på at dette skjedde henne igjen, og nå ga det hele mening. Hun var den eneste som ikke ble invitert. Igjen. Hun trodde ikke det var spesielt vondt ment lenger. Nå eksisterte hun bare ikke lenger, for dem. 

Vel... vi kan kanskje alle ransake vår fortid å finne episoder der vi ikke har handlet til det beste for andre. Kanskje utestengt. Kanskje bare ikke sett personen. 

Fester man inviterte noen nøye utvalgte- av de populære. Ingen skam i å ikke inkludere alle, venner må man få lov til å ha. 

Men... som foreldre kan vi ikke godta at alle blir bedt utenom 1 eller 2. Vi må hjelpe de små til å se det. Ikke sant? 
Mobbing er ut! Vi vet mer nå om hvordan det kan knekke et menneske, bit for bit, til det er smuler igjen. 

Vi er så avhengige av hverandre vi mennesker. 
Vi er ulike med hensyn til vårt sosiale behov, vår sosiale kapasitet og hvor mye vi tør å ta kontakt. Det vi imidlertid alle trenger er en følelse av tilhørighet, og at vi ikke ignoreres av de nærmeste! 

Ikke bli som meg :-)

Jeg blogger som psykolog, det kan du se av profilen min. Det står også at det er min stemme, og mine meninger, noe som gjør at dette blir sammenblandet. Mange oppsøker psykolog for å få gode råd. De står i et dilemma, de har kanskje en indre konflikt, og lurer på om psykologen den kloke kan vise vei. Det er forståelig å ønske råd, og psykologen kan bli med på denne veien. Til og med gi råd, men ikke om de store ting, som hvilken mann man skal velge og om en bør skille seg. Psykologer er jo ikke annet enn mennesker selv, og har ikke mer perfekte liv enn de andre. De sitter ikke med fasiten. De kan lede på feil vei, hvis de begynner med det. Men det gis i relasjonen plass til en lyttende, tenkende samtalepartner som kan gi av sin kunnskap om hva som kan være nyttig for å bekjempe og forebygge angstens fengsel eller depresjonens klo. Det at det gis plass for tenking sammen, om deg, det er av betydning for oss mennesker. 


Modell
Terapirommet blir på tross av fravær av klare råd, en god modell for hvordan stoppe opp i eget liv og hvordan finne gode samtalepartnere når ens egen tankekraft har midlertidig gått ned for telling. Psykologens ro og oversikt vil kunne etterhvert bli pasientens ro og oversikt, dersom relasjonen "internaliseres"- blir til en varig relasjon som man husker på og kan tenke sammen med også uten psykologens tilstedeværelse.

Jeg kom jeg til å tenke på bloggen min, her i dag. Mine tekster er jo ikke terapirommet, ikke sant. Jeg ser dere jo ikke. Jeg elsker å skrive og jeg liker å formidle. 

Jeg liker ordene som kommer frem på papiret! 

At noen liker å lese dem synes jeg er morsomt, at noen lytter synes jeg er fint og at noen sier at de lærer noe er en bonus!

Men så blogger jeg jo ikke bare som meg, det er en fagperson med i bildet. Mine holdninger om så mangt blir stående i blekk, og jeg skal innrømmet at jeg benytter meg av muligheten fagrollen gir meg til å gi andre en påminner om at bevegelse er viktig, at havet lukter nydelig og at nuet er alt.

Family perfecto
Jeg husker tilbake til sommmerferien. Familien min på 4 gikk en tur, på et solfylt sted. Vi passerte en familie, spansk kanskje, med mor, far og 5-6 viltre barn. Mens vi passerte overhørte vi "family perfecto" eller lignende- og så litt gestikulering mot oss. Jeg tenkte "jammen, nå har jeg hørt det ja". At jeg var mektig sint grunnet kombinasjon varme, uenigheter, manglende søvn og to myggestikk som jeg tydeligvis ikke tålte, syntes ikke på utsiden nei.. 


Sånn det ser ut utenfra er ikke alltid sånn det ser ut innenfra. Selvom du skal vite at jeg nok kommer nokså godt ut på sammenhengen mellom liv og lære, da jeg er personlig av natur og nok ikke har en fasade som er særlig annerledes enn rommene innenfor, så kan jeg stå i fare for å her bli en fagperson som kan lede folk på min sti.. og derfor benytter jeg anledningen til å advare deg :-) 
Jeg vil jeg si litt om de uheldige konsekvensene av å bruke øyeblikket, følge drømmer og bruke hver dag som om den var den siste! 


Uheldige ting ...
Ved å verdsette øyeblikkene i så stor grad som jeg gjør, ved å tenke på dødslinjen der fremme til stadighet- og ved å tenke her og nå... vet du, det følger en del ulemper med en slik tankegang! Hvis hverdagen, en mandag, er kjedelig, da tåler mange det nokså godt. De tenker kanskje, ja- ja, det er jo mandag. Sånn er ofte mandager. Men hva tenker jeg? Jeg tenker at denne mandagen er finalen i mitt liv. Hvis det ikke skjer noe nå, når skal det da skje? I morgen kan jo det hele være over.
Da kjeder jeg meg, må finne på noe som hever stemningen, og blir fortvilet hvis det ikke lar seg gjøre.
Hva skjer hvis andre er syke- for eksempel influensa? De synes det er kjipt, så klart. Men hva synes jeg? I og med at det ikke er sikkert at jeg opplever å bli frisk, fordi jeg er så opptatt av øyeblikket, da blir det som en tvangstrøye som ufrivillig ble dratt over meg. Det er håpløst å være syk! og jeg blir håpløs å være sammen med så klart. De sier: du blir frisk, du kommer deg gjennom det, og det blir vår etter en vinter. Det sier de for å trøste.


Så moralen på visa i dag må vel være at øyeblikket er vel og bra, men det kan gå for langt også, det er jo godt å se de lange linjene og tenke at man har tiden på sin side. Det kan jo hende at man lever i 40 år til, ikke sant, så det er jo lov å sitte ned og kjede seg også? En annen moral på denne visa er at man må velge sin egen sti, og lytte og la seg inspirere av det man trenger mer av, på sin vei, uten å tro at andre sitter på fasiten eller er perfekte.


God kjedsomhet- god ro - god lørdag! dette var vel mer til meg enn til deg kanskje, da jeg er... syk :-( 
men noen har sagt at det går over, så da gjør det vel det. Statistisk sett varer ikke forkjølelser evig.