Værsågod..sitt ned Martin. Utredningen de siste månedene viser at ditt barn, Jonas, møter kriteriene for Asperger-syndrom. La oss bruke litt tid sammen på dette temaet, ok? Diagnosen beskriver mennesker som strever med å forstå det sosiale samspillet, som strever med å relatere seg til andre på en "vanlig" måte. Mest sannsynlig er det å ta andres perspektiv, dette med å mentalisere, dette med empati, redusert. Ofte ser man at barna kan lukke seg inne i sitt eget i større grad enn andre barn, og er en som kjenner og forstår følelser på en litt annen måte enn vi er vant med. Å få en diagnose kan være til hjelp for å forstå Jonas, det kan være en lettelse, men også en belastning. Kjenner du deg igjen i denne beskrivelsen av Jonas?
Værsågod sitt ned Harald.
Din kone lider av schizofreni. Det ligger en sårbarhet i genene her, som du vet, og nå har symptomene blitt tydeligere og mer fremtredende, og hun møter kriteriene for denne lidelsen.
Hun vil sannsynligvis trenge medikamentell behandling over tid, for å holde symptomene i sjakk. I tillegg kan vi jobbe med psykosesymptomene, slik at hun opplever mer kontroll over dem, og ikke blir like redd når hallusinasjonene fremtrer. Schizofreni er en diagnose som beskriver at personen i perioder vil streve med oppstykkede og brutte tanker, minner og følelser. Vi må bruke en del tid sammen fremover til å snakke om hva realitetsbrist innebærer, og hvordan du som ektemann kan møte dette.
Det som feiler deg er ikke hjertesvikt, det er noe vi kaller panikkangst.
Depresjon, Alkoholavhengighet, Angst, Bulimi, Anorexia, Personlighetsforstyrrelse
Ingen diagnose
Takk for at du tok deg tid til å komme Line. Du har hatt mange belastninger siste tiden, skilsmisse og tap av din mor. Det er helt naturlig å kjenne på sorg, på sinne, på ensomhet og fortvilelse. Det er alltid nyttig å ha noen å snakke med, alle trenger det. Men det er ikke sikkert det er en psykolog du trenger. Kanskje en psykiatrisk sykepleier i kommunen er tilstrekkelig. En som kan lytte og støtte deg, siden du ikke har så stort nettverk. Eller hva er ditt ønske?
Diagnose- den grove inndeling i kategori
Det er en kjent sak at diagnose er en grov beskrivelse av symptomer som er tilstede. Det sier ingenting om årsaken, kun om tilstedeværelsen av plager.
Diagnosen har således mange begrensninger, og det er viktig å ha et reflektert forhold til, og kommunisere dette videre på en god måte, hva en diagnose faktisk sier noe om, og hva den ikke sier noe om.
For meg som daglig tråkker i dette fagmiljøet, har jeg ingen fordommer mot psykiske vansker, jeg har heller ingen vansker med å stille diagnoser. Jeg bruker tid, gjør mine vurderinger, og lander på en diagnose- eller ikke. Jeg tenker imidlertid ofte på at den medisinske tankegangen kanskje har fått for stor innflytelse i den psykologiske vitenskap, da det er en forskjell mellom å ha et brukket ben og å streve med meningen med å stå opp. Det siste innebærer et stort felt, hvor hele menneskets livshistorie, nåtid og fortid, må med. Det psykososiale miljøet spiller inn på vårt følelsesliv, hele tiden.
Summen er allikevel at jeg har lært og godtatt at diagnoseboka vår, ICD 10 eller DSM IV-TR, er nyttige verktøy, for å forstå og vurdere behandlingstiltak. Ut i fra mitt perspektiv kan diagnose vel så mye innebære en lettelse for individet og familien, at det fritas for skyld og at det gir håp for bedring eller rett til tiltak.
...men...
Han sa: "..pass deg for makten".....
Jeg satt i et middagsselskap. Den eldre historielæreren, som hadde meg tilbords, ga meg noen velmente råd på veien, før jeg fikk min embetstittel psykolog.
Han sa: Pass deg for makten. Ha respekt for at du besitter den og vær varsom i hvordan du utøver den.
Han hadde en egenerfaring i møte med psykisk helsevern, hvor psykiateren hadde møtt dem som familie på en nedlatende måte, følte han. Sønnen var syk, og det var frem med medisiner uten den gode informative samtalen hvor valgmulighetene ble presentert først. Han følte seg også mistrodd som far. Han følte seg ikke ivaretatt.
For meg er det altså klart, at diagnosen kun gir en beskrivelse, letter forståelse og kommunikasjon, og gir retning for en behandling. Det skal ikke redusere mennesket til å være "den schizofrene", "den ustabile selvskadende" eller "alkoholikeren".
Det er den lidende siden av mennesket, her og nå, og et hvert menneske med samme lidelse er unikt. Så klart.
Men for de som er fra andre miljøer enn mitt, kan ha et langt mer anstrengt forhold til den psykiske diagnosen.
Og ja... det er opp til dagens psykologer og psykiatere å ta lærdom av de feil som er blitt gjort, lære av fortidens overtramp, og fortsette å være ydmyke lyttende og tydelige fagpersoner, som gir sin diagnose med en åpen holdning. Det er en vurdering, og det er av betydning, men det er ikke gitt at dette vil stå som risset i stein, da ting kan endre seg og få en ny retning på sikt.
Barbent i gresset?
Det sier ikke noe om hva personen elsker å spise, hvilke filmer personen liker, eller hvilke idrett personen har deltatt i. Det sier ingenting om personen liker å gå barbent i gresset en varm sommerdag, eller om personen elsker å danse i regnet. Det sier ingenting om det politiske ståstedet, eller hva som får frem smilet i munnviken.
Reduserer det Lisbeth Salander å gi henne en diagnose?
Jeg overhørte en samtale, her i en lunsj. Noen sa over en kaffekopp at Lisbeth Salander viser tegn på å møte en Aspergerdiagnose. Og da skal jeg innrømmet at jeg kjente litt på at denne litterære skikkelsen ble litt redusert for meg, i lys av utsagnet.
Jeg skal ikke gå inn i en monologisk diskusjon om litterære skikkelsers diagnoser, men heller sette lys på at jeg som kliniker ønsker å være god, og at det at jeg tenkte den tanken i denne lunsjen ga meg en påminner om at en diagnose av sinnet, det mentale liv, faktisk står i fare for å redusere det unike med mennesket.
Historielæreren hadde selvfølgelig rett. Det ligger en makt i rollen, å være en som vurderer og en som behandler. Og ydmykhet står ikke i motsetning til tydelighet.
Så diagnosesetting er en krevende prosess som bør ta sin tid, da det gir en retning for en behandling og sier noe, men den bør ikke ta for mye tid eller for mye plass, da den ikke sier alt og heller ikke det viktigste, om det unike mennesket sammen med deg.
Jeg pleier å avslutte med noen velmente mer eller mindre morsomme hilsener til leserne. Som: "god rødming", "god kveld" eller "god tur". Jeg skal kanskje ikke si "god diagnose", men hvis du får eller har en, og er usikker på hva det innebærer så er det lov å be om mer kunnskap om hva diagnosen sier noe om, og hva den ikke sier noe om, og hva som psykologen mener kan gjøres for å få det bedre.
Men det jeg i stedet for kan avslutte med, er: God film; The Girl with the Dragoon Tattoo, neste stopp!?
Det er helt greit at folk som ønsker seg diagnoser, får det. Men diagnoser virker også ødeleggende på mange. Blant annet bidrar de til at overgrep/traumer overses i behandlingsapparet. I verste fall har de selvmord som konsekvens.
SvarSlettViser til Anders J W Andersen i et innlegg i en diagnosedebatt:
"Variasjon fremstår som det fremste kjennetegnet både når det gjelder opplevelser av psykiske helseproblemer og erfaringer av hva som hjelper.
En psykiatrisk diagnose kan for noen fremstå som en form for anerkjennelse av en opplevd annerledeshet, mens den for et annet menneske kan oppleves som stigmatiserende og dypt krenkende.
Tilbud må tilpasses livssituasjonen til hvert enkelt menneske slik at mennesker opplever å få hjelp når de trenger det; av folk de har tillit til; og på måter som de selv erfarer at hjelper. Tilbakemeldingene fra personer som har mottatt hjelp fra det psykiske helsevernet burde være et tilstrekkelig signal om at vi ikke får dette til på en god nok måte per i dag."
Hei! Takk for tilbakemelding på bloggen!
SvarSlettJeg er enig, tilbudet må tilpasses den som trenger hjelp. Og diagnose kan virke stigmatiserende og dypt krenkende. Det jeg håpet å formidle var at åpen kommunikasjon mellom psykolog og pasient omkring dette er nytig. Samt enighet om at det ikke bør vektlegges mer enn nødvendig.
Og ja.. det er nok en vei å gå, og noen diagnoser er vel mer stigmatiserende enn andre, og må brukes med varsomhet. Men det er klart at når jeg har hørt at klinikere setter en "snillere" diagnose av frykt for stigma, som å sette depresjon på en med psykoselidelse, så står man virkelig i fare for å fortsette stigmatisering, spør du meg. Åpenhet er det viktigste kortet for vekst; åpenhet og grundighet.
Hvordan er det at fortsætte stigmatiseringen, at sætte en diagnose på "depression" på en person, der er "psykotisk"? Grundlæggende kan man vel sige, at begge diagnoser beskriver reaktioner på uudholdelige livsomstændigheder (med mindre vi taler fysiologiske årsager til symptomerne, men så taler vi jo også somatisk sygdom, ikke emotionel lidelse). Reaktionerne er godt nok lidt forskellige, men årsagen er jo, overordnet set, den samme. For mig at se er begge diagnoser lige stigmatiserende. "De er forsøk på å løsrive menneskelige reaksjoner og væremåter fra den sosiale og psykologiske sammenhengen vi befinner oss i", som Torfinn Espedal citeres i Sigruns blogindlæg. Begge to. Hvis vi skulle sætte diagnoser under hensyntagen til livshistoriske og sociale sammenhænge, og derved undgå stigmatiseringen, ville vi være nødt til at enten nøjes med én diagnose til alle: "levende, på livet reagerende menneske", eller også så måtte vi have lige så mange individuelle diagnoser, som der findes individer på denne klode.
SlettVel, en må gjøre det riktig tenker jeg. Hører personen fremmede stemmer som er skremmende, så må diagnosen stemme med terrenget. Men takk for ditt kloke innspill.
SlettVelkommen igjen!
Hm, ja, så må diagnosen vel være "hører fremmede stemmer som skræmmer". For, den DSM/ICD-diagnose, der dækker terrænet, implicerer jo en hel del andet også, som ikke behøves at være tilstede, respektive ikke behøves at være problematisk, men som dog er såpas vagt formuleret i diagnosemanualerne, at det ret nemt kan tolkes til at være tilstede/et problem (jf. Gambettis kommentar forneden).
SlettHvad "interventionerne" angår, så synes jeg, at diagnoserne gør det hele på samme tid enormt teknisk og indviklet, men også, bag alt det tekniske, indviklede sniksnak, meget overfladisk og alt for forenklende. "One size fits all" fungerer ikke mht. emotionel lidelse. Bare fordi to mennesker reagerer med tristhed på livet, kan de godt opleve deres tristhed grundforskellige, befinde sig hver især på et meget forskelligt sted i deres liv, have vidt forskellige forudsætninger for at finde løsninger for deres problemer, og have brug for forskellige "interventioner" (jeg er ikke så begejstret for, at man intervenerer, mere for, at man tilbyder hjælp). Det er jo også et problem på området, at der ikke findes evidens for, at diagnoserne siger noget om, hvad der kommer til at hjælpe i det enkelte tilfælde, mens de netop kan få hjælperen til at tro, at h*n ved, hvad der skal til, når h*n tror sig vide, hvad problemet er. Dvs. såvel diagnoserne, som bestemte, måske endda manualstyrede, teknikker/interventioner kan formidle en falsk tryghed til hjælperen. Det er godt nok ikke altid så rart at føle utryghed, måske endda frygt og angst (i fald de problemer, man konfronteres med, er tilstrækkeligt ekstreme), men på den anden side kan man jo også lade sig udfordre af sin egen utryghed, og eventuelt frygt og angst, og reagere med åbenhed og nysgerrighed, i stedet for ved at gribe til nogle ret så vilkårligt konstruerede kategorier, og søge støtte og tryghed i dem, med fare for, at man får mere og mere svært ved at se ud over kategorien ("sygdommen"), og derved mister mennesket og dets ubegrænsede potentiale mere og mere af syne.
Grundlæggende er jeg af den opfattelse, at jo mere åben, nysgerrig og fordomsfri man formår at møde et andet menneske, jo mere vil man kunne være til hjælp. Men denne opfattelse bunder i en holdning til emotionel lidelse, der ser det lidende individ som den, der ved. Mens diagnoserne (og også et sprog, der taler om "interventioner") er resultat af en holdning, en ideologi vil jeg nærmest kalde det, der ser hjælperen som den, der ved.
En lille sidebemærkning til "hører fremmede stemmer der skræmmer" (og apropos det lidende individ som ekspert i eget liv -- og i egen lidelse): Intervoice, Rufus May, og Ron Unger, før "skizofreni"/"psykose"-hammeren falder hårdt ned over den, der hører stemmerne!!! (Bare nogle få af de bedste ressourcer på nettet om emnet.)
Ja, det er en fare å bli for "teknisk". Og støtter din oppfatning av at jo mer åpen, nysgjerrig og fordomsfri man er i et møte med et annet menneske, jo mer kan man være til hjelp. Godt sagt, og det vil jeg sitere deg på :-)
SlettDet er jo også et mangfold i terapiretninger blant psykologer, og det kan være nyttig å vite hva man får hos den enkelte, hvilke mål man skal ha, etc. Det er ikke alltid det kan jobbes over lengre tid i en relasjon, og at metoden heller er et kortvarig tilbud, som har som felles mål å gi noen teknikker for symptomlette/få det bedre med seg selv i hverdagen. Men så er det jo også de psykologer som jobber over lenger tid, og kan ha en annen tilnærming. Uansett varighet og metode, så støtter jeg at det er en fare å bli for teknisk i et menneskelig møte og jobber for en nysgjerrig og åpen holdning!
Synes det er helt greit at noen setter en "snill" diagnose, jeg - av hensyn til den enkelte pasient. Terapirommet er jo ikke et lukket rom i denne sammenheng. Diagnosen vil forfølge pasienten i NPR, epikrise, IPLOS, m.m.
SvarSlettHei!
SvarSlettTakk for et interessant innlegg.
Har ikke vært innom her før, men vil nok besøke denne bloggen oftere. Fant endel interessante tema her. :-)
Jeg er her som bruker av psykolog og har nok noen andre tanker omkring temaet dere diskuterer. Hoveddiagnosen jeg har medfører tilleggsdiagnoser som kommer inn under deres felt bla sosial angst, tvangstanker/handlinger, spiseforstyrrelse osv.
Men det er et dårlig og lite tilrettelagt tilbud til oss - vi sliter med å bli sett på som pasienter med behov for behandling, har jeg inntrykk av. Av egen erfaring 4 år "i kø" med en endeløs mengde avslag, inntil spesialist og fastlege "slo i bordet" sammen - da ble det reaksjon. Slitsomt for alle involverte. Så å ha psykiske reaksjoner som tilleggsdiagnose er ikke enkelt!
Ja,ja. det ble da noen ord.
Ha en fin dag!
Hei, velkommen til bloggen! Ja, det er et viktig tema. Vi strever med det sammen, får jeg vel si. Det er stort behov for psykologisk behandling, og det er dessverre for begrenset tilbud, opplever mange. Det private markedet er heller ikke enkelt, da det også der er få. Det kan kanskje også oppleves som begrenset det tilbudet man får, med 10 timer.
SlettEt annet viktig tema du belyser er samarbeidet mellom fastlege og psykolog, hvor viktig det er at fagfeltene samarbeider. Det er mye som skal rommes på fastlegens kontor, men strever man med tilleggsvansker er det viktig å få rask henvisning. Angst, som eksempel, jo lenger du går med den "ubehandlet", jo større er sjansen for at den har fått større plass i livet, med tilbaketrekking fra arbeid og sosialt liv.
Jeg er glad for å høre at det fins driftige fagpersoner som la et ekstra trøkk på i din sak, det kom antagelig ut i fra at du selv er ressurssterk og vet å be om hjelp når tent trengs. Bekymring går jo til de som ikke vet at det fins hjelp, ikke tror på at det nytter eller ikke har ressursene til å kreve det.
Og takk, ha en fin dag selv : ) håper på flere tilbakemeldinger fra deg hvis et tema fenger!
Du skriver at: "For meg som daglig tråkker i dette fagmiljøet, har jeg ingen fordommer mot psykiske vansker, jeg har heller ingen vansker med å stille diagnoser."
SvarSlettHer tror jeg egentlig at du motsier deg selv. For psykiatriske diagnoser er jo grove forenklinger både av menneskesinnet og hjernens biologi. Man deler mennesker inn i grupper med visse egenskaper eller problemer under ulike navn, og så får pasientene behandling i henhold til hvilken merkelapp de får klistret på seg.
Når du som behandler har satt merkelappen, hva skjer oppe i hodet ditt da? Jo, hvis du er som de aller fleste andre, så vil du etter hvert gravitere mot å bekrefte diagnosen du selv har satt. Det pasienten sier, tolkes nå i lys av diagnosen og bekrefter den. Du har også mange andre pasienter og du kan ikke stadig revurdere.
Men sett fra pasientens side, så vil han kanskje oppleve at du etter hvert leser inn i han trekk, egenskaper eller problemer som han ikke har men som kanskje er typisk for merkelappen hans. Og når du refererer pasienten videre til andre behandlere, så vil også disse behandlerne tolke pasienten i lys av merkelappen og hva den innebærer.
Så, forenklingene som ligger i diagnosene får konsekvenser for pasientene som vanlige fordommer gjør ellers i livet og det styrer behandlerens måte å tenke om pasientene sine som representanter for en gruppe og ikke som enkeltmennesker.
Når du stiller diagnoser, hvordan kan du da si at du ikke har fordommer? Er det ikke nettopp det du har?
Hei, og velkommen til bloggen. Takk for tilbakemeldingen. Slik jeg tenker er at diagnose ikke sier noe om hele mennesket, men om det som vi skal jobbe med sammen. Det er en forskjell om pasienten sier at dagene er helt uten mening og jeg er så redd for å gå ut av huset fordi jeg får følelsen av at noe forferdelig vil skje meg.... Intervensjonene vil således bli forskjellig avhengig av individets problematikk.
SlettMen ja, du har rett, jeg har et litt motsetningsfylt forhold til det å sette diagnoser. Så det ble vel litt enkelt sagt i den setningen du siterer :)
Håper å se deg igjen med dine tanker!
Ja, jeg ser poenget ditt i forhold til at man må grovdele pasientene i forhold til intervensjoner.
SlettJeg tenker mer på tvilstilfellene. For eksempel blir pasienter med kronisk utmattelsessyndrom ofte sendt til psykolog for at de skal unngå katastrofetenkning, tenke positivt, sette ord på følelser og annet som er popt i enkelte fagmiljøer som psykosomatisk innfallsvinkel til sykdommen. Men så har kanskje pasienten fått diagnosen etter at det kom giardia i drikkevannet hennes og da kan diagnosen bli en fordom.
Eller kanskje sender en lege deg en aspergerpasient hvor oppfatningen er at de ønsker seg mye alenetid, mens akkurat denne pasienten har udekkete kontaktbehov og er litt utypisk.
Borderlinepasienter har kanskje fått diagnosen på grunn av visse trekk, men så blir de etter hvert oppfattet som manipulative selv om det ikke var det som var grunnlaget for diagnosen i utgangspunktet.
Jeg tenker at diagnosene gir en forutinntatthet til pasientene som ikke er heldig. De binder behandlerens tankeprosess opp til teori hvor teorien ofte er mangelfull.
Ellers er jeg helt enig i hva du sier om filmfigurer og diagnoser. Hvilket rom er det for kunsten hvis diagnosene beskriver hele mennesket?
Men ikke minst motsatt, tenker jeg. Tror folk virkelig at hele det biologiske universet som hjernene våre er, fanges opp av noen få ord på et ark uten skikkelig realfaglig dokumentasjon? Det er en fattigslig holdning til hva realfagene kanskje en gang i fremtiden vil kunne finne ut om mennesket.
Ja, tvilstilfellene er vanskelige! Som du nevner: kronisk utmattelsessyndrom, fysiske smertetilstander, migrene. Jeg selv har en alvorlig peanøttallergi, og så meg overrasket da noen mente at en slik immunrespons også kan ha en psykologisk årsak. Vel, det er ihvertfall vanskelig å behandle med psykoterapi, så jeg har nå med meg min adrenalinsprøyte jeg ;-)
SlettOg ja, personlighetsforstyrrelser er kanskje i en særstilling, hva gjelder stigma og begrensende syn på individet. Spesielt kanskje når flere fagpersoner skal inn i behandlingen, hvor ikke alle har samme kunnskap om diagnosen og står i fare for å se individet gjennom feil briller... hvis du skjønner.. eller det vet jeg jo at du gjør, slik jeg leser meningene dine.
Og psykologfaget er ungt, men kunnskap om mennesket er samtidig eldgammelt.
Det er så viktig å forske på feltet og forsøke å ha en såkalt evidensbasert praksis, samtidig ser man at det er svært vanskelig felt å få de klare svar. Det blir vel kanskje aldri ett realfag? Men forskning på hjernen er utrolig spennende. Traumer for eksempel, har vist seg å kunne redusere størrelsen på hippocampus (området for hukommelse/minnelagring), men at terapi igjen kan gi postivite endringer igjen... Spennende og mye nytt, som støtter oppunder en del eldre teorier.
Så faget er mangesidig, som mennesket. Og diagnoser kun en liten brikke, som verktøy i en behandlingsprosess. Og en vanskelig brikke, som er i stadig endring, og som mange i fagfeltet har ulikt syn på! Så takk for debatten!
"Diagnoser er bare nyttige i den grad de kan brukes som verktøy" sier min psykolog, og det er en tilnærming som oppleves meningsfylt for meg som pasient.
SvarSlettFørste gang jeg ble gjort kjent med diagnosen var imidlertid ikke like meningsfylt. Den kom fra psykiatrisk sykepleier som var min (daværende)behandler på psykiatrisk poliklinkk. "Vi antar(!) at du har en personlighetsforstyrrelse, og kriteriene måtte være temmelig vide for iflg denne sykepleieren gikk en større andel av befolkningen rundt med personlighetsforstyrrelser uten å vite om det! På mitt litt provoserende spørsmål om hvorfor ikke hun hadde en slik diagonse svarte hun "hittil har jeg taklet de traumer jeg har møtt i livet" (!)Den gangen opplevde jeg å få diagnosen som svært krenkende, hva ga henne rett til å implisere at jeg ikke taklet mine traumer ettersom jeg trengte behandling...!
Nå har jeg en svært kompetent og erfaren psykolog som behandler som sier at personlighetsforstyrrelse er den beskrivelsen som ligger nærmest. Da blir diagnosen noe som beskriver hvilke symptomer jeg har og hva som er vanskelig for meg. Og utfra den beskrivelsen kan psykologen og jeg i felleskap finne ut hvordan han kan hjelpe meg til å hjelpe meg selv.
Så jeg har både opplevd diagnosen som svært krenkende og nå som et konstruktivt verktøy. Det siste er helt klart det minst krenkende og mest meningsfylte, men diagnosen er den samme i begge tilfellene.
Hei Rakel. Velkommen til bloggen! Og takk, det var akkurat dit jeg ville. At formidlingen, det felles fokuset, i den gode relasjon, kan det være et nyttig verktøy, og at dessverre er det ikke alltid sånn. Takk :)
SlettJeg tenker: Endelig, når jeg leser at noen begynner å betvile diagnosenes gode verdi. Det var jammen på tide.
SvarSlettJeg vil kommentere to ting her:
Fordommer. Det tror jeg er vanskelig å fraskrive seg, for noen og hver av oss. Jeg ville stole mer på noen som erkjente at fordommer, det har de nok. Det ville være et langt bedre utgangspunkt enn de som forfekter at de ikke har det. Når det nå engang er sånn, at vi kategoriserer og begrepsfester virkeligheten, ja da går vi ut i den, faglig eller personlig, med for - dommer, "på for hånd en viss dom", mener jeg. Er vi oppmerksom på det, er det lettere å selvkorrigere, tenker jeg.
Det andre er evidensbasert. Det beroliger meg heller ikke. Tvert om, jeg venter på erkjennelsen av at psykologi ikke er et realfag og at det handler mye mer om subjektivitet og opplevelse. Her kunne jeg trukket inn vitenskapsteori, men velger å antyde en problematikk her, som handler om valgte verdier i forhold til kunnskap / vitenskap og metoder.
Og for meg handler psykologi om menneskers ulike overlevelsesstrategier og reaksjoner på livsvilkår av alle slags, ikke minst relasjonelt. Og det har med kultur, samfunn og stempling å gjøre. Og dermed også med diagnoser å gjøre. Og selv om en psykolog kanskje kan se forbi en diagnose, (ikke alle gjør nok det), så er det ikke sånn alle steder ellers i vår felles verden. Media forteller oss det, så vel som andre sosiale møteplasser.
Hei gamle ugle! Du har jo rett, jeg må ha glemt min vitenskapsteori i farten. Det er klart at jeg har fordommer, som alle andre, at jeg har mine forutintatte meninger om de fleste ting her i verden. Men se litt gjennom fingrene, er du snill ;-) jeg mente negative fordommer, som omhandler at jeg mener at det er noe å skamme seg over....
SlettVel, takk for at du setter pris på debatten, og at du preger den!
Jeg er som jeg kommenterte til Gambetti, lenger opp her, langt på vei enig i ditt syn på at studier og teorier om mennesker kan i grunn bli for komplekse for å nå de naturvitenksapelig mål. Men at det forskes og forsøkes, er jeg kraftig tilhenger av. Det jeg virkelig er bekymret for er alle de alternative terapiretningene, som går i gang, med en terapeuttittel som ikke er beskyttet, kanskje uten utdanning og som tar i bruk terapirommet og behandler uten en teori som er kjent for oss andre, eller som ikke tåler dagens lys. Men nå beveger jeg meg kanskje inn på et nytt område, som jeg heller får lage en ny blogg om ;-)
Men ja, ditt siste avsnitt kan jeg skrive under på.
Velkommen igjen!
Svarer deg raskt: Jeg mente ikke å beskylde deg for å ha spesielt mange fordommer, det var mest en almen betrakting, som gjelder oss alle.
SlettForskning ja - da tenker jeg at det gjelder å finne forskningsmetoder som ikke er for begrensede, som jeg mener naturvitenskapelige metoder blir innen psykologi som trenger humanistiske og ikke minst samfunnsvitenskapelige metoder. Det blåser en biologisk vind akkurat nå, men jeg tror den snart kommer til å dele luftrommet med det jeg nevnte. Det er et både og her, og vi må være forsiktige i våre generaliseringer.
Når der gjelder alternative terapier så er jeg selvfølgelig imot at noen utnytter andre grovt, skulle bare mangle. Imidlertid er det min oppfatningen at svært mange føler seg "skadet", eller retraumatisert og krenket, ved terapier som er stemplet som godkjente og evidensbaserte. Dette er et stort tankekors, synes jeg. Mange søker alternative behandlere (som er svært mye forskjellig det også da) for å bli møtt av medmennesker og slippe å underkaste seg systemer som oppleves krenkende. For å få ta mer styring selv, noe som vel er et gode?
Det finnes utrolig mange ulike terapiretninger. De som skal praktisere disse må helt klart inneha den nødvendige kompetansen. Og en eller annen kontroll fordres det selvfølgelig.
Det som også er viktig er at det finnes et utvalg terapier, som de hjelpesøkende selv kan velge mellom, etter å ha blitt informert om dem. Ensidighet i tilbudet, f.eks. kognitiv (atferds)terapi som standard, er ikke av det gode, mener jeg. Innen det offentlige ser det ut til at det mer og mer blir ansett som "løsningen" (kostnadseffektivitet), noe det sikkert er for noen, men ikke for alle, er min oppfatning.
Hei igjen. Neida, jeg tok det ikke som kritikk, og støtter deg i at vi alle har fordommer. Nå har jeg jo gjort mine meninger om akkurat dette temaet nokså kjent. Så når jeg møter en diagnose har jeg en forutintatt holdning om at dette sier noe om personens plager her og nå, som vi kan jobbe med, og ikke så mye mer enn det, for å si det sånn.
SlettOg ja, helt klart. Det er mye som er bra i såkalte "alternative retninger" og ikke alt som er bra i såkalte "godkjente retninger". Jeg har jo ikke oversikt over hele det feltet, for å si det mildt. Og vi trenger mangfoldet. Det er også interessant å belyse hva som gjør at det er såpass mange som oppsøker healere eller andre. De har nok mye å lære oss, mange av dem. Mest av alt handler en god terapi om et godt og åpent møte, og kanksje klarer mange av dem akkurat det, et møte som gir håp for endring med en lyttende stil. Men det er noe ubeskytte i de retningene, som jeg ikke vet hvordan myndighetene stiller seg til for eksemepel eventuelle klagesaker. ... Det er viktig å vite utdanningsbakgrunnen til den enkelte spør du meg, og det får man hos psykolog eller lege.
Men mange såkalte "alternative terapueter" har jo også gode utdanninger, så det får bli en ny blogg for at jeg skal belyse det temaet :-)
Og jeg er igjen enig jeg, i at det kan bli for mye styrt i det offentlige hjelpeapparatet, at CBT skal brukes av alle psykologer for eksempel. Det kan bli svært innsnevrende for oss psykologer også, så jeg tror at vi integrerer og blir eklektiske, i mange tilfeller....
Takk igjen for tilbakemelding, og for fine dikt på din side som jeg tok en kikk på! Det får jeg bruke mer tid på, når tiden er der (midt i tidsklemma jeg sitter i ;-)
Tenker om tre ting:
Slett* Kanskje er det holdninger, ikke spesielt fordommer vi snakker om?
* Vi skal passe oss for å lage behandlingsregimer som mer tilfredsstiller myndighetenes behov for kontroll, enn pasientenes opplevde og reelle behov. Diagnoser er en del av dette.
* Om å kjenne bakgrunnen til behandleren: Ja takk. Men i tillegg, hvem er du som person? Det nytter dessverre ikke med all verdens utstemplet utdanning hvis kjemien ikke stemmer.
Hei, takk for 3 gode tanker.
Slett- Ja, det er nok holdninger.
- Og ja, enig i at vi må passe oss for å lage behandlingsregimer som mer tilfredstiller myndighetenes behov for kontroll, enn pasientenes opplevde og reelle behov. Til det har jeg lyst til å svare at mange, både myndigheter og behandlere og de som innimellom er pasient (behandlere er jo også det ofte en gang eller to i sitt liv også, men det er en annen sak), jobber på samme lag. Det er jo et mål hvertfall. Det vil jo alltid være ulike ståsteder, det er klart. Men jeg hadde en gang en holdning om at manualbaserte terapier var fremmedgjørende, for eksempel. Men jeg har jo lært at det blir for universell holdning fra meg, og jeg har korrigert det.
- Og det siste må jo også kommenteres :-) Det har mye å si, dette med kjemi! Så, det er fint å snakke litt om det i terapirommet, og at psykologen åpner for at det spiller inn og i noen tilfeller kanskje åpner for en dialog om hvorvidt en annen kan gjøre jobben bedre, i akkurat den relasjonen... Det spiller hvertfall inn, det støtter psykoterapiforskning oppunder.
Hei,
SvarSlettvi mennesker som går/har gått i terapi, er ulike. Selv er jeg en av dem, som ikke liker å bli diagnsotisert.
En sammenheng med forhistorie og merkelapper jeg opplevde å få, men også utryggheten ved, at andre mente å vite mer om, hvem jeg var, enn meg selv.
Legger ved en lenke til et innlegg i min blogg, og en del av min opplevelse av å sitte hos en psykolog.
http://skrotliv.blogspot.com/2012/01/time-hos-psykologen.html
Vennlig hilsen Bibbi.
Hei Bibbi. Takk for din tilbakemelding. Jeg ser at innlegget om diagnostisering har engasjert, og jeg sitter med følelsen at mange har erfaringer om å bli krenket i et slikt møte.. Vi som har tatt våre år på universitetet, lest og lært om det å streve med relasjoner, med angst og depresjon, med realitetsbrist, må jo innrømme at det berører å høre tilbakemeldinger om brutte forhåpninger og alliansebrudd. Den eneste måten å bli bedre kliniker på er tilbakemeldinger fra klienter/pasienter, om hvordan et godt møte er for dere, hva som skal til for at en føler at en blir tatt på alvor. VI har tatt utdannelsen for å bidra, for å lytte og være i relasjon, lære- samt å lære bort. Og vi er ikke ferdig utdannet ... noen gang.
SvarSlettTakk for linken til din blogg. Jeg vil lese mer av den!!
Hei Kristina :) Hvordan går med deg? Du er veldig flink. :)
SvarSlettHei :-) Det var hyggelig å høre at du liker bloggen min :-)
SvarSlettVelkommen igjen!
Fagfolk gir desverre inntrykk av at de vet mer om et menneske enn det aktuelle mennesket selv.
SvarSlettDet å skulle sitte å høre på "hvem jeg er", og samtidig ikke kjenne seg igjen, kan umulig kalles hjelp.
Om man sier i mot diagnose og fagfolk får man bare beskjed om at man ikke har sykdomsinnsikt.
Personlig har jeg ikke møtt voksne som ikke vet hva de sliter med psykisk. De vet også utmerket hvorfor og hvilke situasjoner som evt. setter i gang f.eks. angst.
Det er arrogant og ikke minst naivt av fagfolk å mene at ved å diagnostisere så "faller brikkene på plass".
For svært mange mennesker så faller alt fra hverandre pga. en diagnose.
Man blir i tillegg diagnostisert uten at man har gitt informert samtykke. Man kan med andre ord ikke selv velge om man skal bli diagnostisert eller ikke.
Mange fagfolk liker å sammenligne psykiatriske diagnoser med somatiske, og da gjerne si ting som: "Hadde du reagert slik om du hadde fått diagnosen astma"?
I slike tilfeller så må jeg virkelig si at jeg lurer på om forståelsen for psykiatri egentlig er til stede.
Sliter man psykisk blir man ikke tatt på alvor. Så enkelt er det. Man vet aldri best selv.
Takk for dine refleksjoner! Nyttig lesing både for fagfolk og pasienter, og husk: ofte har fagfolk også erfaring fra "andre siden av bordet". Å streve i perioder gjør de fleste, og siden terapeuter selv har tro på at samtale i en trygg relasjon med en som har mye kunnskap om feltet, vil de ofte selv benytte seg av det de tror på når livet deres butter i mot. Bare en side-tanke! Men for min del må jeg si at det gjenstår å møte en psykolog som tror at alt er løst med en diagnose. Kanskje fins de som tror det, men da må man nok lete med lupe...
SvarSlettSliter man psykisk bør man tas på alvor. Der er vi enige!
Det gjenstår vel å møte en psykolog som ber om informert samtykke før diagnostisering, og som syns det er helt uproblematisk om pasienten sier nei:)
SvarSlettJeg er er enig med deg i at man bør ha rett til å få vite når man skal diagnostiseres, slik at man har sjansen til å si nei takk til dette. På den annen side er jo brukermedvirkning lovfestet, og reell innflytelse handler ikke bare om å få si sin mening, men også om å være med på å ta beslutninger.
SlettDet er alltid viktigere at en terapeut får gjort jobben sin, enn hvordan pasienten har det under og etter "behandling".
SvarSlettTakk og pris for at det fortsatt finnes hjelpepleiere og andre "lavere" utdannet. Altså, mennesker som er oppriktig opptatt av mennesket og ikke egne prestasjoner.
Enig med dere over her.
SvarSlettDet hjelper svært lite å spørre om diagnose reduserer mennesket, når det uansett ikke er vilje til å bedre livet til de som føler seg redusert pga diagnostisering.
Å stille diagnose skal jo egentlig være en måte å identifisere problemområdet som personen ønsker hjelp til her og nå.... Det gjøres av bilmekanikere, av rørleggere... Ikke sant?
SvarSlettProblemet for tiden ligger i at Line ikke å klare å gå ut av huset. Eller problemet er nedstemthet gjennom siste året. Det søkes hjelp til det.
Men de store utfordringer kommer i møte med jussen; at vi må stille diagnoser i det psykiske helsevern; og i møte med konsekvensene; som feks at forsikringsselskaper, som ikke kan seg på faget, benytter seg av dette i sine utredninger....!
Det skulle være et verktøy, men har blitt så mye mer...?