torsdag 19. januar 2012

Rødming - en ubuden venn?

Rødming. Det er særdeles ufrivillig! Det er ikke viljestyrt. Du vil sjelden klare å rødme på kommando. Du vil sjelden klare å skru det av på kommando. Enten gjør du det eller så gjør du det ikke. Klart i noen perioder av livet, som i et svangerskap, kan du også plutselig bli en rødmer, men utover det er det noen som alltid har den samme ansiktsfarge uansett hva de foretar seg, og andre som ikke har det. 


Noen psykologer fokuserer på at de fleste som rødmer overvurderer synligheten i rødme-situasjonen. At det ofte knapt synes. Vel, tja- det er nok en tendens sikkert det. Allikevel vil en ærlig sjel se at noen blir lettere aktivert enn andre, lettere stresset, og har i tillegg en hud som det synes gjennom at blodet pumpes i hektisk tempo. Psykologen bør kanskje heller fokuseres på at ok! Du rødmer. Også? 


Krise
Det er det autonome nervesystem som kjører på inne i oss i stress-situasjoner, uten at vi sitter med fjernkontrollen. Det sympatiske nervesystem klarer å trykke på knapper som frigjør adrenalin og noradrenalin, det klarer å få hjertet til å pumpe hardere og raskere, og når blodet skylles raskere i årene blir musklene tent og man er klar til å løpe, prestere, handle - i krise. Det er da virkelig fint, når man trenger det. Hjernen våkner, faren er oppdaget, handlingen inntreffer. Kjempeknalt! Også kommer det gode parasympatiske systemet som roer ned, takk og lov. 


Det er vanlig å kjenne litt på hjertebank og adrenalin-rush hvis du for eksempel skal holde foredrag. Med mindre du heter Jens Stoltenberg eller Thorvald. Kanskje også Kongen. De ser så rolige ut der foran kameraet der de skal si noen kloke nyttårsord at det er nesten så man dupper av på veien. Skulle gjerne hatt en nål å vekke dem med, men det er en annen sak.


Vel, altså. Vi snakker vel om en nedarvet god egenskap at menneskene har et aktiveringssystem som gjør oss beredt til fysisk handling, en ekstra styrkedose. Det er jo bare det at det ikke alltid passer så godt. Det passer noen ganger inni helsikes dårlig at dette sympatiske systemet skrus på. Adrenalinet rusher i kroppen, armene skjelver, og rødmen er steget oppover til kinnene. Men man har ingen steder å løpe. Der står man, foran klassen, ingen fysisk prestasjon skal skje, du skal kun si noen forhåpentligvis kloke ord. Det er da det er lurt å roe ned igjen. Det er ikke tid og sted for å begynne å løpe. Men.... rødmen har avslørt deg. Alle kan se det, du er aktivert til en 10'er. Ingenting kan skjule deg. Det sympatiske systemet føles slettes ikke så sympatisk! 


Men for hvilken grunn, hvis man leker med tanken??


Rødme - din fiende eller din venn
Jeg skal være litt personlig. Er vel ikke så mange lesere en torsdagskveld. Det er mange hundre på søndager. Ikke torsdager. 
Så... Vel.. Jeg rødmer!! De som kjenner meg vet jo selvfølgelig det. Det kjennes som en varme som brer seg, jeg begynner å se litt ned og bort, vil gjerne ut av situasjonen. Det er blitt bedre nå enn da jeg var 14 år. 


Jeg har alltid tenkt på det som en defekt, en irriterende avslørende farge. Den kommer akkurat i det jeg skal hevde min mening. Den takler meg. Setter meg på benken igjen. For jeg vil ikke lyse opp rommet heller. Fillern! har jeg ofte tenkt. Da ble det å sitte stille smilende på bakerste benk. Igjen. Også så mange sterke meninger som jeg hadde. Takk og lov for at det fins andre måter å kommunisere på enn det muntlige tenkte jeg, og tok pennen fatt. 


Evolusjonistisk triks? Der var man synlig gitt!
Men kan det være et evolusjonistisk triks her? At rødmen kommer når man minst ønsker det, for å hjelpe deg mot å bli usynlig? Det er jo litt ad hoc, som noe av teoriene til evolusjonistene faktisk er, men altså... det kan jo hvertfall gjøre at du ser litt annerledes på rødmen din? Se på det som et pluss. I det du ønsker å gjemme deg, så "vips!" - der var du synlig gitt! 
Kan det være at rødming faktisk hjelper de som vil skjule seg til å blusse opp, slik at folk connecter til deg av den grunn? 


Dersom du klarer å vende deg til at rødmen kommer, og tenke at den tross alt hjelper deg til ikke å bli ignorert og borte som nåla i høystakken, så kanskje den kan slippe å bli kalt din fiende? Og hvis du godtar den som gjest, hva vil skje? Jo, den vil vel komme sjeldnere for du er ikke like fokusert på det lenger... 


Og faktisk -helt faktisk - uten å bli for personlig på en torsdagskveld, så kan det øke sjansen din for at de kjekke mennene legger merke til deg. De tror at du rødmer for dem, de tror at de får deg til å skjelve i knærne, og la dem leve i den troen- det er vinn-vinn. 


Så altså, så ubuden som den nå er, så kanskje du kan se på den som en venn?


God rødming! og hvis det hjelper er du i godt selskap her ;-)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.