De små menneskene i sort nedi orkestergraven klarte sammen å skape Verdis udødelige.
Jeg forsøkte å luke ute alle de andre rundt meg; de gråhårede, de som småpratet, de som ikke hadde pyntet seg, de som følte seg så hjemme at det fikk et hverdagslig preg over det hele, de som nikket og så ut til å være bevandret i plottet og på forhånd briljerte med diverse tolkninger av det hele.
Det var ikke et barn å se, ingen å løpe etter, ingen å trøste eller bære. Det var meg, ham, champagne og italiensk opera den kvelden.
Mammarollen hadde overtatt i for lang tid, og jeg trengte å late som at alt dette var kun for meg. Min kveld.
Jeg skulle suge inn den barnefrie atmosphære, ha øreringer som glitret som ingen barn skulle dra i, ha håret løst uten å bli bustet til, ha lebestift som ingen kysset vekk.
Jeg skulle nyte hvordan ekstreme følelser blir visualisert og strødd utover.
Jeg skulle puste inn den hemmelige formen for Opera.
Alt er lov- ingenting for drøyt
Og det er visst lov, på Operaen. De gråhårede rundt meg nikker og smiler de, rett etter at Lady Macbeth og Macbeth har myrdet - for makt, penger, ære! Publikum sitter rolig i stolene sine.
Burde de ikke reise seg i forakt, marsjere ut, og si at: dette er for drøyt? Sånn skal ikke mennesker gjøre, vi skal være snille og greie!? Vårt begjær skal legges lokk over.
Men neida, dette er Opera- og da kanskje alt stuerent?
De som kaster sine harde dommer over filmer med voldscener, sexscener, ... her er alt lov! også for den eldre garde.
De syv dødssynder
De mest kjente operaene synes å ta for seg menneskesinnet på sitt verste og på sitt sarteste. De hater med den sterkeste sjalusi, deres misunnelse fører til drap, de fråtser og begjærer.
De gjør alt vi ikke bør gjøre. De spiller ut menneskets mørke sider. De underholder oss. De sprenger skalaen.
Vår misunnelse blir liten til sammenligning.
Vår sjalusi som småsmuler.
Vår griskhet som beskjedenhet.
Vårt ønske om lønnsforhøyelse og ny bil viskes ut sammenlignet med deres blodpenger.
Kan det være de syv døddsynder, som går igjen- i den hemmelige Opera-formelen?
- Superbia (hovmod)
- Avaritia (griskhet)
- Luxuria (nytelse)
- Invidia (misunnelse)
- Gula (fråtsing)
- Ira (vrede)
- Acedia (latskap)
Uansett, mitt ønske for kvelden var å nyte livet (Luxuria), ta store slurker av champagnen (Fråtsing) så det rant nedover lepper, hals og kjole (Griskhet)- jeg knitret med sjokoladepapiret merket irritasjonen på ham raden foran, og knitret ennå mer med papiret mens sjokoladen smeltet på tungen, jeg smilte når jeg tenkte på at jeg skulle sove vekk dagen derpå (Latskap).
Uskyldig? Jada.
Følelser kan beskrives i grader, som på et kontinuum.
Hvor sint er du, på en skala på 1-10? Hvor max er for eksempel raseri, og minimum litt irritert.
Operettene sprenger vel alle følelse-skalaer?
Ellers er det ikke drama nok for pengene.
Mens vi vanlig dødelige holder oss et stykke lenger nede. Men det er nok samme skala, for folket smiler og nikker - med dårlig skjult gjenkjennbarhet - når dolken settes i brystet på fienden.
God helg!
Les også:
http://www.kristinamoberg.blogspot.com/search/label/Sjalusi
Verdi-opera? Likte du musikken? Jeg kan ikke dy meg for å spørre om det. Fordi musikk er så viktig for meg...
SvarSlettFølelser på skalaer er derimot ingenting for meg. Det skal jeg ha meg frabedt.
Du er ærlig hvertfall. Men jeg blir jo interessert; hva er så ille med å rangere følelser på skala? Blir det å frata noe ekte, eller hva tenker du?
SvarSlettJa. Likte Verdi. Men ikke det jeg setter på i stua hjemme, er litt for "stort" til det, for meg.... Men til opera, JA
Først Verdi: Har hørt mest på Requiem, mye faktisk, fungerer i egenterapi for sterke følelser (uten angitt tallVERDI). Veldig flott musikk! Sterke kontraster.
SvarSlettOpera er jo en hel pakke, for mange sanser. Jeg bor ikke nær en fast opera. Men jeg har vært i opera, jada, flere ganger. Både i inn og utland. Og da er da bare å ta inn hele pakka. Innholdet er for meg det minst interessante, de fleste operaplottene er bare sånn passe, synes jeg da. Har hørt operamusikk hjemme også da.
Når det gjelder å angi saker og ting i tallverdier, ja så finner jeg det ganske umulig på en del områder. Det gjelder de berømte terningskastene også, på konserter f.eks.
Følelser er for meg opplevelser og kvaliteter. Jeg kan ikke sette tall på dem, det får jeg rett og slett ikke til. Jeg kan derimot skrive dikt om dem, noen ganger, det går av seg selv. Men det er ingen tall å gi dem, det er meningsløst for meg.
Så egentlig lurer jeg på hvorfor tall? Kan noen som synes tall og følelser har noe med hverandre å gjøre, forklare meg hvorfor de synes det?
Og for alle del - de som vil rangere må gjerne gjøre det. Jeg gjør det ikke.
Fantastisk bra blogginnlegg!! Jeg elsker Verdi (og Wagner)!!
SvarSlettInteressant at du ser dette opp mot de syv dødssynder.
Tenker at dette er opera på sitt beste, som formidler noe helt grunnleggende om de eksistensielle menneskelige konfliktene.
Man trenger ikke gå til Ødipusmyten; gå til operaen!
Haha, ja- I operaen serveres de eksistensielle konfliktene på sølvfat - eller gullfat!
SvarSlettDet var jo bare å puste inn helheten; alt fra musikk (!), stemmer, handling, uttrykk og form.
De syv dødssynder er fascinerende i grunn, og synd å forakte - da får vi mennesker et problem i hvert fall, da vi alle kjenner det i oss.
Om vi skalerer, eller bare erkjenner, disse følelsene, er det godt å gå til operaen å få det formidlet i dets klareste, skjøreste og mest fyldige form :-)
Flott og inspirerende innlegg, som vanlig! Kanskje skal jeg gi operaen en ny sjanse... Er litt enig at følelser vanskelig lar seg skalere, men det er nok et verktøy som kan fungere for noen - for å kjenne følelsene tydelgiere og klarere, og for å formidle dem når man ikke finner de rette ordene. Men egentlig tror jeg også at kunst er et mer effektivt instrument. Eller kanskje rett og slett latter og tårer..
SvarSlettUansett,takk for fin blogg!
Takk for fine, sprudlende, nyanserende, reflekterende kommentarer! ! Jeg leser, tenker og smiler.
SvarSlett