NY BLOGGSIDE

OBS! Omdirigering av trafikken!
Vennligst følg denne veien fra nå av:

www.psykologblogg.no

Jeg er glad for ditt følge, så håper du noterer ned den nye adressen!

Flink bisk - sint pike

Hun har fulgt spillereglene til punkt og prikke. Rullebladet er selvfølgelig rent. Håret vasket og ikke for rufsete. I skapet er ingen hemmelig elsker. Der er kun klær, brettet med tellekanter som er selv militæret verdig. Hun er gjerne slank. Pen kanskje? 
Men hun er allikevel litt usynlig. I hvert fall når det er tale om forfremmelser, lønnsforhandlinger, eller generelt "si NEI" "Jeg trenger det!" eller "Jeg er uenig". Hun er en flink pike. 


Hun har kjent på et økende sinne siste par år, men hun smiler for det. Det sitter liksom i ryggraden. Ja, hun er faktisk så god til å smile og si ja, selv om hun inni seg er rasende og vil skrike nei...

Janteloven kjenner vi jo. De flinke gjør i hvert fall det. Sandemose traff spikeren på hodet når den nordiske kulturen skulle illustreres på forfatters vis; ved gode formuleringer:

1. Du skal ikke tro at du er noe.
2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Flink bisk

"Flink bisk" roser han hunden sin når den kommer til ham når den kalles på. "Flink bisk" roser han, når den forstår "sitt". Den gir labb pent, og får et godteri. Den er flink når den lystrer! 


"Flink pike" gir meg assosiasjoner til flink bisk. Jeg ser for meg en ung kvinne, sittende på alle fire i gi-labb-posityr. Sjefen gir henne et matstykke for de høye produksjonstallene. ...Å, så flink pike... du lystrer du, uten protester, uten å mukke, du er perfekt. Min flinke pike! 


Den flinke piken har et nokså usynlig halsbånd vel og merke. Hun kjenner det dras i halsbåndet, både utenfra og innenfra.


Kanskje noen ganger rykkes det innenfra i motsatt retning som sjefens, mannens, barnas, kollegenes, de andres... Da spørs det om hun tør å si sin mening. Om hun tør si "nei", "nok", "hva får jeg igjen for det", "dette bør noen andre ta denne gangen".


Den flinke gutten fins det også mange av. Den som ikke hever stemmen, kjenner kroppens begrensning eller følelsenes signaler. Og kanskje dras han i større og større grad også i mange retninger på å møte krav som stilles til ham; på jobb, i parforholdet, til barna og omgivelsene. 


Punching-bag
Å si nei og stå på barrikadene for seg selv kan imidlertid bli nok et krevende ideal for mange. Det er nemlig ofte vanskeligere å si nei enn å si ja.. Det er ingen enkel ting å trå ut av gruppen og si sin mening, spesielt ikke hvis den avviker fra de andres. Det er tross alt en risiko. Du utsetter deg for å bli upopulær hos sjefen, mannen, naboen, vennen, barnet. 
Det krever mot!  


Å smile er tross alt mer akseptert enn å vise sinne. 


..men for de som kjenner at prisen begynner å bli for høy. For dem som har gjemt seg for lenge i sin flinkhet. Som kjenner motstand i kropp og psyke. Som har levd etter sine prestasjoner for lenge. Som kjenner på "hvor er egentlig min verdi?". 
Som kjenner på et sinne som overtar mer og mer. For dem er det viktig å kjenne varmen i nåtidens fokus på at flinkhetsidealet har sine mørke sider. Og at det er politisk korrekt å bli sint over flinkheten.


Men hvor skal den flinke gjøre av sitt sinne? 
For en kan være sikker på at det er der et sted dersom tellekantene er så skarpe at du kan stikke deg på dem. 
Skal de gå til innkjøp av en punching-bag? 
Slå og hamre løs?  


Vel, det trengs noen verktøy her! For mange av oss er treningen med å lystre kommet lengre enn treningen med å kjenne egne behov, lystre egne tanker og idéer, si nei... 
Bli med på trening; flinke gutter og jenter?


..en liten ting bare. Hva hvis Rihanna har rett i det hun synger, "...once a good girl goes bad- we gone forever..."? 

De syv dødssynder - Full pott?

Champagnen sprudlet i de to glassene. Det ene var til meg. 


De små menneskene i sort nedi orkestergraven klarte sammen å skape Verdis udødelige. 


Jeg forsøkte å luke ute alle de andre rundt meg; de gråhårede, de som småpratet, de som ikke hadde pyntet seg, de som følte seg så hjemme at det fikk et hverdagslig preg over det hele, de som nikket og så ut til å være bevandret i plottet og på forhånd briljerte med diverse tolkninger av det hele.  


Det var ikke et barn å se, ingen å løpe etter, ingen å trøste eller bære. Det var meg, ham, champagne og italiensk opera den kvelden. 

Mammarollen hadde overtatt i for lang tid, og jeg trengte å late som at alt dette var kun for meg. Min kveld. 

Jeg skulle suge inn den barnefrie atmosphære, ha øreringer som glitret som ingen barn skulle dra i, ha håret løst uten å bli bustet til, ha lebestift som ingen kysset vekk. 

Jeg skulle nyte hvordan ekstreme følelser blir visualisert og strødd utover. 

Jeg skulle puste inn den hemmelige formen for Opera. 

Alt er lov- ingenting for drøyt

Det rives og dras i skuelspillerene med de store stemmer. De er fulle av konflikter. De knivstikker. De er utro. De hyler av følelsenes smerte. 

Og det er visst lov, på Operaen. De gråhårede rundt meg nikker og smiler de, rett etter at Lady Macbeth og Macbeth har myrdet - for makt, penger, ære! Publikum sitter rolig i stolene sine. 
Burde de ikke reise seg i forakt, marsjere ut, og si at: dette er for drøyt? Sånn skal ikke mennesker gjøre, vi skal være snille og greie!? Vårt begjær skal legges lokk over.
Men neida, dette er Opera- og da kanskje alt stuerent? 


De som kaster sine harde dommer over filmer med voldscener, sexscener, ... her er alt lov! også for den eldre garde. 


De syv dødssynder
De mest kjente operaene synes å ta for seg menneskesinnet på sitt verste og på sitt sarteste. De hater med den sterkeste sjalusi, deres misunnelse fører til drap, de fråtser og begjærer. 


De gjør alt vi ikke bør gjøre. De spiller ut menneskets mørke sider. De underholder oss. De sprenger skalaen. 


Vår misunnelse blir liten til sammenligning. 
Vår sjalusi som småsmuler. 
Vår griskhet som beskjedenhet. 
Vårt ønske om lønnsforhøyelse og ny bil viskes ut sammenlignet med deres blodpenger. 


Kan det være de syv døddsynder, som går igjen- i den hemmelige Opera-formelen? 

1. Superbia (hovmod)
2. Avaritia (griskhet)
3. Luxuria (nytelse)
4. Invidia (misunnelse)
5. Gula (fråtsing)
6. Ira (vrede)
7. Acedia (latskap)

Uansett, mitt ønske for kvelden var å nyte livet (Luxuria), ta store slurker av champagnen (Fråtsing) så det rant nedover lepper, hals og kjole (Griskhet)- jeg knitret med sjokoladepapiret merket irritasjonen på ham raden foran, og knitret ennå mer med papiret mens sjokoladen smeltet på tungen, jeg smilte når jeg tenkte på at jeg skulle sove vekk dagen derpå (Latskap). 


Uskyldig? Jada.  


Følelser kan beskrives i grader, som på et kontinuum. 
Hvor sint er du, på en skala på 1-10? Hvor max er for eksempel raseri, og minimum litt irritert. 


Operettene sprenger vel alle følelse-skalaer? 
Ellers er det ikke drama nok for pengene. 
Mens vi vanlig dødelige holder oss et stykke lenger nede. Men det er nok samme skala, for folket smiler og nikker - med dårlig skjult gjenkjennbarhet - når dolken settes i brystet på fienden.


God helg!




Les også:

http://www.kristinamoberg.blogspot.com/search/label/Sjalusi

Er du kreativ?

Michelangelo, Munch, Dali. De kunne svinge penselen! De kunne tenke utradisjonelt! Gå ut av det sømmelige. 
Skape - uten frykt og skam.
De var kreative. Det er klart.


Mozart, Beethoven, Vivaldi, Chopin.


Jada, de skapte noe fantastisk!






Men hva er definisjonen på kreativitet? 
Må man være et ekstremt talent innen kunstfaget? 
Og er kunstfag alltid kreativt?


I filmen Black Swan møter vi Natalie Portman. Scenarioet som utspilles er backstage innen operaen og den klassisk ballett. Det er duket for Svanesjøen. 
Det er svette, tårer og blod. 
Det er regler. Det er øving. Det er detaljorientering. 
Det er knekte tær. Det er plastrede hæler. Det er mager uten mat.


Hun, den vakre, topper skalaen på teknikk og skjønnhet. 
Men hvorfor blir hun ikke valgt ut i hovedrollen, i første omgang? 
Fordi teknikk holder ikke. Hun har en feil, hun slipper seg ikke løs. Hun følger reglene, er perfeksjonist, men ikke kreativ. 


Det er mange som i motsatt fall slipper seg løs. Men som heller ikke er direkte kreative av den grunn. 


Jeg gikk på en utstilling for studenter på en privat kreativ skole. Det var malerier med sterke uttrykk; blod og smerte. Det skulle antakelig være visuelt sterkt og uten frykt. Men teknikken sto ikke i stil til uttrykket, og uttrykket var ofte for direkte til at det lot min fantasi få næring til å starte. 


Binders-testen
Den kreative matematiker. Den kreative ingeniør. Den kreative lærer. Den kreative lege. Den kreative psykolog. Den kreative husmor. Den kreative pensjonist. 


Kreativitet kan være i tankene, i språket og i teoriene. Eller den kan komme til uttrykk ved toner, malestrøk eller dans. 


Kreativitet er ikke å male, danse, synge. Kreativitet er det først når det skapes noe nytt. Det handler om å se muligheter, se ting og gjenstander som mer enn det er ment å være, det handler om å snu ting på hodet. 


Binders-testen: Hva kan en binders brukes til?
Binde noe sammen. Det er bare det. Eller?
Dirke opp låser, glidelås, smykke, ståltråd, tannpirker (AU!), øredobber (UFF), nøkkelknippe, kjetting, fiskekrok, .....
Ikke sant?


Er du kreativ?
Du trenger ikke å dele seng med penselen, ha brystkasse som Pavarotti eller ha toner i sinnet som Mozart. 


Det du trenger er å vite at kreativitet er å se muligheter der du eller andre har stoppet opp. Det du trenger er å følge noen regler, men ikke stringent. Løs opp, om det er kropp eller sinn, ommøbler stua og snu vasen opp ned, tenk nytt på noe gammelt. 


Kreativitet er deilig. Det er å fri seg fra det faste, det rutinepregete. Det er å snu opp ned og rundt omkring. 


Kreativitet kan trenes opp. Du trenger ikke gå til sangpedagog. Tvert om. Hyl så høyt du kan og se hva som skjer? 


Er du så heldig at du har et kunstnerisk talent i tillegg, så gå ut av A4, og skap noe eget. 


God "fri" fredag!

Whitney whitney whitney...

Det var ikke et tørt øye å se i kinosalen da The Bodyguard var ferdig. Kombinasjonen av nydelig musikk, fantastisk vokal, en utrolig skjønnhet og et vakkert eventyr ble i sterkeste laget for de fleste av oss. 


Jeg hadde akkurat fått meg CD-walkman, het det ikke det? Det var "I will allways love you" på repeat i ett år før jeg var klar til å gå videre ;-)


Og i natt døde du.


Hvordan kan det ha seg spør mange seg, at en som tilsynelatende har alt lever et liv, velger sine relasjoner, som ikke svarer til henne i det hele tatt? 


Selvverdi
Vel, for det første er det ofte en avstand mellom hva andre tenker om en - og hva en selv tenker om seg selv. Selvverdi er komplisert, og det er sjelden slik at en kan gjette ut i fra objektive kriterier. Den nydelige kvinnen som ler og kaster på håret, hun kan ha de mørkeste stunder i ensomhet. Det vet vi jo..


Whitney selv har uttalt at hun var både sin beste venn og sin verste fiende. Hun kunne altså sette de strengeste dommer over seg selv, og ikke alltid ønske seg det beste. Heldigvis hadde hun også evne til å være sin beste venn, det er godt å høre.
Rusmisbruket sa hun også satte dype spor, og forandret henne. Det vet vi jo at det gjør. Åpenbart.


Teorien om lært hjelpeløshet
Jeg husker at jeg stilte meg spørsmålet, som jeg gjør i jobben min hele tiden: Hva gjør at hun blir i et forhold hvor hun misbrukes? 
Whitney, av alle, kunne vel få den snilleste og vakreste mannen på jordkloden. Hun giftet seg midt i suksessen, og det var det ene blåmerket etter det andre som media fikk nyss om.


Var hun svak? Nei, det er ikke interessant spørsmål. Det handler ikke om svak og sterk, i hovedsak.
Dersom en person ikke tror på at situasjonen kan påvirkes, kan en tilstand av resignasjon inntreffe.


I psykologien har vi dette hundeeksperimentet (beklager dere hundeelskere! vit at det er strengere etiske regler i dag). Noen hunder var i et rom, fikk milde men ubehagelige støt. Støtet ble forberedt av en alarm. Etterhvert lærte hundene seg å hoppe over til andre rommet, når alarmen pep. Slik unngikk de støtet.
Men det var en annen gruppe hunder som fikk en litt annen versjon. Alarmen pep noen ganger før støtet, men noen ganger kom støtet uforberedt. Andre ganger pep alarmen, men støtet uteble. Det var altså høy grad av uforutsigbarhet i situasjonen. 
I starten forsøkte hundene riktignok å hoppe over, finne et logisk system for å unngå smerte, men etterhvert viste de en interessant atferd. Alarmen pep, og de satt stille, og ventet på støtet. De resignerte. 


Dette, og lignende varianter, har lært oss noe om sosial læring, og behov for å kunne føle påvirkingskraft eller kontroll over situasjonen. Vi spør oss, hvorfor rømte ikke Fritzl' datter tidligere, hvorfor forteller ikke barn om overgrep, hvorfor blir noen i destruktive parforhold?
Det er noe med at hvis man har resignert så har man resignert. Finner det beste i situasjonen, og finner gode argumenter- kanskje en aksept til og med- som gjør at andres dårlige atferd blir forståelig- det hjelper mot ubehaget ved kognitiv dissonans. 


Vel, Whitney! Takk 
Du er i dessverre stort selskap med å være en lysende stjerne som går bort for tidlig. At du var vakker, er ingen tvil. Nydelig!
Men ikke sikkert du så det slik. 
At du sang slik at andre gråt, det tror jeg du visste.
At du fortjente bedre, vel... det hjelper så lite.


Hvil i fred. Musikken lever videre! Takk for at du påvirket mitt liv!

Gruppen: Vil du knekke en annen?

Det lå ikke en bursdagsinvitasjon i postkassen i dag heller. Hun lurte på når den ville komme. De andre hadde snakket høyt om selskapet. Hun gledet seg. 

Mobbing

Forskning på 'mobbing' har ikke klart å finne ut hvorfor noen blir mobbet og andre ikke. Det er ingen enkle åpenbare fellestrekk mellom mobbeofre. Det er ofte ikke det å skille seg ut med utseende. Det er ofte ikke det å være funksjonshemmet. Det kan være noe med selvhevdelsen og sårbarheten, men mest av alt er det tilfeldigheter. De havnet i feil bås fra starten av, og gruppen lot det skje og gikk videre uten den ene.

Men de har der i mot funnet flere fellestrekk med den som mobber. Spesielt hovedmobberen. Der kan det i større grad være barn og unge som strever, har aggresjonsvansker og behov for å hevde seg. En del kommer fra hjem hvor de selv opplever mobbing, og en kan snakke om lært atferd- hos noen. 


Vi
Og som i alle grupper eksisterer det et gruppepress om å være enige. Og slik kan en hel gruppe snu ryggen til et enkeltindivid. Hvis hovedmobberen er noen de ønsker å identifisere seg med, vel og merke. Hvis hun er kul nok.

Ved å tråkke litt på deg vokser jeg

Som jeg har skrevet om selvtillit og misunnelse tidligere; det kan "hjelpe" å rakke litt ned på andre for å heve seg selv i egne øyne, og kanskje andres. Det er ikke en heldig løsning. Jeg vet om bedre, for å si det enkelt. Men det skjer.

Mobbing, hva er det da?

Det er en opplevelse av å bli krenket, ydmyket, utestengt. Det kan skje ved psykisk og/eller fysisk trakkasering.

"They ignored me" sa Allison i filmen Breakfast Club (1985) 

Allison strevde med selvbilde, dekket seg til og var sårbar. 
-Hva har skjedd med deg a'??? spurte de kule. 

-My parents ignored me..   


Jeg tenkte: Det var hennes lidelse? Hah...??? På tide å trekke tilbake det "Hah'et" nå dere!

Ignoransens smerte

Rollo May, en av de mest kjente eksistensial-psykologene i vår tid, mente at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men apati og ignoranse.

Han tenkte at det mest grunnleggende for mennesket er å bli sett. Det handler om mer enn et synsinntrykk av et objekt. Det handler om å bli kontaktet, å bli snakket til med sitt navn. At noen lurer på hva du mener, hvordan du har det, og hva du ønsker. 

Det aller verste, skriver han, er å bli oversett. Den største makten ligger i det. Det er nesten lettere å bli hatet eller slått, for da eksisterer man hvertfall. Det aller verste er den totale ensomheten om at du som individ- ikke tas med- ikke finnes- for mamma og pappa, for skolekamerater eller kolleger. 
Du er som borte. Borte vekk.

Tilbake til bursdagsselskapet..

Postkassen var fortsatt tom. Bunnen nærmest lyste mot henne av hån. Hun hadde vel hatt en magefølelse på at dette skjedde henne igjen, og nå ga det hele mening. Hun var den eneste som ikke ble invitert. Igjen. Hun trodde ikke det var spesielt vondt ment lenger. Nå eksisterte hun bare ikke lenger, for dem. 

Vel... vi kan kanskje alle ransake vår fortid å finne episoder der vi ikke har handlet til det beste for andre. Kanskje utestengt. Kanskje bare ikke sett personen. 

Fester man inviterte noen nøye utvalgte- av de populære. Ingen skam i å ikke inkludere alle, venner må man få lov til å ha. 

Men... som foreldre kan vi ikke godta at alle blir bedt utenom 1 eller 2. Vi må hjelpe de små til å se det. Ikke sant? 
Mobbing er ut! Vi vet mer nå om hvordan det kan knekke et menneske, bit for bit, til det er smuler igjen. 

Vi er så avhengige av hverandre vi mennesker. 
Vi er ulike med hensyn til vårt sosiale behov, vår sosiale kapasitet og hvor mye vi tør å ta kontakt. Det vi imidlertid alle trenger er en følelse av tilhørighet, og at vi ikke ignoreres av de nærmeste! 

Ikke bli som meg :-)

Jeg blogger som psykolog, det kan du se av profilen min. Det står også at det er min stemme, og mine meninger, noe som gjør at dette blir sammenblandet. Mange oppsøker psykolog for å få gode råd. De står i et dilemma, de har kanskje en indre konflikt, og lurer på om psykologen den kloke kan vise vei. Det er forståelig å ønske råd, og psykologen kan bli med på denne veien. Til og med gi råd, men ikke om de store ting, som hvilken mann man skal velge og om en bør skille seg. Psykologer er jo ikke annet enn mennesker selv, og har ikke mer perfekte liv enn de andre. De sitter ikke med fasiten. De kan lede på feil vei, hvis de begynner med det. Men det gis i relasjonen plass til en lyttende, tenkende samtalepartner som kan gi av sin kunnskap om hva som kan være nyttig for å bekjempe og forebygge angstens fengsel eller depresjonens klo. Det at det gis plass for tenking sammen, om deg, det er av betydning for oss mennesker. 


Modell
Terapirommet blir på tross av fravær av klare råd, en god modell for hvordan stoppe opp i eget liv og hvordan finne gode samtalepartnere når ens egen tankekraft har midlertidig gått ned for telling. Psykologens ro og oversikt vil kunne etterhvert bli pasientens ro og oversikt, dersom relasjonen "internaliseres"- blir til en varig relasjon som man husker på og kan tenke sammen med også uten psykologens tilstedeværelse.

Jeg kom jeg til å tenke på bloggen min, her i dag. Mine tekster er jo ikke terapirommet, ikke sant. Jeg ser dere jo ikke. Jeg elsker å skrive og jeg liker å formidle. 

Jeg liker ordene som kommer frem på papiret! 

At noen liker å lese dem synes jeg er morsomt, at noen lytter synes jeg er fint og at noen sier at de lærer noe er en bonus!

Men så blogger jeg jo ikke bare som meg, det er en fagperson med i bildet. Mine holdninger om så mangt blir stående i blekk, og jeg skal innrømmet at jeg benytter meg av muligheten fagrollen gir meg til å gi andre en påminner om at bevegelse er viktig, at havet lukter nydelig og at nuet er alt.

Family perfecto
Jeg husker tilbake til sommmerferien. Familien min på 4 gikk en tur, på et solfylt sted. Vi passerte en familie, spansk kanskje, med mor, far og 5-6 viltre barn. Mens vi passerte overhørte vi "family perfecto" eller lignende- og så litt gestikulering mot oss. Jeg tenkte "jammen, nå har jeg hørt det ja". At jeg var mektig sint grunnet kombinasjon varme, uenigheter, manglende søvn og to myggestikk som jeg tydeligvis ikke tålte, syntes ikke på utsiden nei.. 


Sånn det ser ut utenfra er ikke alltid sånn det ser ut innenfra. Selvom du skal vite at jeg nok kommer nokså godt ut på sammenhengen mellom liv og lære, da jeg er personlig av natur og nok ikke har en fasade som er særlig annerledes enn rommene innenfor, så kan jeg stå i fare for å her bli en fagperson som kan lede folk på min sti.. og derfor benytter jeg anledningen til å advare deg :-) 
Jeg vil jeg si litt om de uheldige konsekvensene av å bruke øyeblikket, følge drømmer og bruke hver dag som om den var den siste! 


Uheldige ting ...
Ved å verdsette øyeblikkene i så stor grad som jeg gjør, ved å tenke på dødslinjen der fremme til stadighet- og ved å tenke her og nå... vet du, det følger en del ulemper med en slik tankegang! Hvis hverdagen, en mandag, er kjedelig, da tåler mange det nokså godt. De tenker kanskje, ja- ja, det er jo mandag. Sånn er ofte mandager. Men hva tenker jeg? Jeg tenker at denne mandagen er finalen i mitt liv. Hvis det ikke skjer noe nå, når skal det da skje? I morgen kan jo det hele være over.
Da kjeder jeg meg, må finne på noe som hever stemningen, og blir fortvilet hvis det ikke lar seg gjøre.
Hva skjer hvis andre er syke- for eksempel influensa? De synes det er kjipt, så klart. Men hva synes jeg? I og med at det ikke er sikkert at jeg opplever å bli frisk, fordi jeg er så opptatt av øyeblikket, da blir det som en tvangstrøye som ufrivillig ble dratt over meg. Det er håpløst å være syk! og jeg blir håpløs å være sammen med så klart. De sier: du blir frisk, du kommer deg gjennom det, og det blir vår etter en vinter. Det sier de for å trøste.


Så moralen på visa i dag må vel være at øyeblikket er vel og bra, men det kan gå for langt også, det er jo godt å se de lange linjene og tenke at man har tiden på sin side. Det kan jo hende at man lever i 40 år til, ikke sant, så det er jo lov å sitte ned og kjede seg også? En annen moral på denne visa er at man må velge sin egen sti, og lytte og la seg inspirere av det man trenger mer av, på sin vei, uten å tro at andre sitter på fasiten eller er perfekte.


God kjedsomhet- god ro - god lørdag! dette var vel mer til meg enn til deg kanskje, da jeg er... syk :-( 
men noen har sagt at det går over, så da gjør det vel det. Statistisk sett varer ikke forkjølelser evig.

Prinsesser

Kjønnsrolleforskningen i det norske universitetsmiljøet var blant dem som fikk seg et realt populistisk mageplask da Harald Eia lagde sin hjernevask-serie på tv for et par år siden. 


Det er mye som tyder på at forskjellene mellom kjønnene i interesser i livet - er større enn hva den enkelte kultur kan forklare. Journalist Kathrine Aspaas skrev en artikkel i Aftenposten forrige uke om å heie frem den nye rosa legoen. Fordi den er stilig, fordi det er lov, og ja- hun sier at det rett og slett er modent å tåle å stå for at jenter liker jenteting, at Kitty-legoen med parasoll og blomsterbed fenger litt mer enn de røde og grønne gamle. 


Jeg tenker videre at det kjønnsnøytrale kan ha vært så politisk korrekt som bare det, og kanskje viktig nok, men at det får være nok forsiktighet omkring de myke feminine verdiene. Det må være lov å være jente vel, og like rosa lego, uten at vi som foreldre skal bli redde for hva det skal bli av dem.. De tenker fortsatt like fine tanker, det er fordommene våre som får frem bekymringsrynken.. Som om man blir klokere eller mindre bortskjemt eller mindre påvirket av å gå i brune klær og leke med grønne leker? 
Så jeg liker Aspaas mening her, som i så mye av det hun skriver.


Hun skal bli prinsesse
Men det er klart at det smerter litt, bare litt, at min 5 år gamle datter høyt og klart besvarer spørsmålet fra sin kloke onkel. Joda, svarer hun tydelig, hun har tenkt på fremtiden sin. Først skal hun gå på skole og deretter skal hun bli prinsesse. Og hvordan? Joda det har hun også tenkt gjennom gitt. Hun skal møte en prins som hun må få forelsket i seg ved å smile og blunke med øynene, og han skal gjøre henne lykkelig. Hvordan bli lykkelig? Joda, like enkelt! Ved å gifte seg. Også gleder jammen den lille knøtten seg til å bli mamma. Og hun vil ha masse roser i hagen, for hun elsker roser, sier hun. Også kommer hun på at hun har tenkt på å bli dyrlege, men selvom jeg forsterker den tanken- som den første jeg faktisk kan smile litt stolt over, så hopper hun fort tilbake til det viktige i fremtidsplanene, det å være prinsesse på slottet i Norge.


Hvor hun har det fra, det er nok ikke gener og det er nok ikke det nære miljøet her hjemme, da jeg ikke har monarker hengende i mine rammer. 


Ikke skuffe henne- bli venn med H.K.H Mette Marit
Siden jeg kan være redd for realismens harde kår i møte med de store drømmer, er jo en mulighet å hjelpe henne til ikke å bli skuffet. Det er faktisk mulig å kapre en prins i Norge. Jeg kan jo begynne den desperate jakten? Forsøke å bli venn med H.K.H Mette Marit, for deretter å smigre min datter inn deres hus. Inn til familien-uten-etternavn. Deretter ta trikset om å miste en liten sko her og der i huset, for at Sverre Magnus skal gå på jakt? 

Jeg har faktisk allerede startet dette vennskapet med Mette Marit på Twitter... Eller vennskap og vennskap.. Jeg synes at det skotter litt på gjensidigheten i relasjonen ennå... Jeg følger henne.. Det er vel hakket mer korrekt.


Det kommer vel en annen tid..
Men jeg tror ikke dette blir kursen for datteren min i mange år videre. Kathrine Aspaas skriver nettopp om det, at det er ikke noe å være redd for at de liker rosa og kler seg ut som prinsesser i ny og ne. 


..og før jeg har tatt et pust til eller to - så står vel tenåringsdatteren min foran meg med hengslete ben, i sort outfit, masse sminke og med svart hår? Hvem vet? Og sammen henne står daten, som er lenger unna å være en prins enn Frederic Hauge er å være sossete.


Vel, så jeg får tåle litt prinsessesnakk mens jeg venter på fortsettelsen. 

Diagnose - reduserer det mennesket?

Værsågod..sitt ned Martin. 
Utredningen de siste månedene viser at ditt barn, Jonas, møter kriteriene for Asperger-syndrom. La oss bruke litt tid sammen på dette temaet, ok? Diagnosen beskriver mennesker som strever med å forstå det sosiale samspillet, som strever med å relatere seg til andre på en "vanlig" måte. Mest sannsynlig er det å ta andres perspektiv, dette med å mentalisere, dette med empati, redusert. Ofte ser man at barna kan lukke seg inne i sitt eget i større grad enn andre barn, og er en som kjenner og forstår følelser på en litt annen måte enn vi er vant med. Å få en diagnose kan være til hjelp for å forstå Jonas, det kan være en lettelse, men også en belastning. Kjenner du deg igjen i denne beskrivelsen av Jonas? 


Værsågod sitt ned Harald. 
Din kone lider av schizofreni. Det ligger en sårbarhet i genene her, som du vet, og nå har symptomene blitt tydeligere og mer fremtredende, og hun møter kriteriene for denne lidelsen. 
Hun vil sannsynligvis trenge medikamentell behandling over tid, for å holde symptomene i sjakk. I tillegg kan vi jobbe med psykosesymptomene, slik at hun opplever mer kontroll over dem, og ikke blir like redd når hallusinasjonene fremtrer. Schizofreni er en diagnose som beskriver at personen i perioder vil streve med oppstykkede og brutte tanker, minner og følelser. Vi må bruke en del tid sammen fremover til å snakke om hva realitetsbrist innebærer, og hvordan du som ektemann kan møte dette.


Det som feiler deg er ikke hjertesvikt, det er noe vi kaller panikkangst.


Depresjon, Alkoholavhengighet, Angst, Bulimi, Anorexia, Personlighetsforstyrrelse


Ingen diagnose
Takk for at du tok deg tid til å komme Line. Du har hatt mange belastninger siste tiden, skilsmisse og tap av din mor. Det er helt naturlig å kjenne på sorg, på sinne, på ensomhet og fortvilelse. Det er alltid nyttig å ha noen å snakke med, alle trenger det. Men det er ikke sikkert det er en psykolog du trenger. Kanskje en psykiatrisk sykepleier i kommunen er tilstrekkelig. En som kan lytte og støtte deg, siden du ikke har så stort nettverk. Eller hva er ditt ønske?

Diagnose- den grove inndeling i kategori

Det er en kjent sak at diagnose er en grov beskrivelse av symptomer som er tilstede. Det sier ingenting om årsaken, kun om tilstedeværelsen av plager. 

Diagnosen har således mange begrensninger, og det er viktig å ha et reflektert forhold til, og kommunisere dette videre på en god måte, hva en diagnose faktisk sier noe om, og hva den ikke sier noe om. 

For meg som daglig tråkker i dette fagmiljøet, har jeg ingen fordommer mot psykiske vansker, jeg har heller ingen vansker med å stille diagnoser. Jeg bruker tid, gjør mine vurderinger, og lander på en diagnose- eller ikke. Jeg tenker imidlertid ofte på at den medisinske tankegangen kanskje har fått for stor innflytelse i den psykologiske vitenskap, da det er en forskjell mellom å ha et brukket ben og å streve med meningen med å stå opp. Det siste innebærer et stort felt, hvor hele menneskets livshistorie, nåtid og fortid, må med. Det psykososiale miljøet spiller inn på vårt følelsesliv, hele tiden. 


Summen er allikevel at jeg har lært og godtatt at diagnoseboka vår, ICD 10 eller DSM IV-TR, er nyttige verktøy, for å forstå og vurdere behandlingstiltak. Ut i fra mitt perspektiv kan diagnose vel så mye innebære en lettelse for individet og familien, at det fritas for skyld og at det gir håp for bedring eller rett til tiltak. 


...men... 


Han sa: "..pass deg for makten".....
Jeg satt i et middagsselskap. Den eldre historielæreren, som hadde meg tilbords, ga meg noen velmente råd på veien, før jeg fikk min embetstittel psykolog. 


Han sa: Pass deg for makten. Ha respekt for at du besitter den og vær varsom i hvordan du utøver den.


Han hadde en egenerfaring i møte med psykisk helsevern, hvor psykiateren hadde møtt dem som familie på en nedlatende måte, følte han. Sønnen var syk, og det var frem med medisiner uten den gode informative samtalen hvor valgmulighetene ble presentert først. Han følte seg også mistrodd som far. Han følte seg ikke ivaretatt.


For meg er det altså klart, at diagnosen kun gir en beskrivelse, letter forståelse og kommunikasjon, og gir retning for en behandling. Det skal ikke redusere mennesket til å være "den schizofrene", "den ustabile selvskadende" eller "alkoholikeren". 
Det er den lidende siden av mennesket, her og nå, og et hvert menneske med samme lidelse er unikt. Så klart. 


Men for de som er fra andre miljøer enn mitt, kan ha et langt mer anstrengt forhold til den psykiske diagnosen. 
Og ja... det er opp til dagens psykologer og psykiatere å ta lærdom av de feil som er blitt gjort, lære av fortidens overtramp, og fortsette å være ydmyke lyttende og tydelige fagpersoner, som gir sin diagnose med en åpen holdning. Det er en vurdering, og det er av betydning, men det er ikke gitt at dette vil stå som risset i stein, da ting kan endre seg og få en ny retning på sikt.


Barbent i gresset?
Det sier ikke noe om hva personen elsker å spise, hvilke filmer personen liker, eller hvilke idrett personen har deltatt i. Det sier ingenting om personen liker å gå barbent i gresset en varm sommerdag, eller om personen elsker å danse i regnet. Det sier ingenting om det politiske ståstedet, eller hva som får frem smilet i munnviken.


Reduserer det Lisbeth Salander å gi henne en diagnose? 

The Girl with The Dragoon Tattoo går i amerikansk versjon på kino for tiden. Lisbeth Salander, med (herlige) Daniel Craig. Lisbeth (en fiktiv litteraturskikkelse) er en annerledes dame. En som står frem i mengden med sin tilbaketrekking. Jeg vet ikke hva andre føler, men jeg liker henne. Hennes kamp mot andres undertrykkelse, basert på en egen undertrykkelse gjennom altfor mange av sine barneår. Hvis man skal se ut i fra bøkenes salgstall og filmenes populariteter antar jeg at jeg ikke er alene om å la meg fenge av hennes personlighet. Men visst er hun aggressiv. 


Jeg overhørte en samtale, her i en lunsj. Noen sa over en kaffekopp at Lisbeth Salander viser tegn på å møte en Aspergerdiagnose. Og da skal jeg innrømmet at jeg kjente litt på at denne litterære skikkelsen ble litt redusert for meg, i lys av utsagnet. 


Jeg skal ikke gå inn i en monologisk diskusjon om litterære skikkelsers diagnoser, men heller sette lys på at jeg som kliniker ønsker å være god, og at det at jeg tenkte den tanken i denne lunsjen ga meg en påminner om at en diagnose av sinnet, det mentale liv, faktisk står i fare for å redusere det unike med mennesket. 


Historielæreren hadde selvfølgelig rett. Det ligger en makt i rollen, å være en som vurderer og en som behandler. Og ydmykhet står ikke i motsetning til tydelighet.
  
Så diagnosesetting er en krevende prosess som bør ta sin tid, da det gir en retning for en behandling og sier noe, men den bør ikke ta for mye tid eller for mye plass, da den ikke sier alt og heller ikke det viktigste, om det unike mennesket sammen med deg. 




Jeg pleier å avslutte med noen velmente mer eller mindre morsomme hilsener til leserne. Som: "god rødming", "god kveld" eller "god tur". Jeg skal kanskje ikke si "god diagnose", men hvis du får eller har en, og er usikker på hva det innebærer så er det lov å be om mer kunnskap om hva diagnosen sier noe om, og hva den ikke sier noe om, og hva som psykologen mener kan gjøres for å få det bedre. 


Men det jeg i stedet for kan avslutte med, er: God film; The Girl with the Dragoon Tattoo, neste stopp!?

Rødming - en ubuden venn?

Rødming. Det er særdeles ufrivillig! Det er ikke viljestyrt. Du vil sjelden klare å rødme på kommando. Du vil sjelden klare å skru det av på kommando. Enten gjør du det eller så gjør du det ikke. Klart i noen perioder av livet, som i et svangerskap, kan du også plutselig bli en rødmer, men utover det er det noen som alltid har den samme ansiktsfarge uansett hva de foretar seg, og andre som ikke har det. 


Noen psykologer fokuserer på at de fleste som rødmer overvurderer synligheten i rødme-situasjonen. At det ofte knapt synes. Vel, tja- det er nok en tendens sikkert det. Allikevel vil en ærlig sjel se at noen blir lettere aktivert enn andre, lettere stresset, og har i tillegg en hud som det synes gjennom at blodet pumpes i hektisk tempo. Psykologen bør kanskje heller fokuseres på at ok! Du rødmer. Også? 


Krise
Det er det autonome nervesystem som kjører på inne i oss i stress-situasjoner, uten at vi sitter med fjernkontrollen. Det sympatiske nervesystem klarer å trykke på knapper som frigjør adrenalin og noradrenalin, det klarer å få hjertet til å pumpe hardere og raskere, og når blodet skylles raskere i årene blir musklene tent og man er klar til å løpe, prestere, handle - i krise. Det er da virkelig fint, når man trenger det. Hjernen våkner, faren er oppdaget, handlingen inntreffer. Kjempeknalt! Også kommer det gode parasympatiske systemet som roer ned, takk og lov. 


Det er vanlig å kjenne litt på hjertebank og adrenalin-rush hvis du for eksempel skal holde foredrag. Med mindre du heter Jens Stoltenberg eller Thorvald. Kanskje også Kongen. De ser så rolige ut der foran kameraet der de skal si noen kloke nyttårsord at det er nesten så man dupper av på veien. Skulle gjerne hatt en nål å vekke dem med, men det er en annen sak.


Vel, altså. Vi snakker vel om en nedarvet god egenskap at menneskene har et aktiveringssystem som gjør oss beredt til fysisk handling, en ekstra styrkedose. Det er jo bare det at det ikke alltid passer så godt. Det passer noen ganger inni helsikes dårlig at dette sympatiske systemet skrus på. Adrenalinet rusher i kroppen, armene skjelver, og rødmen er steget oppover til kinnene. Men man har ingen steder å løpe. Der står man, foran klassen, ingen fysisk prestasjon skal skje, du skal kun si noen forhåpentligvis kloke ord. Det er da det er lurt å roe ned igjen. Det er ikke tid og sted for å begynne å løpe. Men.... rødmen har avslørt deg. Alle kan se det, du er aktivert til en 10'er. Ingenting kan skjule deg. Det sympatiske systemet føles slettes ikke så sympatisk! 


Men for hvilken grunn, hvis man leker med tanken??


Rødme - din fiende eller din venn

Jeg skal være litt personlig. Er vel ikke så mange lesere en torsdagskveld. Det er mange hundre på søndager. Ikke torsdager. 
Så... Vel.. Jeg rødmer!! De som kjenner meg vet jo selvfølgelig det. Det kjennes som en varme som brer seg, jeg begynner å se litt ned og bort, vil gjerne ut av situasjonen. Det er blitt bedre nå enn da jeg var 14 år. 


Jeg har alltid tenkt på det som en defekt, en irriterende avslørende farge. Den kommer akkurat i det jeg skal hevde min mening. Den takler meg. Setter meg på benken igjen. For jeg vil ikke lyse opp rommet heller. Fillern! har jeg ofte tenkt. Da ble det å sitte stille smilende på bakerste benk. Igjen. Også så mange sterke meninger som jeg hadde. Takk og lov for at det fins andre måter å kommunisere på enn det muntlige tenkte jeg, og tok pennen fatt. 


Evolusjonistisk triks? Der var man synlig gitt!
Men kan det være et evolusjonistisk triks her? At rødmen kommer når man minst ønsker det, for å hjelpe deg mot å bli usynlig? Det er jo litt ad hoc, som noe av teoriene til evolusjonistene faktisk er, men altså... det kan jo hvertfall gjøre at du ser litt annerledes på rødmen din? Se på det som et pluss. I det du ønsker å gjemme deg, så "vips!" - der var du synlig gitt! 
Kan det være at rødming faktisk hjelper de som vil skjule seg til å blusse opp, slik at folk connecter til deg av den grunn? 


Dersom du klarer å vende deg til at rødmen kommer, og tenke at den tross alt hjelper deg til ikke å bli ignorert og borte som nåla i høystakken, så kanskje den kan slippe å bli kalt din fiende? Og hvis du godtar den som gjest, hva vil skje? Jo, den vil vel komme sjeldnere for du er ikke like fokusert på det lenger... 


Og faktisk -helt faktisk - uten å bli for personlig på en torsdagskveld, så kan det øke sjansen din for at de kjekke mennene legger merke til deg. De tror at du rødmer for dem, de tror at de får deg til å skjelve i knærne, og la dem leve i den troen- det er vinn-vinn. 


Så altså, så ubuden som den nå er, så kanskje du kan se på den som en venn?


God rødming! og hvis det hjelper er du i godt selskap her ;-)

Skål for den frigjorte vitenskapen

Til de som forfekter at gammel kunnskap er god kunnskap. 
Til de som sier at jo akupunktur er bra fordi at det er brukt i tusener av år. 
Til de som mener at homeopati bør prøves både for hodepine, angst og infertilitet, fordi at behandlingen baseres på eldre teorier enn skolemedisinens. 


Vel, det at noe er gammelt, at noe ble tenkt og brukt for lenge siden, er vel et av de svakeste argumentene for at det er bra. Jeg synes det er fint å respektere de eldre, men ikke på den måten at de har mer rett enn de yngre. Har de rett så værsågod, dersom det kan underbygges. Men dersom nye data taler i retning av at en teori ikke holder mål, da bør og må en åpne for at det som tidligere var tenkt kan ha vært riv ruskende gærnt(!), litt gærnt eller kun må justeres litt. 


Det er ikke altfor lenge siden at kunnskap om bakterien var lik null. Legene gikk fra likstua til fødestua, og barselkvinnene døde som fluer. Kunnskapen om de usynelige bakteriene skapte en medisinsk revolusjon. 
Det er ikke altfor lenge siden psykiske lidelser ble vurdert på ganske annet vis enn i dag. Det kunne være alt fra hekseri, Guds straff, livmor på avveie, eller infeksjon i hjernen.  


Det ikke å være fastlåst i troen på sannheten, men åpne for å være dynamisk kunnskapssøkende, det er min modell på en god vitenskapskvinne. Så får gammelt være gammelt, og nytt være nytt. Det som er relevant er hva som støtter oppunder hypotesen, og hva som ikke gjør det, og lete videre for å underbygge funnene. 
Så takk til dere som sitter på de små kontorene på Universitetene. Dere som tennes av de små skrittene og som tåler tilbakeslagene. Dere som vil øke folks kunnskap selv om det innebærer en form for utrygghet at jorda ikke er flat, at stjernene ikke er hull etter Guds stokk, og at det som er gjengs oppfatning i dag kan være kastet på fyllinga i neste generasjon.


Psykologi som vitenskap er ungt, relativt sett. Det er et fag i vekst, et interessefelt som fanger mange. Mange har sett at det de strever med er de ikke alene om, og at det er forskjell mellom å streve i sinnet og ha celler som deler seg til svulster eller vondt i et ben, selvom soma og psyke er nært forbundet. 
Psykologi som vitenskap omhandler normalpsykologi og teorier om årsak og behandling av psykiske lidelser. Det at faget er på dagsordenen i det norske samfunnet, medfører at hjelp kan søkes tidligere heller enn senere. Hadde det vært opp til meg ville jeg hatt psykologifaget inn i skolen, som et eget fag. Hvor læren om menneskesinnet, om plager og konflikter, om seksualitet, om angst, depresjon, psykose var en selvfølge. Og at vi tar nåtidens kunnskap først, så får psykologiens historie komme for de spesielt interesserte. Hvilke teorier gjelder i dag, hva er normalt, hvorfor strever man, og hva kan hjelpe.


Hvis du imidlertid vil ha et innblikk i den tidlige historien om psykologi som egen vitenskap, så kan du jo ta en quick-fix og se høstfilmene Hysteria og A Dangerous Method, som en liten smakebit i Hollywood-format. Det har jeg gjort. 
I Hysteria blir du minnet på vår nære fortids (1800-tallet) holdning til kvinners seksualitet. Og tidlig forskning på feltet, hvis man skal tro det, om hvordan behandle hysteri. En nokså praktisk metode kommer frem;-)


Vel, jeg liker vekst, og det er godt å se seg tilbake og se at "ja, vi har kommet et stykke på vei - og i riktig retning". 


Så, selvom det er søndag. Skål for den frigjorte vitenskapen. 
Skål for de som tåler å kaste sine hypoteser på bålet når nye er kommet frem. De som tåler å ha tatt feil. De som ønsker økt forståelse. De som tør å fokusere på tabubelagte områder. De som tør forske på ting selvom konsekvensen kan bli at allmennheten skjelver i buksene fordi det kreves omstilling. 


Den gjenstår å ønske dere en god arbeidsuke, både for dere som lager teoriene og for dere som gjør bruk av dem! Vi er alle del av det samme fellesskapet!

Vi er slitne og stresset for tiden...!?!

Ord som "sliten" og "stresset" er mye brukt i hverdagsspråket. Det er fint at det er rom for å snakke om hvordan vi har det i hverdagen, og fint at vi møter hverandre med forståelse på det.


Uspesifikk betegnelse 
Det som er interessant er at det er vanskelig for mange å sette ord på hva mer det handler om enn slitenhet. Hva betyr det for deg, spør jeg. Hvordan merker du at du er sliten? Er det forskjellig typer slitenhet? 


Selv når fokuset er der i en tillitsfull terapirelasjon fremstår slike vanebetegnelser på indre tilstander som vage. Det kan virke som at ordene er så mye brukt, at de nærmest har blitt innholdsløse. 


Som psykolog er jeg opptatt av at det å sette ord på kroppens tilstander og emosjonenes væren er viktig. 
Det er viktig å dele opp diffuse ord som gjentas og som omtaler et ubehag eller uro, til mer anvendelige og forståelige deler.

Ta begrepet "stress", som er mye brukt, hva betyr det egentlig?

'Stress' omhandler en tilstand av fysiologisk aktivering og psykisk uro, som oppstår når man opplever at man ikke har ressurser til å mestre de kravene som er forventet av en. 

Det er således en tilstand som kan lede til og henger sammen med den mye omtalte slitenheten.  

Et slag for spesifisering

Jeg slår et slag for å være mer spesifikk på ord som stress, slitenhet og slappe av. Du kan gjerne foreta en egen-ransakelse! Hva betyr disse ordene for akkurat deg?

Hva kjenner du i kroppen, hvilke følelser fornemmer du og hvilke tanker dominerer? I hvilke situasjoner tenderer du å kjenne på "stress", "slitenhet" eller "avslappethet"?  

Ok! Så hva mener jeg er mer spesifikt enn "jeg er så sliten"?
-jeg er trøtt fordi jeg sover for lite
-jeg er trøtt fordi jeg sover for mye
-jeg føler at jeg ikke strekker til og har for mye å gjøre i forhold til hva jeg mestrer
-jeg har hodepine
-jeg er trist
-jeg mistrives
-jeg er oppgitt fordi mine behov hele tiden må settes til side for mine barns behov
-jeg liker ikke å ha så mange avtaler som jeg har
-jeg får for lite egentid
-jeg får ikke trent så mye som jeg ønsker
-etc


Gevinsten med å øve seg på mer spesifikke beskrivelser av hvordan man har det, er at det blir lettere å identifisere hva som er vanskelig og lettere å endre på situasjonen. Det liker vi, ikke sant? Vi vil jo helst ha mye energi, ha fred i sinnet og være glade, eller? (Det fins jo selvfølgelig også de som idylliserer melankolien..)


Eierskap til sine følelser og til sitt liv
Det er ikke alltid lett å eie følelsene sine. Det er lettere å si det alle andre sier, slik blir ord som stress og slitenhet allemannseie og kanskje etter hvert litt innholdsløse. 


Når en gammel venninne spør deg om det er noe i veien for tiden siden du sjelden har tid til henne og virker trist, er det lettere å svare "neida, jeg har det fint jeg altså. Jeg bare er så stresset for tiden", enn å svare "ja, takk for at du spør. Jeg har det vanskelig. Jeg har kjørt meg selv for hardt i det siste, gått med høy puls og mange negative følelser". Det betyr egentlig det samme disse to setningene, men du finner en forskjell. Den første setningen sies med motsetningsfullt innhold. 
Slik bruker vi stressbegrepet på en vag måte. Det er jammen godt gjort å være stresset og ha det fint samtidig. Stress slik det brukes i psykologifaget er ikke en sunn tilstand. Vi tåler fint kortvarige tilstander av stress, men langvarige stress-tilstander er ikke gunstig for mennesket. 


Hvilepuls 
Kanksje tenker du at jøss, hvis stress er så ille så bruker jeg ordet feil. Jeg kunne heller sagt trøtt eller lei, dårlig tid eller mye å gjøre. Men hvis du derimot tenker at "jøss- dette er MEG! Hvilke andre ord skal jeg bruke på mitt liv enn å være kronisk stresset???" Vet du, et råd fra meg til deg er da at du må ta deg på alvor.
Finn frem penn og papir, skriv noen punkter om når du slappet av sist; hvor var du, sammen med hvem, hva gjorde du, hva følte du. 
For noen er det rolig musikk, for andre heavy. For noen er det stillhet, for andre støy. For noen er det å være alene, for andre er det å møte noen. Gjør det samme på "slitenheten" og "stresset". Søk gjerne hjelp til å forstå det bedre, slik at vi kan skape et rom for mer av det gode og mindre av det plagsomme.


Jeg takker for tiden din ikveld, og håper at du har hatt hvilepuls. 
Peace of mind er prisverdig og ettertraktet, og som så mye annet er det som alle ønsker seg vanskelig å oppnå. Det kreves ikke penger, ikke mye hvertfall, men det kreves selvrespekt, autonomi og kreativitet. Og... midt i tidsklemma er det svært forståelig å føle på et indre press hvor man spør seg selv, "klarer jeg dette tempoet?" Og hvis svaret er "nei", er det kanskje tid for et familieråd hvor dere går over regnskapet i familien-AS, og finner ut hvor det kan skapes mer rom for akkurat deg.


Godt nytt år!