Godh juhl da, ..schnuppa!

Vær så snill, tenkte hun. Vær så snill, julenisse og Gud. Alle dere som sier det skal være fint i kveld. 
Hun satt seg på knærne foran vinduet. Foldet de små hendene sine. 
"Jeg ønsker meg en hyggelig jul, sånn som jeg leser om. En rolig jul, sånn som jeg hører om. En fredelig jul, sånn som det synges om. Jeg kan ikke si det høyt, at jeg ønsker meg det. Men jeg gjør det. Nå vet dere det."


Hun kikker gjennom nøkkelhullet og ser at treet står der. Det er en skakk julestjerne i vinduet. Det er noen røde lys. Et par pakker ligger under treet. Katten maler. 
Dette kunne bli fint, tenker hun. Kanskje. Kanskje det blir fint i år. 
Hun får en idé. Hun skal gjemme unna flaskene. Hun skal sette på barnas beste julesanger. Hun skal ta på seg den røde kjolen. Hun skal danse så de glemmer. 


Hun skynder seg ned til kjelleren. Det står noen flasker som hun kjenner den vonde lukten av. Hun rydder dem under sofaen. Hun går i kjøleskapet og heller ut hvitvinen. Hun kjenner seg så glad. 


Kanskje hun allikevel skal ringe venninnen og si at hun også gleder seg til jul. Hun gråt jo bare i går da venninnen ga henne julegaven. Hun sa at jula var en teit oppfinnelse. Hva var idéen med å hugge et tre for så å plassere det gradvis døende i stua. Hun ropte nesten når hun sa hvor teit det var idéen om at alle får det hyggelig bare de er sammen. Hun gråt da hun fikk gaven, og sa at hun ikke likte gaver. Hun kunne få den tilbake. 
Venninnen svarer heldigvis i andre enden. 
- Å. Hei, er det deg. Eh...jeg tror ikke jeg får lov til å prate med deg av mamma. Hun sa at du oppførte deg dårlig mot meg. At man ikke gir tilbake gaver på den måten.
- Unnskyld, sier den spake nydelige jentestemmen. Men jeg gleder meg nå, jeg gleder meg til ikveld. Jeg lover å gi deg en gave i romjula. Unnskyld. Kan vi bli venner igjen? 


Hun blir avbrutt av at døra går opp med et smell. De står der, smilende og skålende, med rødvin. Nå er festen begynt snuppa, smiler pappa. Han lukter stramt av sprit og øl. 
Allerede. 
Resten av kvelden vet hun allerede hvordan vil bli. Hun strammer seg opp. Setter flaskene tilbake fra gjemmestedet. Slaget er tapt. Hun lukker seg inne i seg selv, sånn som hun har lært seg. Hun synger de rolige sangene, inne i seg. Bamsen holdes tett inntil, selvom hun vet hun er litt for stor for den lodne saken. De setter seg tilbords. Krangelen ligger på vent bak klokkas tikking. En flaske til, tenker hun. En liten halvtime til, tenker hun. Det er det de vil få av hygge denne kvelden.  


Vel. 
Ønskelisten min er lang for denne jula, som for de mange forut. Den går fra de små ting til de store ting. Fra de meningsfulle ting til de overfladiske ting. Det ene går hånd i hånd med det andre. 


På starten av psykologstudiet lærte jeg at mange med stemningssvingninger, med tendens til gjentatte depressive episoder, kunne streve når vårsolen viste sin glans. Jeg tenkte nå at det var mer forståelig med tungsinn på høst og vinter, enn når fuglene ringet våren inn. 
Dersom andre gleder seg, stråler, finner mening og lykke ..og det uteblir hos deg, da føler du deg ennå mer ensom. Ennå mer utenfor. Ennå mer trist. 
Jula er også en sånn tid. Det er en tid hvor mange gleder seg. Mange skal hjem. Mange snakker om varmen. Varmen inne og mellom mennesker. 

Det er bare det at du og jeg vet. Vi vet at når familier kommer sammen er det ikke alltid hyggelig. Det er mange som drikker. Mange drikker bare litt. Noen klarer ikke det. De drikker litt først, deretter mye. 


Til de mange barn. 
Jeg ønsker dere en god jul. 
Til de mange ensomme. 
Jeg ønsker dere en god jul. 
Til de mange som drikker for mye, jeg ønsker at dere lar alkoholen være i flaskene akkurat denne dagen. Jeg ønsker dere en god nok jul, uten. 


God jul da dere! :-)

Om Knausgård og angst

Jonas Gahr Støre skriver nylig i Aftenpostens kronikkspalte at han synes det er tankevekkende at det i Knausgårds 3000+ ikke i større grad ble drøftet samfunnnspolitiske påvirkninger i forfatterens liv. Jeg på min side synes det også er tankevekkende at han skriver så mye om seg selv og så lite om fellesskapet. 

Men Knausgård følte seg alene. Følte seg utenfor. Følte seg ikke som et "vi". Mer som en øy der ute i stillehavet. En øy som ligger like utenfor det store fastlandet. Som ser, som lengter men som ikke tar steget over. 

Og vi leser ham, bind etter bind. Fordi vi kjenner oss litt igjen, her og der. 

Det skal kanskje sies at jeg stagnerte på bok 5.5. Altså halveis ut i den nest siste boken. Det var på det tidspunktet 1'erns storslagne effekt på meg hadde sluttet å virke. Jeg trengte en ny injisering, men 2'ern traff ikke like godt, ei heller 3, 4, 5. 

De første 435 sidene var så sterke. De var så rå. Så hudløse. Så ekte. Men deretter ble det mye detaljer. Om klesvaksen. Om rotet i gangen. Om forelskelser som varte og rakk. Om ejakulasjoner som kom for tidlig. Og selvom dybden fortsatt var der tidvis, ble det etterhvert litt overdose av de vonde selvransakingene i etterkant av hvert sosiale møte. Om de mange dager med fylleangst. Om den store frykten for å miste kontroll. Om hans høye selvbevissthet om hvordan han sitter på stolen, hvordan han beveger sin kropp og hva han tror de andre ønsker at han skal si. 

Vi blir først invitert inn i hans liv, det råe og nære. Men etter den store begeistringen blir man plutselig oppmerksom på at man gradvis har blitt skjøvet ut i kulden. Man blir stående som observatør til hans klesvask. Til slutt tenkte jeg at i stedet for å lese om din klesvask, bør jeg søren meg heller ta min egen. 

Denne følelsen av en distanse vil jeg tro nettopp handler om Knausgårds indre kamper. Ikke bare hans kamper, men angstens verk. For det er nå sånn at når et menneske har sine sterke indre konflikter med tilsvarende sterk selvranskalese på høygir, da blir det lite plass til den relasjonelle kontakten. Det blir lite plass til et "vi". Til et godt møte. Til den andre. 

Vår oppmerksomhetsevne er jo dessverre begrenset. Dersom den ene er okkupert med selvbevisste tanker blir den andre skjøvet litt ut, fordi fokuset ikke er på hvem den andre er men hvordan man selv ter seg. 

Dette er i grunn den sosiale angstens vonde paradoks. Angsten som handler om en frykt for avvisning gjør at man gjør alt for å tekke de andre, for å bli likt. Men så blir resultatet ofte motsatt. Ønsket om å passe inn skaper avstand, fordi den sterke selvbevisstheten gjør at man ikke ser den andre eller gir av seg selv. 

Knausgård er et tenkende menneske. Han er svært kjent med sin sterke selvkritiskhet og dets demoner for det sosiale liv. Han ønsker den vekk. 

Han er sånn sett et lengtende menneske, som så mange av oss. Behovet for å høre til er et grunnleggende behov, et primærbehov fra livets første dager. 

Forståelsen som synes å råde i dag er at dette behovet har forrang. Det har danket ut seksualitetens begjær. Ja, tilhørighetsbehovet har selv danket ut behovet for mat. Små babyer vil heller sulte enn å gi slipp på den helende effekten den andres myke hud med den gode lyden av den andres hjertebank. Mange klarer seg ikke uten menneskelig kjærtegn og hudens varme i de første månedene av et liv. Moderne psykoanalyse, som moderne traumeteorier, er mer enn noen gang opptatt av menneskets kamp for tilhørighet. 

Det gjør derfor så vondt å bli avvist. Og jo tidligere avvisningen skjer av de viktige personer, jo vondere gjør det og mer arr etterlater det. 

Mennesker som kan reparere er godt å ha. Når rørene i huset sprekker, er man glad for at det fins gulesider.no og et søknadsfelt hvor man kan plotte inn "rørlegger". Når man har brukket benet er man glad det fins en legevakt, som kan lime det sammen igjen. Når man er isolert og alene, da er man glad for at det fins psykologer som ønsker å bidra til mellommennesklig kontakt, forståelse og empati, for å hjepe til å reparere. Sammen.

Foto: Morten Krogh

Til slutt kan jeg si God kamp! Og har du ikke lest nummer 1, så kan du godt begynne med en gang. De råe ordene flyter av gårde, brutalt ærlige som de er, ensomme som de er. De treffer allikevel som vakker musikk. 

Deretter kan du kanskje finne deg noe annet å lese.  

Deadline

Deadline = dødslinje
Jeg er fullt klar over at hvis man ber om en oversettelse av ordet "deadline", vil ikke "dødslinje" dukke opp som et alternativ på ordbok.no. Men jeg skal forklare hvorfor ord-for-ord oversettelsen gir mening til begrepet.


Deadline handler som vi vet, om det å måtte levere fra seg et arbeid innen en gitt tidsramme. Deadline gjør som oftest at vi mobiliserer, fokuserer og ferdigstiller. Riktignok ofte med et viss element av stress. 


På andre arenaer i livet er det sjelden snakk om deadlines. Det ville vært stressende, å ha tidsfrister her og der. 
Men i grunn har vi vel alle en stor tidsfrist å forholde oss til; "The ultimate deadline" eller på norsk "dødslinjen", at livet vårt har en ramme og at tiden er begrenset. Ta meg, jeg er 33 år og nærmer meg å ha gått halvveis på min tidslinje.  

Min tidslinje

Hvorfor alt dette snakk om deadline og dødslinje på en søndagsformiddag? Vil jeg stresse folk eller? 

Vel, jeg mener at erkjennelse av en tidslinje med en slutt kan gjøre det lettere å prioritere det viktige; mobilisere og fokusere og få viktige ting gjort før det er for sent.  

40-års krise - erkjennelse av en deadline? 

Noen opplever ikke noe spesielt ved å bikke 40, det er kun en ny dag og et tall. Men 40-års krise er et begrep (eller en klisjé) som er i dagligspråket. Jeg har gjort mine undersøkelser, et ustrukutrert intervju, på mine stakkars venner og familie. Jeg har spurt dem om hva de forbinder med 40-års krise. 

De beskriver alle at 40-års krisen handler om en litt desperat middelaldrende person, som gjennomgår en endring, fra å være litt satt- til så å få "noe over seg". Det som går igjen er det litt paniske, litt desperate og litt komiske over mannen (spesielt ham?) eller kvinnen i denne såkalte krisen. De har plutselig så mye å gjøre og rekke, og foretar en del endringer for å slippe følelsen av desperasjon. 

• Får eksistensiell følelse med et element av desperasjon 
• At det er mye man må gjøre før en forlater skuta, og en som forhaster seg litt og gjør alt for å virke yngre. 
• Utroskap eller finner en yngre partner
• Plastisk kirurgi
• Kjøp av motorsykkel 
• Femten nye hobbyer 
• Går fra sofasliter til birkeritt 
• Jobbytte, etc

Hvorfor? Jo, fordi det har dukket opp en erkjennelse av at man statistisk sett er over halvveis i sitt liv. 

Folk har med andre ord mange negative ting å si om 40-års krisen, selvom en del av aspektene er postive; som å komme seg opp av sofaen og gjøre mer i hverdagen. 

Psykoanalytikeren Erik Erikson var opptatt av menneskets psykologiske utvikling gjennom livet, og landet på en 8-stadie utviklingsmodell for mennesket. Hvert stadie innebærer en sentral konflikt, og tilfredshet i hver livsfase er avhengig av hvordan personen klarer å løse den psykososiale konflikten. For eksempel er stadie 5 omhandlende ungdomsperioden, hvor det er vanlige å kjenne på behov for identitet versus forvirring, hvor en god løsning handler om et integrert bilde på seg selv som en unik person. Vi i 30 åra er i vårt unge voksenliv, hvor hovedkonflikt skal omhandle intimitet versus isolering. En god løsning vil handle om å klare å knytte langvarige nære relasjoner, og føle engasjement i egen karriere. Hva har så dette med deadline å gjøre; jo- når en er midtveis i livet, ca 40 år, da kan det for noen bli en vond erkjennelse av dødslinjen der fremme, da man har klart å regne seg til at man nok har gått ca halve løpet. I følge stadieteorien til Erikson handler nettopp det å være midtveis i livet om å skape noe som vil leve videre etter dem eller stagnering/selvopptatthet. En god løsning her er omsorg for familie og fremtidige generasjoner. De siste stadiene handler om en akseptering av alderdom og død, og omsorg for seg selv og de neste generasjoner.

Det bør nevnes at stadieteorier ikke er like "hotte" som de en gang var. Men Eriksons forståelse og opptatthet av det livslange løpet og sentrale konflikter gjennom livet har vel således stått sin prøve ved at det har mye visdom og gjenkjennbarhet i seg. 

Start erkjennelsen litt før midtveis 
Til slutt kan jeg vel si Carpe Diem, og håper søndagen blir nokså god. Start erkjennelsen av deadline litt før midtveis. Det er ikke bare på arbeidet at man skal mobilisere, fokusere og gjøre sitt beste. Det er også i eget liv og i de relasjonene man har. Det er også til egen helse og utvikling. 
Så ta de gode tingene av 40-års krisen som 30-åring, for eksempel. Kjøp deg lysende hvite joggesko og møkk dem til. Kjøp båt hvis du har råd. Reis, hvis tid. Kyss, hvis du har en partner. Hopp, hvis du har gode ben. Gå å se julefilmene på kino, hvis du liker film. Lag din egne sjokolade, med mint og konjakk inni. Engasjer deg i samfunnet, dine barn og partner. 
Det er en ramme på dette livet, men det er jo ikke så farlig. Eller hva? 
Det handler i bunn og grunn om å verdsette hverdagen, og se at dagene som kommer og går, det er selve livet (sitat, en eller annen klok person).

Hvit dyne

Så kom den hvite dynen og la seg mykt over grus og asfalt. Da gjør det vel ingenting å være litt forkjøla? Da gjør det vel ingenting å være litt lei seg? Da gjør det vel ingenting at printeren streiker? 


Bilistene klager over brøytemannskapet. Ja, det er forståelig at det er ønskelig å komme seg frem. Den hvite dynen er vakker, men litt i veien, bokstavelig talt. 


Jeg ønsket meg stille snø. Nå er den her. Og den lager ingen lyd. Den demper all annen lyd. Den er virkelig hvit. 


Hadde jeg vært overtroisk ville jeg tenkt at den ble gitt meg, fordi jeg ønsket det så sterkt. I "The secret" av Rhonda Byrne, loves det at vi har mulighet til å skape virkeligheten vår. At drømmer skal bli oppfylt dersom man ønsker det nok! Forfatteren mener at mennesker ofte klager på at de ikke finner lykken, men ofte vet de ikke vet hva lykke er for dem. Det er vanskelig å lete etter noe man ikke vet hva er. Hvordan vet vi da når vi er på sporet? 


Jeg ønsket meg snø, lette etter snø, og fikk den. Det er jo en naturlig ting at det snør på denne breddegraden 7.desember. Det er ikke veldig overraskende, og jeg kan neppe tilegge det at jeg ønsket meg det, og dermed fikk det i en gave.. av universet (som the Secret stadig refererer til). Men siden jeg var meg bevisst at jeg savnet snøen, og ønsket meg det er det klart at jeg tar det personlig når den hvite dynen ligger vakkert utenfor huset mitt. 


Jeg kan jo hvertfall late som at det er en gave. 
"Til meg"
"Fra ukjent". 


Vel, da sier jeg tusen takk. 

Stille snø

Jeg er glad for at kulda ikke har besøkt meg på samme tid og med samme intensitet som i fjor og året før der. Da kom det minus 15 fra november-mars. Hvertfall er det sånn jeg husker det. Desember- 2009: en baby på den ene armen og en 3 åring i den andre. Det var så kaldt.. Så mye snø å få av klærne.. Så mye is å skrape.. Så mange frosne fingre å varme.. Noen ganger var jeg fristet til å gi opp, til å legge meg ned i nærmeste snøfonn og bare bli der. Men det gjaldt å komme seg gjennom, med visshet om at hestehoven alltid kommer for en dag. Våren 2010 var jeg gladere enn andre. Jeg smilte større enn andre. Jeg var blitt reddet. 


Nå er det desember igjen, 2011, og jeg savner snøen. Jeg savner stillheten en halvmeter snø gir meg. Jeg savner lyden av knitring når jeg trår. Jeg savner det stille synet av snø som faller. Det rene synet av det hvite. Krystallene som glitrer når sol eller måne lyser på. 




Nå kommer jeg på alt det vakre med vinter, kulde og snø. For jeg er lei av regn og vind. 
Noen ganger lurer jeg på om andre også har den samme avstanden mellom drøm og virkelighet. 
..Det er det med å være realist eller drømmer igjen... 
Men her denne søndag 4.desember, vet jeg med sikkerhet at ingenting kunne gjort meg gladere enn å våkne opp til snøvær i morgen. Store snøkrystaller som lavet rolig ned, sånn at jeg kunne ha strukket ut tungen og fanget en-to-tre. Det er drømmen. 
I det samme det er sagt, så sniker realiteten seg inn. Jeg kommer ikke til å stå alene å nyte synet av snø. Det kommer til å stå to småbarn rundt meg. To som har øyne som skinner som diamanter. To som vil ut. Som vil leke. Bli våte. Bli kalde. Klokka kommer til å tikke i morgen også. Tikke mot arbeidstid. Barna skal ha mange lag klær på. Det vil de slettes ikke. De skal sette seg i bilen. Ikke base i snøen. Det vil de slettes ikke. De skal ut av bilen. Det vil de slettes ikke. Og jeg skal på jobben. Det vil jeg slettes ikke.


Jeg spør noen ganger mine kolleger. Har dere det sånn dere også?Tja, ja og jo og nei. Litt både og.
Problemet mitt er at jeg faller ut i drømmer. De små ser at jeg faller ut som dem, og utnytter det for enhver pris. Når en tanke har begynt å svirre i hodet, fjerner det faste blikket seg og de vet at nå kan planen brytes. Nå er det deres tid. Da skjer det, de løper hit og dit, legger seg ned og ler, sier at de skal bare det ene og bare det andre. Til slutt kommer vi oss jo ofte både til barnehage og jobb. Jeg er hardt oppdratt til å være "on time", og sitter der parat når klokka ringer. Men bak fasaden finner man et bankende hjerte i en kropp som føler den har gått gjennom ild og vann for nettopp å sitte på kontorstolen 08.30. Puh! De skulle bare visst. 


Men.. for bare i dag vil jeg legge vekk realitetens krav. Jeg vil glede meg til snø. Det er det hele. 
Snøen som gjør det lyst og stille. Som gjør at julestjernene i vinduene skinner ekstra sterkt. Som gjør at juleforberedelsene blir koselige. 
I tankene mine er det stille da. Det er krystaller på alle kanter. Helt gratis ligger de der på utetrappen min. Det er en myk lyd når skoen treffer bakken. Det er smil på alle kanter. Det er juletid. 


Sånn får drømmen bare være. Det er bedre sånn. Det er fint å glede seg.

Alt var bedre før, del 2

Før satt vi på toget uten å prate i mobil, uten å sjekke face via smarttelefonen, uten å sitte med Ipad'en, uten musikk på Ipod'en, uten radio på øret. Vi satt mer tilgjengelig for hverandre.
Liksom klar til å ta en koselig prat. Klar til å ta vare på de slitne, de sårbare, de snakkesalige. Det hadde vært fint om det var sånn. En nostalgiker liker å tenke sånn. At det var bedre før. Mer nærhet. Mer omsorg. Mer tid. 


Midnight in Paris kan med fordel sees på kino denne desemberhelgen. Det tar for seg en spennende reise i nåtid og fortid. Og ikke minst, hvordan hver generasjon ser ut til å lengte til den forrige. Jeg skal ikke avsløre filmens overraskelser. Kan jo ikke det! Men jeg kan si så mye som at det er sterke personligheter i sterke miljøer, som ikke ser sitt eget bidrag eller det unike ved sin egen tid. Det overlates til generasjonene etter dem å se det gode i det de hadde. Så vi lengter, vi lengter tilbake til forrige generasjon eller den før der igjen.  


Det ligger kanskje i oss, å tenke sånn. På den ene siden sier vi at det er utrolig at dette overtrampet/feilen kunne skje i 2011, og på den andre siden sier vi det var mye bedre før. Vi har altså høyere krav til nåtiden enn fortiden, men sier samtidig at fortiden hadde mer å by på. Kanskje ligger det en viss logikk i at dersom vi har høye forventninger blir vi skuffet. 


Ok, så ser det litt rart ut kanskje, når vi går dansende nedover gaten med den nye låta på øret, når vi gestikulerer vilt der vi går alene bortover med venninnen din på det andre øret, og er oppdatert på alle klassekamerater fra barneskolen grunnet facebook. Men for min egen del kan jeg ikke annet gjøre enn å sende et smellkyss i posten til Itunes og Spotify. Jeg kan ikke annet enn å gi nattaklem til Ipod'en. Jeg lengter ikke tilbake der hvor brev tok 3.5 dager før det ble mottatt, der hvor togturen innebar å stirre opp på reklameplakaten, der hvor avisene lå strødd. Jeg omfavner 2011. Og gjør nok det samme med 2012. 

Det er greit å være her nå. Det er greit å blogge. Det er greit å få respons fra gamle og nye. Det er greit å høre på den beste musikken mens en forstatt kan nyte den samme stjernehimmelen som min gamle far kunne. Det ene utelukker ikke det andre. 


God fredag, for oss som lever nå, 
sign 02.desember-2011, Kristina.

Om lykke og rus

Lørdagskveld langs Karl Johan

Med mindre du er en del av gildet den lørdagskvelden, så arter lørdagsnattens Karl Johan seg mer eller mindre som et nattens klovnesirkus, hvor du er blitt et ufrivillig publikum. Klovnene er gjerne voksne. De står fantastisk skeivt, de snakker uforholdsmessig høyt og utydelig, de raver rundt i sirkler. De er gjerne litt mer sinte enn vanlig også. Litt uklart blikk. Og litt pågående kanskje. Noen. 
Forskjellen mellom klovner på sirkus og klovner langs Karl Johan lørdag kl 01.20, er at den ene parten prøver å være morsomme.  

Det er lite som minner om lykkerus sånn på øyemål. Ruspåvirkning: ja. Positiv rus? Tja.


Assosiasjonen mellom alkohol og lykkerus er sterk i norsk kultur. Og for mange handler det ikke om en dose smaksforsterker à la Hellstrøm. For mange handler det ikke om den lette beruselsen etter et par glass vin. Nei, for mange skal dråpene en lørdagskveld være mange og sterke. Smaksopplevelsen er sjelden det prekære. Så det er ikke tilfeldig at det til slutt blir en ravende runddans på Karl Johan, hvor frem er bak og bak er frem.


Assosiasjon
Røykeloven har gradvis endret en befolknings assosiasjon mellom røyking = være kul/relaxed. Gradvis forbindes nikotinen som noe en er slave av, noe som er skadelig og som bør vekk. 

Heroin gir for de fleste av oss sterke assosiasjoner til dårlig helse, store avhengighetsproblem og kognitiv svikt. 

Alkohol der i mot, står ganske sterkt fortsatt. Og i noen miljø står andre rusmidler også sterkt. De assosierer lykkerus til et rusmiddel, og står fast ved at de har nådd noen høyder som de ikke kunne nådd uten, og føler de trenger og liker effekten.

Det er verdt å gå noen runder omkring holdninger og forventninger til å føle sterk glede, avslappethet, lyst, energi eller våkenhet.


Er "lykkerus" = "påvirkning av rusmidler"?
Er "fest" = "sosial sammenkomst hvor en inntar alkohol"?  
Er "Ecstasy" = "en tablett som inneholder en mix av diverse rusmidler"? 


Poenget? 
Mange ord har flere meninger. Knyttes ordet mange nok ganger opp mot en betydningene kan de andre betydningene nærmest gå tapt i språket. Dette medfører at noen ord blir som forminsket, som for eksempel de nevnte ordene ovenfor.


Når sterke følelsestilstander assosieres med rusmidler; hva da? 

Kan det ha en påvirkning på oss? 

Jeg tror det.

"Lykkerus" og "ecstasy" referer begge egentlig til en kvalitet som allerede er tilgjengelige i det menneskelige følelsesliv. Det omhandler de naturlige ytterpunktene i vår tilværelse. Tilstander som ofte innebærer sterke opplevelser og emosjoner, uten inntak av rusmidler. Å være beruset/føle seg som i en rus, omhandler en endret bevissthetstilstand hvor en går ut av det ordinære. Det være seg forelskelse, sterk glede, omtåkethet eller nytelse. 


"Ecstasy"/"ekstase" omhandler en opplevelsestilstand hvor en nærmest er utenfor seg selv, der hvor andre sanseinntrykk er begrenset og en oppslukthet er tilstede. Det er flere måter å nå en slik ekstatisk tilstand; der hvor intet annet betyr noe enn akkurat erkjennelsen av det inntrufne. Det typiske kan være ved en orgasme, men også intellektuelle, fysiske, eksistensielle og religiøse tilstander er beskrevet å kunne nå ekstatiske høyder.


Den naturlige beruselsen aktiverer hjernen på lignende vis som den "kunstige rusen". En viktig forskjell er verdt å merke seg! Vår egen naturlige eufori frigjør og øker sprudlende hormoner og rosa signalstoffer i hjernen.
Den kunstige rusen øker tilgjengeligheten av de samme, men utfører deretter en lammelse eller massakre på de samme. Alkohol dreper sjelden de gode lykkestoffene i hjernen; de bedøves og sløves kun. Amfetamin der i mot kjører massaker-stil, der den torpederer lykkestoffene en etter en, og tar dem dessverre opp med roten. 


Så egentlig vil jeg si at assosiasjonene mellom sterke postive følelser og rusmidler er misvisende, slik som det var mellom røyk og kos. Det kom overraskende på mange av de tusenvis røykeslutterne at de kunne kose seg like mye uten nikotin. Assosiasjonen var der fordi de koste seg og røyket. Men det var ikke røyken som var årsaken til kosen, de var bare tilstede på samme tid.  


For all del; kos deg på julebordet. Det skal jeg. Vær en deltager langs Karl Johan for en gangs skyld, for min del. Syng høyt på toget, for min del. Men ikke gå i fellen å tro at de påførte assosiasjonene mellom rusmidler og lykkerus er særlig sanne, eller hvertfall ikke mer sanne enn vår egen naturlige kapasitet. Det er feil. De store høyder kan vi nå helt på egen hånd. In natura. Det er i oss. Fra før. Bruk det.

Selvtillit

Hvem sammenligner du deg med? Et lite, men viktig spørsmål. Ikke sikkert det er deg bevisst. Det går antagelig litt på autopilot, som for de fleste av oss. Så tenk igjen; sammenligner du deg oppover eller nedover? Kanskje en lite medmenneskelig måte å uttrykke seg på, men jeg skal forklare. 


Du har sikkert som meg gått i fellen å kjørt sammenlignings-programmet med såkalte idealer; som sett på modeller oppkledd, sminket og ordnet for anledningen. Antrekket ditt ble brått ikke så fresht likevel? 
Når du har kjøpt et interiørmagasin, og sammenlignet hjemmet ditt med det lyse rene luftige hjemmet med akkurat passe dose shabby chic, ble dessverre ditt nyryddige hjem lignende en kaostilstand. De fleste av oss har jo kjøpt et motemagasin eller to. De fleste av oss har lest et interiørmagasin eller to. 
Disse sammenligningsprosjektene vil jeg kalle betydelig oppover-sammenligning. Nedover-sammenligning vil være å sette seg opp mot humøret i "Livet er for kjipt-sangen" til Lars, måle deg opp mot personkarakteristikker i en eldre finsk dramafilm eller med deltagerne i hvilken som helst reality-serie. 


Det krever en god dose kunnskap, en god dose kreativitet og en hel dose vilje for å øke selvtilliten. Du må være smart. Du må hente inspirasjon fra de der oppe, samtidig vite at det er en god porsjon fake, derfor ta det som fiksjon. Som all annen fiksjon fins det en viss dose realitet og en god dose fantasi. Det er fint. Da kan vi begynne jobben. 


Velg dine dager

Det gjelder å sammenligne seg bittelitt oppover, sånn stort sett. Har du imidlertid en dårlig dag... den dagen hvor alt blir feil uansett. Dagen hvor vekkerklokka duret som en brannalarm, ble slått av med et balltre. Forsinkelsene lyste mot deg. Maten som ble sendt med barna var en pakke kjeks. Sjefen møtte deg med et morskt blikk og tok samtidig opp noe kritikkverdig. Mannen sa seg i grunn enig da du fortvilet forsøkte å hente støtte samme ettermiddag. Disse dagene sammenligner du deg nedover- du ser på andre som strever, som gråter, som snubler! Enkelt og greit! Du kjøper ikke Elle eller Perfekte hjem. 

Disse dårlige dagene hvor alt går galt og du føler deg som premieeksemplar på mislykkethet, de dagene må du bare få lov til å slikke sårene. Du lytter på Sade. Du sørger over alt som har gått feil. Du dyrker det. Til du går lei. Bare en kveld med dyrking. Da ser du filmer som "The Hours" eller "Monster's ball". Kleenex-pakker er allerede kjøpt inn, og lageret skal tømmes.

Dagen etterpå våkner du med en lettere følelse. Takk og lov. Du merker deg motivert for å gjøre en innsats som sjefen din ba deg om. Barna er merkverdig samarbeidsvillige og mannen har smørt matpakkene. Da kjøper du motemagasinet og sjekker ut den siste bikinimoten (vel vitende om fotoshop, anoreksia, silikon-operasjoner og diverse), og tar på deg ekstra med lebestift og skoene som sitter perfekt. Du setter ikke på "Livet er for kjipt", men tar en "jag kommer" av Veronica Maggio. Du svinger innom treningssenteret bare for å sette prikken over i'en. Du gjeiper til noen- hvertfall later som.

Start med realistisk sammenligning

Kutt ut idolene. De er fiksjon. 

Start med å vende blikket bare litt oppover, samtidig som du er deg vel bevisst på at du får til en hel del. 

De realistiske sammenligningene kan du lære litt av. 

Ta et eksempel: Kollegaen din får en forfremmelse og du kjenner det svir litt inni deg. Du vet dere gjør nokså lik jobb, allikevel tikker det inn litt mer anerkjennelse og kroner til personen i nabokontoret. 

Der har du realistisk sammenligning, dere er ganske like og gjør mye av det samme, men en av dere ble forfremmet. En liten ransakelse kan være på sin plass. På en god dag.  

Når venninnen din kommer med sin nye outfit, sitt flotte hår og sitt positive humør, kjenner du det svir litt. Du vet dere er nokså like, allikevel smiler hun bredere enn deg. En liten realistisk sammenligning kan være nyttig. For å lære av henne. På en god dag. 

Når det svir litt i et møte med en annen, du kjenner det er noe de har som du ønsker, da kan du starte den nyttige jobben for din egen del. Bruk dem for det det er verdt! Ikke bruk dem som unnskyldning til innkjøp av et nytt lager kleenex-pakker. De er kun til de virkelige dårlige dagene. Dette er litt oppover, og gir deg noe å strekke deg mot. Kleenex trengs ikke!


Så lykke til med din sammenligning. Litt oppover gjør deg motivert, for mye oppover gjør avstanden for stor og deg selv mistilpass. Litt nedover er lov på dårlige dager, veldig nedover er bare nesevist.
Og husk at all denne sammenlingning er rimelig overfladisk, om det er oppover eller nedover. Hvem som er rikest innvendig har vi lite tilgang til, så dette er et overflade-prosjekt men et realistisk sådan. 


Til slutt: før jeg legger meg skal jeg se litt Greys, der er det mye mer action enn i mitt liv. Og jeg får lese en blogg som jeg vurderer litt oppover. Men den har jeg ikke funnet ;-)  (det var min geip for i kveld)!
Til slutt vil jeg si at når man er på bånn, så er det bare en vei å gå. Det passer godt til november-måneden, gjør det ikke? November er snart over. Den er den tristeste. November fortjener en kleenex-pakke. For sammenlignet med desember kommer den dessverre til kort. Realistisk sett. 
Desember er rett rundt hjørnet dere :-)
Thumbs up!

Bad guys

"Bad guys"
Vi var mange 17-åringer som lot oss fascinere litt av dem som levde på kanten av gjeldene retningslinjer på skolen. Vi som selv var skoleflinke, svært opptatt av om vi sa de rette tingene og som var nervøse bare vi ble tatt i å sende en krøllet lapp til sidemannen. Vi som ikke kom for sent og møtte til hver prøve. Vi løftet øyebrynene litt ekstra når "han" på sitt sedvanlige vis falt inn i klasserommet, nok en gang i seneste laget. Han som tilsynelatende var upåvirket av lærerens irettesettende blikk mot armbåndsuret. 


Det var vel noe interessant med disse "bad guys-light". 
Det var noe utilnærmelig med dem der de hang på røykehjørnet. 
De sto ikke, de hang. 
Og siden de likte søte flinke jenter så ble det flere par hvor det var motsetninger som tiltrakk hverandre. De fikk en bit av det ordentlige, velstelte og snille. Vi fikk en bit av det uordentlige, det ville og det slemme.  


Om benintyver og samvittighet
I Aftenposten kunne vi for noen dager siden lese at det er et stort og økende problem at folk fyller bensin uten å betale for seg. Vel, for meg fortsetter det å være interessant at noen tilsynelatende upåvirket lar være å følge regler. Selvom jeg har sluttet å få bankene hjerte av dem, vekker det forstatt min nysgjerrighet. Mens noen kan ha verdens beste samvittighet når de fyller bensin på tanken uten å betale, får andre dårlig samvittighet for selv de minste ting. Den siste gruppen kan ha en overømfintlig samvittighet, og blir slitne. De føler dårlig samvittighet når de henter småbarna kl 16 istedetfor kl 15. De kjenner dårlig samvittighet når de ikke baker brød. De synes de ikke er bra nok fordi julekalenderen var kjøpt på Rema. Listen er lang for hva de føler seg dårlige for. 


Samvittighetsfølelsen varierer sterkt mellom mennesker. Vi får kun dårlig samvittighet dersom vi handler på tvers eller på siden av våre verdier og holdninger. Og hvilke verdier og holdninger mennesker har, det varierer. Det varierer mellom individer, mellom grupper og kulturer. Så mens noen har svært høye krav til sin egen atferd overfor andre eller seg selv har andre helt andre krav, og sier seg kanskje svært fornøyde med å være "en outlaw". Outlaw; som føler seg stolt av å leve etter andre regler enn samfunnets gjeldende. De kan med hevet hode svinge ut av bensinstasjonen uten å ha brukt en krone, de har vist at de er sterke, at de ikke følger regler satt av autoriteter, og at de klarer å ta råtta på kapitalistene. 


Bad guys og good guys
Det fins to litt motstridende uttrykk om tiltrekning og parforhold. Det ene er "motsetninger tiltrekker hverandre", det andre lyder "like barn leker best". Og ja; motsetninger kan gjøre at en trekkes  mot hverandre, men en har sett at det ofte er akkurat de sidene som også gjør at man går fra hverandre. For eksempel: han som hang der på hjørnet i henslengt positur, med kule klær men tom sekk. Han var kanskje stilig da, men over tid mildt sagt irriterende.

"Like barn leker best" har vel således vunnet kampen hvis målet er å henge sammen over lengre tid, i et langt samliv med barn og felles økonomi. 

Som 19 år gammel psykologistudent falt jeg nesten av pinnestolen, da jeg leste at studier hadde vist at de som giftet seg i såkalte arrangerte ekteskap 10 år ut i ekteskapet sa seg mer tilfredse i sitt parforhold enn de "kjærlighetsstyrte" forholdene. Jeg vurderte å kaste all litteraturen om den store kjærligheten ut av vinduet, og søkende som jeg var etter den store kjærligheten, tenkte jeg at det var lurere å be en psykolog foreta en intervjurunde, teste dem med personlighetstester og velge den som matchet meg best. (Vel, det tjener jo folk gode penger på i dag, så... )Det er jo nemlig slik at forklaringen bak at de arrangerte ekteskap kom godt ut over tid, var at parene antagelig oftere kan bestå av mer "like" personligheter, i og med at det er godt voksne foreldre som har gjort sitt arbeid i forkant og tiltrekningen ikke har fått lov å styre. 

Vel, dette med bad guys, tiltrekning og kjærlighet er jo passe morsomme tema. Synes nå jeg. Og viktig! spesielt for dem som ser ut til å velge "feil type" gang på gang. Dersom jakten på "bad guys" har vedvart i voksen alder, og de ender opp ulykkelig gang på gang er det på tide å ta problemet alvorlig. For det er vel ingen som vil betvile at et godt parforhold er viktig. En som stiller opp når du trenger det, en som løfter deg når du er nedfor og en som får deg til å le oftere enn gråte. Uten å være for selvavslørende har jeg tatt min lærdom, og kan med hånden på hjertet si at de dyktige mennene vinner over de kule den dag i dag. (Og det må selvfølgelig sies at mange av de som hang henslengt på hjørnet kan ha blitt de dyktige....).

Kos deg med Sopranos, med Mad Men og True Blood; der er det nok av bad guys i voksne utgaver. Men sats for all del egne penger på "the good guy". Men det skader kanskje ikke med en bitteliten dose bad guy oppi hele good guy sulamitten ;-) ??! 
I høst-filmen "Drive" kan du se eksempel på en bad guy som er nokså myk når han blir forelsket. Det varmer jo litt da, selvom dikotomien bad - good får sin utfordring. Som dikotomier gjerne får. Så: god film! i det triste november-været!

Vrikk på rumpa

Feminisme
En skål for de mange kvinner og menn som har banet vei for hvordan det er å være kvinne per 2011. De lange og mange samfunnspolitiske kampene under fanen 'feminisme' har foregått i rykk og napp, og i lange drag, gjennom hundreder av år, over hele verden. Det var tidligere lov til å forskjellsbehandle kvinner og menn i samfunns- og arbeidslivet, det var ikke like rettigheter, vi var "det annet kjønn" med livsinnskrenkende rammer. Og i mange land er det fortsatt tilfellet!


Idag har likestilling i Norge kommet langt hva gjelder mulighetene for å delta i det politiske liv, i skolesystem, utdanningssystem og arbeidsliv. Det betraktes som en selvfølge, noe annet må ha vært idioti. 
Nå ligger veien foran oss! 
Men selvom kampen kan ha stilnet er det fortsatt glør i kullet. Feminisme er fortsatt med i samfunnsdebatten og i det politiske felt. Det vises i hete temaer som: kjønnsdelt arbeidsliv, likelønn, fordeling av husarbeid, mamma- og pappaperm og seksualitet.    


Smarte kvinner kan vrikke på rumpa
Det er nok grunnet en viss porsjon uvitenhet at begrepet 'feminisme' kan provosere mange av oss. For min generasjon kvinne tror jeg det bunder i det vi sitter igjen med fra 70-tallets feminisme, "rødstrømpene". Selvom vi beundrer dem, mødregenerasjonens viktige kamper, så har mange av oss kjent på at temaet femininitet og seksualitet har vært for mye knyttet til frykten for at kvinner skal innta rollen som menns objekter.

Det er fredagskveld og salsa-tid. De er godt utdannet mange av dem og seg selv bevisst sin feminintet. De ser ikke ut som den klassiske rødstrømpen der de svarte nettingsstrømpene strammer opp leggenes fasong. Det står ikke skrevet i pannen deres at de er advokater eller rektorer, der de vrikker på rumpa og snurres rundt av den førende mannen på dansegulvet. Ansiktene er godt sminket og håret stramt oppsatt. Kjolene er glitrende og tettsittende. Det lyser ikke feminisme av kvinnene, eller er gjør det nettopp det?


Dagens feminisme, for oss unge (!) voksne kvinner, viser seg fra nye og spennende vinkler. Naturlig nok. Mange viktige kamper er allerede utkjempet, kanskje er kampene vi skal kjempe kun som småsmuler å regne. Men mange av oss kjenner imidlertid at restene fra tidligere likestillingskamper puster oss i nakken, der vi som første- eller andregenerasjon er kvinner i ansvarstunge yrker. Vi må heve stemmen og si vår mening i rom med erfarne eldre menn som er uvante med motdebattantens form og uttrykk. De må høre klikkene fra våre stiletthæler, de må lytte til de velformulerte ordene fra de røde leppene, de må tåle at side om side med likt ansvar er kvinnene og mødrene. Ikke lenger med spisse albuer, da de ikke trengs i like stor grad. De har røde negler, myke albuer og økende selvtillit.


Vi beundrer kvinnekampene kjempet gjennom de mange hundre år. Vi må fortsette å gjøre det, men ut fra status quo. Vi vil ikke kle oss som menn for å jobbe som dem. Vi vil kanskje heller ikke jobbe akkurat likt. Vi vil få uttrykke og fremheve vår femininitet, uten å at kvinnekampen stemples død.


Aftenposten fortalte oss igår at nå er jenter nær best i alle skolefag. Jentene som gikk ut av grunnskolen i år, fikk høyere karakterer enn guttene i samtlige fag bortsett fra gym. Dette går bra jenter! Stå på! Vrikk på rumpa, tenk og snurr! 


God lørdag, og takk for dansen! 

Parforholdet AS

"..My heart will go on...."
Celine Dions stemme knuste hjerter. Sangen lå som et vakkert bakteppe til kjærlighetshistorien ombord "Titanic" (1997).
I løpet av seilasen endret to unge menneskers liv seg. Den sofistikerte overklassepiken, spilt av Kate Winslet, forlot sin velstående, men arrogante, ektefelle. Forlot ham til fordel for den fattige tegneren, kunstneren, livsnyteren (Leonardo DiCaprio). Han lærte henne å løsne korsettet, billedlig (og bokstavelig!) talt. De ble kjent med nye sider hos seg selv. De ble kjent med dårlige sider i det de hadde. Dansen ble fri, kroppene hete! De fant en drøm sammen, og kastet den gamle. 
Vi satt i salen, vi var tenåringer og vi gråt.


For dem kom aldri dagene da regningene overgikk kjærlighetsbrevene. For dem kom aldri dagene hvor våkenettene overgikk de hete.


I Revolutionary Road (2008) møtes de to skuespillerene igjen. Denne gangen som et ungt ektepar midt i hverdagen, med sine gleder og belastninger. Etterhvert mer av det sistnevnte. De strever med monotone dager, både for hun hjemme og han i jobb. De lengter etter noe annet. Sammen har de en drøm om Paris, de tør nesten ta steget, men i ujevn rytme. Det blir med forstadslivet, hun realiserer ikke sine jobbplaner og han legger mange av sine drømmer på hylla. Dette for å sikre tryggheten økonomisk for seg selv og sine to små barn. 

Siden det er samme skuespiller-par, faller det naturlig å sammenligne de to filmene. Og vel, det er store kontraster. Selvom en kan si at fellestrekk er at begge starter med en kjærlighetshistorie og at begge skipene synker til slutt, så er det kun det ene som gjør det med stil. Den ene er en kjærlighetshistorie som vil leve i generasjoner. Den andre skildrer også håp og kjærlighet, men brutte sådan, og vil neppe oppsluke våre barnebarn. 
Leonardo svarte i et intervju at det var herlig å spille mot Kate igjen. Han likte begge filmene, men holdt en knapp på den siste, da han så den som mer realistisk, slik livet oftere kan være for et par.


Om høyder og fall
For oss romantikere eller spenningssøkere kan hverdagen unektelig være krevende. Avstanden mellom forventningene til kjærligheten og livet, og hverdagens faktiske krav, kan oppleves tilsvarende som mellom de to ovennevnte filmer. 
Drømmene ligger liksom alltid og vaker der fremme eller der bak, og de går selvfølgelig ofte tapt da en ikke kan hoppe etter hver og en drøm som streifer fantasien. Det ville vært en fin berg og dalbane for de som måtte henge med på lasset. 

  
Hva er egentlig "lurest"; er det å være realisten - eller drømmeren? Realisten vil vel ikke sitte med erkjennelsen av lengsel og håp, på samme vis? Det er vel fysikkens lov; at jo høyere opp du går jo større blir et eventuelt fall?
Burde Titanic-filmen sørget for å ha med regningene og klesvasken mot slutten? ..for å sikre at ungdommen ikke gikk ut av salen med en drøm som de ikke ville finne? 


Men hvordan kan man nå toppen, hvis man slutter å søke de store høyder? Det er en evne å visualisere, lage idéer og forestillinger i det mentale liv. Og vi er forskjellig utrustet til dette. Noen er kreative forskere, som også kan ha urealistiske idéer eller drømmer. Det skaper kanskje frustrasjon tidvis, å håpe på å løse kreftgåten når sykdommen vinner over så mange kurer. Men uten drømmen stopper også søket. Andre sitter i en fattig landsby, uten særlig fremtid, annet enn egne drømmer. Urealistiske ofte? Ja. Men ingen kan ta fra dem håpet. 

Parforholdet AS

Hvordan klare å nå høydene, stå ved masten med armene utstrakt og håret blafrende i vinden, samtidig finne glede i det hverdagslige? 
La oss bruke en modell for å illustrere parforholdet. Modellen er næringslivet, hvor paret er en bedrift, ja gjerne et AS. Nytt foretak registrert: "Parforholdet AS" (..ok, det klinger ikke så godt! Men bare heng med litt, selv om du er en evig romantiker). 
Som andre firma må det satses, skapes, forvaltes og fornyes kapital og verdier, for å overleve. Kapitalen i Parforholdet AS er anerkjennelse, kjærlighet, sex, respekt, arbeidsinnsats, egentid, opplevelser, interesse, oppmerksomhet.... 
Mange klarer å få hjulene til å gå rundt i gode tider, men det er i de dårlige tidene det kan butte og konkursen er i sikte. 
Hvis kapitalen i andre firmaer er brukt opp, hvis ingen har investert noe på lenge, da kan en ikke forvente vekst. Det forstår både realisten og drømmeren. En lever på oppspart kapital og sørger for at hjulene så vidt går rundt. I dårlige tider må nok håndklet kastes inn. Men de kreative investorene, storsatserne, de som planlegger og satser, de ville vel kommet opp med noe, en ny plan for igjen å finne vekst. 
I dårlige tider må det både kreativitet og realisme til, regnskapet må gjennomgås. Det må læres av dårlige investeringer og av de gode; hvor ble det skapt ny kapital tidligere? Hva var den opprinnelige planen? Hvorfor ble firmaet opprettet? 
En Paris-tur, var det den? En dans, var det det? Kysset, armkroken, blikket, omsorgen? 


Parforholdet AS ikke er store bedrifter, det er ikke mange til å dra lasset. Svikter den ene, blir det mye for den andre. 
En må huske på at investorene har ofte forskjellige talenter og forskjellige behov for Parforholdet AS. Derfor må en stadig utvikle firmaets plan. Kan de på styremøte finne noen felles drømmer som de må satse litt kapital på?
Jeg aner ikke hva Røkke vet om Parforholdet AS, men han vet mye om skaping av nye verdier. Han vet at man satser ikke vilkårlig, man satser på noe man tror vil utvikle og forbedre firmaet. Man satser fordi man har en drøm, men man satser innen de realistiske rammer.


Til slutt et slag for hverdagen i Parforholdet AS. Titanic var en film, og vi kan heller ikke stå ved masten med hjertebank hver dag. Men en kan ta med ingrediensene: en spiseskje drøm, en dl håp, 1 m klatring, og en teskje hjertebank i firmaoppskriften.
Når en innimellom så når høydene, er det mer å leve på når klesvasken skal tas, regningene betales og bilvinduene skrapes. 


Så; ja takk begge deler; drøm og realisme! Lykke til med ditt AS. Siden det er lurt å investere litt med å ta ut litt kapital i ny og ne, er jo Paris bare en billett unna! Eiffeltårnet lever kanskje evig, men det gjør ikke du... Og siden hverdagene kanskje ikke er så aller verst, er det lov å bestille en retur også.

God tur! 

A4 -Join them

Observatøren - "de andre.."
Hun fant det interessant å observere menneskene. Hun så at de oppførte seg så likt. Hun så dem haste ut av toget alt for tidlig om morgenen, opp rulletrappen og i videre rask gange til en eller annen arbeidsplass. De var som maur. Det virket litt meningsløst! Det var et pussig fenomen! All den snakk om fri vilje, og de var som styrt utenfra, der de kjørte A4-stil. 
Hun smilte litt av dette livet de hadde, det ordinære. Hun skulle ha det annerledes. Sengen skulle være dekt med rød plysj, fremkallingsrommet skulle være fullt av nye geniale bilder, og de røde skoene skulle bære henne til himmels. Hun kunne ikke bli en del av massen.


Tiden kom hvor hun måtte opp, inn på toget, sitte trangt, bli puffet til uten et unnskyld. Det var å finne sin plass når dørene gikk opp, for så å gå i rekke til rulletrappen. Der sto hun stille på høyresiden, eller gikk på venstresiden. Hun hastet til arbeidsplassen. Hun tenkte over hva slags liv dette var, en arbeidsmaur, som styrt utenfra. "A4" hadde aldri klinget godt i hennes ører, og nå kjente hun at tomheten kom sigende. Dette var da ikke et valgt liv. Dette var da ikke slik det skulle bli. 


Vel inne på arbeidsstedet sto hun i kø for å ta seg en kaffekopp. Sammen med de andre. Deretter gikk de i samlet flokk til sine pulter. Det var et åpent kontorlandskap, og mange hadde 2 stykk fotorammer på plassen sin. Ikke hun. Hun skulle bare innom, før det store skjedde. Før A4 ble byttet ut til stjerneformat. Dette var bare en mellomstasjon sammen med maurene. 


Om gråsten og diamanter
Mens hun lengtet etter å begynne det mer meningsfulle livet, sto hun utenfor. En dag gikk hun innenfor. Hun ble kjent med ham! Han sa at A4 ikke fantes, ikke for deltagerne bare for observatørene. Han sa at det ikke føltes A4 å sitte på morgentoget. Det var musikk på ørene som han hadde valgt, som ikke han ved siden av lyttet til. Det var kaffen på akkurat hans vis i koppen; kaffe latte med lettmelk og 1.5 sukkerbit. Det var hans avis, hvor han valgte sitt lesestoff blant det mye presenterte. Han gikk med sine skritt, og kjente energi av steamen rundt seg. Det var hans tanker om den vakre soloppgangen. Det var hans snubling i fortauskanten. Stjerneformat følte han seg som. 


Det var da hun skjønte det. Hun hadde misforstått. Hun hadde som ungdom hørt at hun var lik alle de andre. At det var umodent å måtte ha Levi's 501 som de andre. At man var bedre hvis man skilte seg ut. Det gjorde ikke hun. Men hun stilte seg litt på siden, og inntok observatør-rollen på seg selv. Hun følte seg latterlig strømlinjeformet, og besluttet at det var negativt. Hun hadde gjort den vanlige feilen som så mange gjør, hun hadde begynt å se seg selv mer og mer utenfra, med en annens kritiske blikk. 
Hun så at de sto der - like som gråsten. 


Men innad skinte de som diamanter, med hvert sitt liv. Det syntes bare ikke så godt på avstand.


Det er vanskelig å leve i et annet format enn resten, og kanskje er A4-formatet helt fint det, bare man deltar med seg selv. 
If you can't beat them - join them! 


Det er fredagskveld. Jeg kan kanskje si: God gullrekke!