Prinsesser

Kjønnsrolleforskningen i det norske universitetsmiljøet var blant dem som fikk seg et realt populistisk mageplask da Harald Eia lagde sin hjernevask-serie på tv for et par år siden. 


Det er mye som tyder på at forskjellene mellom kjønnene i interesser i livet - er større enn hva den enkelte kultur kan forklare. Journalist Kathrine Aspaas skrev en artikkel i Aftenposten forrige uke om å heie frem den nye rosa legoen. Fordi den er stilig, fordi det er lov, og ja- hun sier at det rett og slett er modent å tåle å stå for at jenter liker jenteting, at Kitty-legoen med parasoll og blomsterbed fenger litt mer enn de røde og grønne gamle. 


Jeg tenker videre at det kjønnsnøytrale kan ha vært så politisk korrekt som bare det, og kanskje viktig nok, men at det får være nok forsiktighet omkring de myke feminine verdiene. Det må være lov å være jente vel, og like rosa lego, uten at vi som foreldre skal bli redde for hva det skal bli av dem.. De tenker fortsatt like fine tanker, det er fordommene våre som får frem bekymringsrynken.. Som om man blir klokere eller mindre bortskjemt eller mindre påvirket av å gå i brune klær og leke med grønne leker? 
Så jeg liker Aspaas mening her, som i så mye av det hun skriver.


Hun skal bli prinsesse
Men det er klart at det smerter litt, bare litt, at min 5 år gamle datter høyt og klart besvarer spørsmålet fra sin kloke onkel. Joda, svarer hun tydelig, hun har tenkt på fremtiden sin. Først skal hun gå på skole og deretter skal hun bli prinsesse. Og hvordan? Joda det har hun også tenkt gjennom gitt. Hun skal møte en prins som hun må få forelsket i seg ved å smile og blunke med øynene, og han skal gjøre henne lykkelig. Hvordan bli lykkelig? Joda, like enkelt! Ved å gifte seg. Også gleder jammen den lille knøtten seg til å bli mamma. Og hun vil ha masse roser i hagen, for hun elsker roser, sier hun. Også kommer hun på at hun har tenkt på å bli dyrlege, men selvom jeg forsterker den tanken- som den første jeg faktisk kan smile litt stolt over, så hopper hun fort tilbake til det viktige i fremtidsplanene, det å være prinsesse på slottet i Norge.


Hvor hun har det fra, det er nok ikke gener og det er nok ikke det nære miljøet her hjemme, da jeg ikke har monarker hengende i mine rammer. 


Ikke skuffe henne- bli venn med H.K.H Mette Marit
Siden jeg kan være redd for realismens harde kår i møte med de store drømmer, er jo en mulighet å hjelpe henne til ikke å bli skuffet. Det er faktisk mulig å kapre en prins i Norge. Jeg kan jo begynne den desperate jakten? Forsøke å bli venn med H.K.H Mette Marit, for deretter å smigre min datter inn deres hus. Inn til familien-uten-etternavn. Deretter ta trikset om å miste en liten sko her og der i huset, for at Sverre Magnus skal gå på jakt? 

Jeg har faktisk allerede startet dette vennskapet med Mette Marit på Twitter... Eller vennskap og vennskap.. Jeg synes at det skotter litt på gjensidigheten i relasjonen ennå... Jeg følger henne.. Det er vel hakket mer korrekt.


Det kommer vel en annen tid..
Men jeg tror ikke dette blir kursen for datteren min i mange år videre. Kathrine Aspaas skriver nettopp om det, at det er ikke noe å være redd for at de liker rosa og kler seg ut som prinsesser i ny og ne. 


..og før jeg har tatt et pust til eller to - så står vel tenåringsdatteren min foran meg med hengslete ben, i sort outfit, masse sminke og med svart hår? Hvem vet? Og sammen henne står daten, som er lenger unna å være en prins enn Frederic Hauge er å være sossete.


Vel, så jeg får tåle litt prinsessesnakk mens jeg venter på fortsettelsen. 

Diagnose - reduserer det mennesket?

Værsågod..sitt ned Martin. 
Utredningen de siste månedene viser at ditt barn, Jonas, møter kriteriene for Asperger-syndrom. La oss bruke litt tid sammen på dette temaet, ok? Diagnosen beskriver mennesker som strever med å forstå det sosiale samspillet, som strever med å relatere seg til andre på en "vanlig" måte. Mest sannsynlig er det å ta andres perspektiv, dette med å mentalisere, dette med empati, redusert. Ofte ser man at barna kan lukke seg inne i sitt eget i større grad enn andre barn, og er en som kjenner og forstår følelser på en litt annen måte enn vi er vant med. Å få en diagnose kan være til hjelp for å forstå Jonas, det kan være en lettelse, men også en belastning. Kjenner du deg igjen i denne beskrivelsen av Jonas? 


Værsågod sitt ned Harald. 
Din kone lider av schizofreni. Det ligger en sårbarhet i genene her, som du vet, og nå har symptomene blitt tydeligere og mer fremtredende, og hun møter kriteriene for denne lidelsen. 
Hun vil sannsynligvis trenge medikamentell behandling over tid, for å holde symptomene i sjakk. I tillegg kan vi jobbe med psykosesymptomene, slik at hun opplever mer kontroll over dem, og ikke blir like redd når hallusinasjonene fremtrer. Schizofreni er en diagnose som beskriver at personen i perioder vil streve med oppstykkede og brutte tanker, minner og følelser. Vi må bruke en del tid sammen fremover til å snakke om hva realitetsbrist innebærer, og hvordan du som ektemann kan møte dette.


Det som feiler deg er ikke hjertesvikt, det er noe vi kaller panikkangst.


Depresjon, Alkoholavhengighet, Angst, Bulimi, Anorexia, Personlighetsforstyrrelse


Ingen diagnose
Takk for at du tok deg tid til å komme Line. Du har hatt mange belastninger siste tiden, skilsmisse og tap av din mor. Det er helt naturlig å kjenne på sorg, på sinne, på ensomhet og fortvilelse. Det er alltid nyttig å ha noen å snakke med, alle trenger det. Men det er ikke sikkert det er en psykolog du trenger. Kanskje en psykiatrisk sykepleier i kommunen er tilstrekkelig. En som kan lytte og støtte deg, siden du ikke har så stort nettverk. Eller hva er ditt ønske?

Diagnose- den grove inndeling i kategori

Det er en kjent sak at diagnose er en grov beskrivelse av symptomer som er tilstede. Det sier ingenting om årsaken, kun om tilstedeværelsen av plager. 

Diagnosen har således mange begrensninger, og det er viktig å ha et reflektert forhold til, og kommunisere dette videre på en god måte, hva en diagnose faktisk sier noe om, og hva den ikke sier noe om. 

For meg som daglig tråkker i dette fagmiljøet, har jeg ingen fordommer mot psykiske vansker, jeg har heller ingen vansker med å stille diagnoser. Jeg bruker tid, gjør mine vurderinger, og lander på en diagnose- eller ikke. Jeg tenker imidlertid ofte på at den medisinske tankegangen kanskje har fått for stor innflytelse i den psykologiske vitenskap, da det er en forskjell mellom å ha et brukket ben og å streve med meningen med å stå opp. Det siste innebærer et stort felt, hvor hele menneskets livshistorie, nåtid og fortid, må med. Det psykososiale miljøet spiller inn på vårt følelsesliv, hele tiden. 


Summen er allikevel at jeg har lært og godtatt at diagnoseboka vår, ICD 10 eller DSM IV-TR, er nyttige verktøy, for å forstå og vurdere behandlingstiltak. Ut i fra mitt perspektiv kan diagnose vel så mye innebære en lettelse for individet og familien, at det fritas for skyld og at det gir håp for bedring eller rett til tiltak. 


...men... 


Han sa: "..pass deg for makten".....
Jeg satt i et middagsselskap. Den eldre historielæreren, som hadde meg tilbords, ga meg noen velmente råd på veien, før jeg fikk min embetstittel psykolog. 


Han sa: Pass deg for makten. Ha respekt for at du besitter den og vær varsom i hvordan du utøver den.


Han hadde en egenerfaring i møte med psykisk helsevern, hvor psykiateren hadde møtt dem som familie på en nedlatende måte, følte han. Sønnen var syk, og det var frem med medisiner uten den gode informative samtalen hvor valgmulighetene ble presentert først. Han følte seg også mistrodd som far. Han følte seg ikke ivaretatt.


For meg er det altså klart, at diagnosen kun gir en beskrivelse, letter forståelse og kommunikasjon, og gir retning for en behandling. Det skal ikke redusere mennesket til å være "den schizofrene", "den ustabile selvskadende" eller "alkoholikeren". 
Det er den lidende siden av mennesket, her og nå, og et hvert menneske med samme lidelse er unikt. Så klart. 


Men for de som er fra andre miljøer enn mitt, kan ha et langt mer anstrengt forhold til den psykiske diagnosen. 
Og ja... det er opp til dagens psykologer og psykiatere å ta lærdom av de feil som er blitt gjort, lære av fortidens overtramp, og fortsette å være ydmyke lyttende og tydelige fagpersoner, som gir sin diagnose med en åpen holdning. Det er en vurdering, og det er av betydning, men det er ikke gitt at dette vil stå som risset i stein, da ting kan endre seg og få en ny retning på sikt.


Barbent i gresset?
Det sier ikke noe om hva personen elsker å spise, hvilke filmer personen liker, eller hvilke idrett personen har deltatt i. Det sier ingenting om personen liker å gå barbent i gresset en varm sommerdag, eller om personen elsker å danse i regnet. Det sier ingenting om det politiske ståstedet, eller hva som får frem smilet i munnviken.


Reduserer det Lisbeth Salander å gi henne en diagnose? 

The Girl with The Dragoon Tattoo går i amerikansk versjon på kino for tiden. Lisbeth Salander, med (herlige) Daniel Craig. Lisbeth (en fiktiv litteraturskikkelse) er en annerledes dame. En som står frem i mengden med sin tilbaketrekking. Jeg vet ikke hva andre føler, men jeg liker henne. Hennes kamp mot andres undertrykkelse, basert på en egen undertrykkelse gjennom altfor mange av sine barneår. Hvis man skal se ut i fra bøkenes salgstall og filmenes populariteter antar jeg at jeg ikke er alene om å la meg fenge av hennes personlighet. Men visst er hun aggressiv. 


Jeg overhørte en samtale, her i en lunsj. Noen sa over en kaffekopp at Lisbeth Salander viser tegn på å møte en Aspergerdiagnose. Og da skal jeg innrømmet at jeg kjente litt på at denne litterære skikkelsen ble litt redusert for meg, i lys av utsagnet. 


Jeg skal ikke gå inn i en monologisk diskusjon om litterære skikkelsers diagnoser, men heller sette lys på at jeg som kliniker ønsker å være god, og at det at jeg tenkte den tanken i denne lunsjen ga meg en påminner om at en diagnose av sinnet, det mentale liv, faktisk står i fare for å redusere det unike med mennesket. 


Historielæreren hadde selvfølgelig rett. Det ligger en makt i rollen, å være en som vurderer og en som behandler. Og ydmykhet står ikke i motsetning til tydelighet.
  
Så diagnosesetting er en krevende prosess som bør ta sin tid, da det gir en retning for en behandling og sier noe, men den bør ikke ta for mye tid eller for mye plass, da den ikke sier alt og heller ikke det viktigste, om det unike mennesket sammen med deg. 




Jeg pleier å avslutte med noen velmente mer eller mindre morsomme hilsener til leserne. Som: "god rødming", "god kveld" eller "god tur". Jeg skal kanskje ikke si "god diagnose", men hvis du får eller har en, og er usikker på hva det innebærer så er det lov å be om mer kunnskap om hva diagnosen sier noe om, og hva den ikke sier noe om, og hva som psykologen mener kan gjøres for å få det bedre. 


Men det jeg i stedet for kan avslutte med, er: God film; The Girl with the Dragoon Tattoo, neste stopp!?

Rødming - en ubuden venn?

Rødming. Det er særdeles ufrivillig! Det er ikke viljestyrt. Du vil sjelden klare å rødme på kommando. Du vil sjelden klare å skru det av på kommando. Enten gjør du det eller så gjør du det ikke. Klart i noen perioder av livet, som i et svangerskap, kan du også plutselig bli en rødmer, men utover det er det noen som alltid har den samme ansiktsfarge uansett hva de foretar seg, og andre som ikke har det. 


Noen psykologer fokuserer på at de fleste som rødmer overvurderer synligheten i rødme-situasjonen. At det ofte knapt synes. Vel, tja- det er nok en tendens sikkert det. Allikevel vil en ærlig sjel se at noen blir lettere aktivert enn andre, lettere stresset, og har i tillegg en hud som det synes gjennom at blodet pumpes i hektisk tempo. Psykologen bør kanskje heller fokuseres på at ok! Du rødmer. Også? 


Krise
Det er det autonome nervesystem som kjører på inne i oss i stress-situasjoner, uten at vi sitter med fjernkontrollen. Det sympatiske nervesystem klarer å trykke på knapper som frigjør adrenalin og noradrenalin, det klarer å få hjertet til å pumpe hardere og raskere, og når blodet skylles raskere i årene blir musklene tent og man er klar til å løpe, prestere, handle - i krise. Det er da virkelig fint, når man trenger det. Hjernen våkner, faren er oppdaget, handlingen inntreffer. Kjempeknalt! Også kommer det gode parasympatiske systemet som roer ned, takk og lov. 


Det er vanlig å kjenne litt på hjertebank og adrenalin-rush hvis du for eksempel skal holde foredrag. Med mindre du heter Jens Stoltenberg eller Thorvald. Kanskje også Kongen. De ser så rolige ut der foran kameraet der de skal si noen kloke nyttårsord at det er nesten så man dupper av på veien. Skulle gjerne hatt en nål å vekke dem med, men det er en annen sak.


Vel, altså. Vi snakker vel om en nedarvet god egenskap at menneskene har et aktiveringssystem som gjør oss beredt til fysisk handling, en ekstra styrkedose. Det er jo bare det at det ikke alltid passer så godt. Det passer noen ganger inni helsikes dårlig at dette sympatiske systemet skrus på. Adrenalinet rusher i kroppen, armene skjelver, og rødmen er steget oppover til kinnene. Men man har ingen steder å løpe. Der står man, foran klassen, ingen fysisk prestasjon skal skje, du skal kun si noen forhåpentligvis kloke ord. Det er da det er lurt å roe ned igjen. Det er ikke tid og sted for å begynne å løpe. Men.... rødmen har avslørt deg. Alle kan se det, du er aktivert til en 10'er. Ingenting kan skjule deg. Det sympatiske systemet føles slettes ikke så sympatisk! 


Men for hvilken grunn, hvis man leker med tanken??


Rødme - din fiende eller din venn

Jeg skal være litt personlig. Er vel ikke så mange lesere en torsdagskveld. Det er mange hundre på søndager. Ikke torsdager. 
Så... Vel.. Jeg rødmer!! De som kjenner meg vet jo selvfølgelig det. Det kjennes som en varme som brer seg, jeg begynner å se litt ned og bort, vil gjerne ut av situasjonen. Det er blitt bedre nå enn da jeg var 14 år. 


Jeg har alltid tenkt på det som en defekt, en irriterende avslørende farge. Den kommer akkurat i det jeg skal hevde min mening. Den takler meg. Setter meg på benken igjen. For jeg vil ikke lyse opp rommet heller. Fillern! har jeg ofte tenkt. Da ble det å sitte stille smilende på bakerste benk. Igjen. Også så mange sterke meninger som jeg hadde. Takk og lov for at det fins andre måter å kommunisere på enn det muntlige tenkte jeg, og tok pennen fatt. 


Evolusjonistisk triks? Der var man synlig gitt!
Men kan det være et evolusjonistisk triks her? At rødmen kommer når man minst ønsker det, for å hjelpe deg mot å bli usynlig? Det er jo litt ad hoc, som noe av teoriene til evolusjonistene faktisk er, men altså... det kan jo hvertfall gjøre at du ser litt annerledes på rødmen din? Se på det som et pluss. I det du ønsker å gjemme deg, så "vips!" - der var du synlig gitt! 
Kan det være at rødming faktisk hjelper de som vil skjule seg til å blusse opp, slik at folk connecter til deg av den grunn? 


Dersom du klarer å vende deg til at rødmen kommer, og tenke at den tross alt hjelper deg til ikke å bli ignorert og borte som nåla i høystakken, så kanskje den kan slippe å bli kalt din fiende? Og hvis du godtar den som gjest, hva vil skje? Jo, den vil vel komme sjeldnere for du er ikke like fokusert på det lenger... 


Og faktisk -helt faktisk - uten å bli for personlig på en torsdagskveld, så kan det øke sjansen din for at de kjekke mennene legger merke til deg. De tror at du rødmer for dem, de tror at de får deg til å skjelve i knærne, og la dem leve i den troen- det er vinn-vinn. 


Så altså, så ubuden som den nå er, så kanskje du kan se på den som en venn?


God rødming! og hvis det hjelper er du i godt selskap her ;-)

Skål for den frigjorte vitenskapen

Til de som forfekter at gammel kunnskap er god kunnskap. 
Til de som sier at jo akupunktur er bra fordi at det er brukt i tusener av år. 
Til de som mener at homeopati bør prøves både for hodepine, angst og infertilitet, fordi at behandlingen baseres på eldre teorier enn skolemedisinens. 


Vel, det at noe er gammelt, at noe ble tenkt og brukt for lenge siden, er vel et av de svakeste argumentene for at det er bra. Jeg synes det er fint å respektere de eldre, men ikke på den måten at de har mer rett enn de yngre. Har de rett så værsågod, dersom det kan underbygges. Men dersom nye data taler i retning av at en teori ikke holder mål, da bør og må en åpne for at det som tidligere var tenkt kan ha vært riv ruskende gærnt(!), litt gærnt eller kun må justeres litt. 


Det er ikke altfor lenge siden at kunnskap om bakterien var lik null. Legene gikk fra likstua til fødestua, og barselkvinnene døde som fluer. Kunnskapen om de usynelige bakteriene skapte en medisinsk revolusjon. 
Det er ikke altfor lenge siden psykiske lidelser ble vurdert på ganske annet vis enn i dag. Det kunne være alt fra hekseri, Guds straff, livmor på avveie, eller infeksjon i hjernen.  


Det ikke å være fastlåst i troen på sannheten, men åpne for å være dynamisk kunnskapssøkende, det er min modell på en god vitenskapskvinne. Så får gammelt være gammelt, og nytt være nytt. Det som er relevant er hva som støtter oppunder hypotesen, og hva som ikke gjør det, og lete videre for å underbygge funnene. 
Så takk til dere som sitter på de små kontorene på Universitetene. Dere som tennes av de små skrittene og som tåler tilbakeslagene. Dere som vil øke folks kunnskap selv om det innebærer en form for utrygghet at jorda ikke er flat, at stjernene ikke er hull etter Guds stokk, og at det som er gjengs oppfatning i dag kan være kastet på fyllinga i neste generasjon.


Psykologi som vitenskap er ungt, relativt sett. Det er et fag i vekst, et interessefelt som fanger mange. Mange har sett at det de strever med er de ikke alene om, og at det er forskjell mellom å streve i sinnet og ha celler som deler seg til svulster eller vondt i et ben, selvom soma og psyke er nært forbundet. 
Psykologi som vitenskap omhandler normalpsykologi og teorier om årsak og behandling av psykiske lidelser. Det at faget er på dagsordenen i det norske samfunnet, medfører at hjelp kan søkes tidligere heller enn senere. Hadde det vært opp til meg ville jeg hatt psykologifaget inn i skolen, som et eget fag. Hvor læren om menneskesinnet, om plager og konflikter, om seksualitet, om angst, depresjon, psykose var en selvfølge. Og at vi tar nåtidens kunnskap først, så får psykologiens historie komme for de spesielt interesserte. Hvilke teorier gjelder i dag, hva er normalt, hvorfor strever man, og hva kan hjelpe.


Hvis du imidlertid vil ha et innblikk i den tidlige historien om psykologi som egen vitenskap, så kan du jo ta en quick-fix og se høstfilmene Hysteria og A Dangerous Method, som en liten smakebit i Hollywood-format. Det har jeg gjort. 
I Hysteria blir du minnet på vår nære fortids (1800-tallet) holdning til kvinners seksualitet. Og tidlig forskning på feltet, hvis man skal tro det, om hvordan behandle hysteri. En nokså praktisk metode kommer frem;-)


Vel, jeg liker vekst, og det er godt å se seg tilbake og se at "ja, vi har kommet et stykke på vei - og i riktig retning". 


Så, selvom det er søndag. Skål for den frigjorte vitenskapen. 
Skål for de som tåler å kaste sine hypoteser på bålet når nye er kommet frem. De som tåler å ha tatt feil. De som ønsker økt forståelse. De som tør å fokusere på tabubelagte områder. De som tør forske på ting selvom konsekvensen kan bli at allmennheten skjelver i buksene fordi det kreves omstilling. 


Den gjenstår å ønske dere en god arbeidsuke, både for dere som lager teoriene og for dere som gjør bruk av dem! Vi er alle del av det samme fellesskapet!

Vi er slitne og stresset for tiden...!?!

Ord som "sliten" og "stresset" er mye brukt i hverdagsspråket. Det er fint at det er rom for å snakke om hvordan vi har det i hverdagen, og fint at vi møter hverandre med forståelse på det.


Uspesifikk betegnelse 
Det som er interessant er at det er vanskelig for mange å sette ord på hva mer det handler om enn slitenhet. Hva betyr det for deg, spør jeg. Hvordan merker du at du er sliten? Er det forskjellig typer slitenhet? 


Selv når fokuset er der i en tillitsfull terapirelasjon fremstår slike vanebetegnelser på indre tilstander som vage. Det kan virke som at ordene er så mye brukt, at de nærmest har blitt innholdsløse. 


Som psykolog er jeg opptatt av at det å sette ord på kroppens tilstander og emosjonenes væren er viktig. 
Det er viktig å dele opp diffuse ord som gjentas og som omtaler et ubehag eller uro, til mer anvendelige og forståelige deler.

Ta begrepet "stress", som er mye brukt, hva betyr det egentlig?

'Stress' omhandler en tilstand av fysiologisk aktivering og psykisk uro, som oppstår når man opplever at man ikke har ressurser til å mestre de kravene som er forventet av en. 

Det er således en tilstand som kan lede til og henger sammen med den mye omtalte slitenheten.  

Et slag for spesifisering

Jeg slår et slag for å være mer spesifikk på ord som stress, slitenhet og slappe av. Du kan gjerne foreta en egen-ransakelse! Hva betyr disse ordene for akkurat deg?

Hva kjenner du i kroppen, hvilke følelser fornemmer du og hvilke tanker dominerer? I hvilke situasjoner tenderer du å kjenne på "stress", "slitenhet" eller "avslappethet"?  

Ok! Så hva mener jeg er mer spesifikt enn "jeg er så sliten"?
-jeg er trøtt fordi jeg sover for lite
-jeg er trøtt fordi jeg sover for mye
-jeg føler at jeg ikke strekker til og har for mye å gjøre i forhold til hva jeg mestrer
-jeg har hodepine
-jeg er trist
-jeg mistrives
-jeg er oppgitt fordi mine behov hele tiden må settes til side for mine barns behov
-jeg liker ikke å ha så mange avtaler som jeg har
-jeg får for lite egentid
-jeg får ikke trent så mye som jeg ønsker
-etc


Gevinsten med å øve seg på mer spesifikke beskrivelser av hvordan man har det, er at det blir lettere å identifisere hva som er vanskelig og lettere å endre på situasjonen. Det liker vi, ikke sant? Vi vil jo helst ha mye energi, ha fred i sinnet og være glade, eller? (Det fins jo selvfølgelig også de som idylliserer melankolien..)


Eierskap til sine følelser og til sitt liv
Det er ikke alltid lett å eie følelsene sine. Det er lettere å si det alle andre sier, slik blir ord som stress og slitenhet allemannseie og kanskje etter hvert litt innholdsløse. 


Når en gammel venninne spør deg om det er noe i veien for tiden siden du sjelden har tid til henne og virker trist, er det lettere å svare "neida, jeg har det fint jeg altså. Jeg bare er så stresset for tiden", enn å svare "ja, takk for at du spør. Jeg har det vanskelig. Jeg har kjørt meg selv for hardt i det siste, gått med høy puls og mange negative følelser". Det betyr egentlig det samme disse to setningene, men du finner en forskjell. Den første setningen sies med motsetningsfullt innhold. 
Slik bruker vi stressbegrepet på en vag måte. Det er jammen godt gjort å være stresset og ha det fint samtidig. Stress slik det brukes i psykologifaget er ikke en sunn tilstand. Vi tåler fint kortvarige tilstander av stress, men langvarige stress-tilstander er ikke gunstig for mennesket. 


Hvilepuls 
Kanksje tenker du at jøss, hvis stress er så ille så bruker jeg ordet feil. Jeg kunne heller sagt trøtt eller lei, dårlig tid eller mye å gjøre. Men hvis du derimot tenker at "jøss- dette er MEG! Hvilke andre ord skal jeg bruke på mitt liv enn å være kronisk stresset???" Vet du, et råd fra meg til deg er da at du må ta deg på alvor.
Finn frem penn og papir, skriv noen punkter om når du slappet av sist; hvor var du, sammen med hvem, hva gjorde du, hva følte du. 
For noen er det rolig musikk, for andre heavy. For noen er det stillhet, for andre støy. For noen er det å være alene, for andre er det å møte noen. Gjør det samme på "slitenheten" og "stresset". Søk gjerne hjelp til å forstå det bedre, slik at vi kan skape et rom for mer av det gode og mindre av det plagsomme.


Jeg takker for tiden din ikveld, og håper at du har hatt hvilepuls. 
Peace of mind er prisverdig og ettertraktet, og som så mye annet er det som alle ønsker seg vanskelig å oppnå. Det kreves ikke penger, ikke mye hvertfall, men det kreves selvrespekt, autonomi og kreativitet. Og... midt i tidsklemma er det svært forståelig å føle på et indre press hvor man spør seg selv, "klarer jeg dette tempoet?" Og hvis svaret er "nei", er det kanskje tid for et familieråd hvor dere går over regnskapet i familien-AS, og finner ut hvor det kan skapes mer rom for akkurat deg.


Godt nytt år!