søndag 12. februar 2012

Whitney whitney whitney...

Det var ikke et tørt øye å se i kinosalen da The Bodyguard var ferdig. Kombinasjonen av nydelig musikk, fantastisk vokal, en utrolig skjønnhet og et vakkert eventyr ble i sterkeste laget for de fleste av oss. 


Jeg hadde akkurat fått meg CD-walkman, het det ikke det? Det var "I will allways love you" på repeat i ett år før jeg var klar til å gå videre ;-)


Og i natt døde du.


Hvordan kan det ha seg spør mange seg, at en som tilsynelatende har alt lever et liv, velger sine relasjoner, som ikke svarer til henne i det hele tatt? 


Selvverdi
Vel, for det første er det ofte en avstand mellom hva andre tenker om en - og hva en selv tenker om seg selv. Selvverdi er komplisert, og det er sjelden slik at en kan gjette ut i fra objektive kriterier. Den nydelige kvinnen som ler og kaster på håret, hun kan ha de mørkeste stunder i ensomhet. Det vet vi jo..


Whitney selv har uttalt at hun var både sin beste venn og sin verste fiende. Hun kunne altså sette de strengeste dommer over seg selv, og ikke alltid ønske seg det beste. Heldigvis hadde hun også evne til å være sin beste venn, det er godt å høre.
Rusmisbruket sa hun også satte dype spor, og forandret henne. Det vet vi jo at det gjør. Åpenbart.


Teorien om lært hjelpeløshet
Jeg husker at jeg stilte meg spørsmålet, som jeg gjør i jobben min hele tiden: Hva gjør at hun blir i et forhold hvor hun misbrukes? 
Whitney, av alle, kunne vel få den snilleste og vakreste mannen på jordkloden. Hun giftet seg midt i suksessen, og det var det ene blåmerket etter det andre som media fikk nyss om.


Var hun svak? Nei, det er ikke interessant spørsmål. Det handler ikke om svak og sterk, i hovedsak.
Dersom en person ikke tror på at situasjonen kan påvirkes, kan en tilstand av resignasjon inntreffe.


I psykologien har vi dette hundeeksperimentet (beklager dere hundeelskere! vit at det er strengere etiske regler i dag). Noen hunder var i et rom, fikk milde men ubehagelige støt. Støtet ble forberedt av en alarm. Etterhvert lærte hundene seg å hoppe over til andre rommet, når alarmen pep. Slik unngikk de støtet.
Men det var en annen gruppe hunder som fikk en litt annen versjon. Alarmen pep noen ganger før støtet, men noen ganger kom støtet uforberedt. Andre ganger pep alarmen, men støtet uteble. Det var altså høy grad av uforutsigbarhet i situasjonen. 
I starten forsøkte hundene riktignok å hoppe over, finne et logisk system for å unngå smerte, men etterhvert viste de en interessant atferd. Alarmen pep, og de satt stille, og ventet på støtet. De resignerte. 


Dette, og lignende varianter, har lært oss noe om sosial læring, og behov for å kunne føle påvirkingskraft eller kontroll over situasjonen. Vi spør oss, hvorfor rømte ikke Fritzl' datter tidligere, hvorfor forteller ikke barn om overgrep, hvorfor blir noen i destruktive parforhold?
Det er noe med at hvis man har resignert så har man resignert. Finner det beste i situasjonen, og finner gode argumenter- kanskje en aksept til og med- som gjør at andres dårlige atferd blir forståelig- det hjelper mot ubehaget ved kognitiv dissonans. 


Vel, Whitney! Takk 
Du er i dessverre stort selskap med å være en lysende stjerne som går bort for tidlig. At du var vakker, er ingen tvil. Nydelig!
Men ikke sikkert du så det slik. 
At du sang slik at andre gråt, det tror jeg du visste.
At du fortjente bedre, vel... det hjelper så lite.


Hvil i fred. Musikken lever videre! Takk for at du påvirket mitt liv!

23 kommentarer:

  1. Ja, dette var en trist nyhet.

    Samtidig tror jeg det ikke alltid er bare psykologiske grunner til at barn og voksne blir i destruktive relasjoner. Jeg hadde for eksempel ingen steder å gjøre av meg som barn, selv om jeg lengtet bort fra helvete. Derfor ønsker jeg som voksen at det opprettes krisesentre for barn, noe voksne jo har.

    Videre er alternativene til å bli i forholdet dårlig for mange kvinner. For en tid tilbake leste jeg om kvinner ved et krisesenter i Bergen. Bare 17 % av dem var i lønnet arbeid. De slet med helseproblemer m.m. Spørsmålet er om det å leve i fattigdom alltid er bedre enn å ha et hjem - hvor man riktignok opplever vold, men samtidig har en akseptabel levestandard.

    SvarSlett
  2. Ja, veldig trist.

    Jeg er helt enig at det er flere ting enn det psykologiske som gjør at man blir i dårlige relasjoner, spesielt barn, som du sier, har jo ofte ikke annet valg, eller vet hvertfall ikke om det selv.

    ..og til deg... Kanskje er det godt du lengtet? I lengsel ligger det i hvert fall et håp.
    ..Og ja, åpne krisesentre for barn...Det er vel Barnehus, men vet ikke om de fungerer sånn..
    En bekymring er kanskje om de ville brukt det?
    Jeg tror de psykologiske mekanismene er utrolig sterke, og forvirrer og forvrenger virkeligheten.
    Da måtte Barnekrisesentrene vært veldig synlige og tilgjengelige i så fall! Det ville vært fint!

    Takk for kommentar!

    SvarSlett
    Svar
    1. Barnehus er noe annet enn krisesentre. Barnehus er for å hjelpe dem som etterforsker overgrepssaker mot barn til å samhandle. Dette gjelder altså saker der man vet eller mistenker overgrep, altså der ofrene allerede er identifisert.

      Krisesentre er derimot et tilbud den voldsutsatte selv kan flykte til når forholdene i hjemmet er uutholdelig.

      Krisesenter for barn har et par ganger vært tatt opp i dok.8-forslag, men blitt nedstemt. Inga Marte Thorkildsen var forslagstiller en gang. Hun leste opp et brev fra meg på Stortinget.

      Slett
    2. Ja, kan hende det trengs. At barnevernet ikke er tilstrekkelig, selv om de har et vaktsystem de også. Det er viktig tema, fins vel nesten ikke noe viktigere enn å klare å nå de små som lever under svært dårlige forhold.

      Slett
  3. Hei, jeg tror også psykologiske mekanismer er sterke, men jeg tror ikke de lever isolert fra de konkrete mulighetene som finnes, der og da.

    Egentlig er jeg ikke spesielt glad i begrepet "lært hjelpeløshet". Ikke fordi det ikke er lett å følge tankegangen, men fordi det for meg har et litt negativ ladning. Hjelpeløs. Jeg smaker på det, og "synes synd på" dukker opp. Og jeg merker at det skjer noe med mine holdninger, og det kjennes ubehagelig for meg. Og dette har med samfunn og kultur å gjøre, tenker jeg.

    Jeg synes ikke "resignasjon" alltid er en god beskrivelse av disse reaksjonene heller. Jeg tenker at en kan være veldig sterk for å bli i noe som er uutholdelig. Styrken gjør at en velger det eneste mulige, der og da, av et sett med sammensatte psykologiske årsaker. Og det er vel hele systemet menneske som velger?

    Ved å anerkjenne den løsningen vedkommende har valgt, i sin styrke, vedkommende har overlevd, som den eneste som var mulig der og da, for denne personen, tenker jeg at det skjer noe med både den det gjelder, og også holdningene til den som ev. skal bidra med noe.

    SvarSlett
  4. Ok, vel.. For meg gir det mening, og ord- vel... Man har vel ulike assosiasjoner til det. Men jeg snakker med mange som nærmest føler seg hjelpeløs selvom mulighetene til å bryte ut er der, gjør de det ikke. Som Whitney kanskje, uansett om det var rusen eller parforholdet, så fikk hun etterhvert et vanskelig liv. Det kan vi kanskje enes om, om ikke annet.

    SvarSlett
  5. Hei, enig eller ikke, det er jeg vel ikke så opptatt av. At Whitney Houston hadde et vanskelig liv, ja det kan jeg slutte meg til.

    Når det gjelder barn som lever under vanskelige forhold, ja så er det litt spesielt tenker jeg. Barn er prisgitt omgivelser og de som har makt de.

    Når der gjelder voksne som på et vis "sitter fast" i et eller annet, ja så tenker jeg at dette kan være ulikt det, hva og hvordan og hvorfor. Noen voksne er tilbake i tidligere traumer, ofte fra barndommen, tror jeg, og da kan det være svært vanskelig å komme ut av det. Da reagerer man som barn. Og da er det ikke bestandig det handler om å ville, og kun det, "tankeville" mener jeg. Da tror jeg det trengs annen hjelp.

    Det er nå bare mine tanker om dette, ut fra det perspektivet jeg har på dette.

    SvarSlett
  6. Resignasjon kan handle om nettopp det, at man av mange grunner sitter i noe som ikke er godt for en, men at man på et underlig vis aksepterer, slutter å protestere, slutter å lengte...

    Så jeg liker ordet, det er ordet hvor håp er gitt opp. Offer-begrepet er et ord med blandet innhold, og som ved hjelpeløshet kanskje høres passiviserende ut. Men det er nå en gang slik at noen er ofre noen ganger, de føler seg uten evne til å komme ut av noe, grunnet kjærlighet, tilknytning, lojalitet, frykt. Uansett, jeg synes det hjelper å sette ord på det slik, dersom personen føler det slik, og jobbe for å se om det er større spillerom og flere muligheter .. allikevel..

    SvarSlett
  7. Hei igjen. Jeg vet ikke, men kanskje handler dette om ord? Eller det handler om noe mer dyptgående, jeg vet ikke. Uansett håper jeg du forstår at jeg skriver dette for å bidra ut fra min erfaring som både hjelper selv, og som en som faktisk har erfaringer med å sitte ganske så fast, både som barn, men også etter retraumatisering.

    For meg er det sånn at offer er et bedre ord, enn lært hjelpeløshet. Offer kan oppfattes slik at det fjerner en del skyldfølelse fra vedkommende, noe jeg anser som bra. Det trenger ikke passifisere, tvert om kan håpet tennes når noen ser og anerkjenner at, jo, du var et offer. Mens derimot lært hjelpeløshet for noen kan legge enda mer sten til byrden, for noen, som ennå ikke har funnet nøkkelen, veien ut.

    For jeg tror at de fleste sitter på en nøkkel, det tar bare litt tid å finne den. Noen ganger hjelper det at noen har tid til å støtte en mens en leter. For nøkkelen må vedkommende finne selv, mener jeg.

    Det sikkert er mange måter å se dette på, tenker jeg. For meg er det viktig å huske.

    SvarSlett
  8. -Annabella-

    Hei. Kom over bloggen din og fikk lyst til å skrive noen ord i forbindelse med begrepet _lært hjelpesløshet_

    Det å ha blitt _lært hjelpesløs_ er å ha blitt "sydd puter under armene på". Det er _andre_ som syr disse putene, ikke en selv.
    Det å være i ulike forhold og/eller situasjoner som innebærer å overleve, er noe helt annet enn at noen "syr puter under armene på en".

    Et menneske som lever med vold er alså alt annet et hjelpesløs og har heller ikke lært seg dette.
    Det har man ganske enkelt ikke tid til.
    Mennesker som blir påført slik skade har også funnet det sterke i seg. Det er derfor de reiser seg igjen etter å ha blitt banket opp.

    Når det kommer til dette med å ikke klare og komme seg vekk er det har heller ikke lært seg dette.
    Det har man ganske enkelt ikke tid til.
    Mennesker som blir påført slik skade har også funnet det sterke i seg. Det er derfor de reiser seg igjen etter å ha blitt banket opp.

    Når det kommer til dette med å ikke klare og komme seg vekk er det i mange tilfeller "hjelpere" som gjør det vanskelig.
    Istedefor å spørre:"Hva trenger du for å klare å komme deg bort?", så er spørsmålet: "Hvorfor blir du? Hvorfor vil du ødelegge livet ditt? Hvorfor tenker du så stygt om deg selv" ol.

    Ved å spørre slik skjermer "hjelpere" seg fra å bli involvert utover det trygge kontoret. Da kan man med god samvittighet legge alt ansvar på den voldspåførte. Gjerne med det samme kalle mennesket for personlighetsforstyrret slik at mennesket som trenger hjelp med det samme kan få bekreftet at alt er sin skyld.

    Ved å spørre: Hva trenger du for å komme deg bort"? Vil det kreve så mye mer av "hjelperen".
    Da vil svaret fra den som trenger hjelp gjerne være: "Beskyttelse, sikkerhet i dette med å ikke bli funnet, ny jobb, ny identitet" osv.
    Om "hjelperen" spør om dette, vil skylden legges der den hører hjemme; hos den voldelige.
    Da er en stor byrde tatt bort for den gjelder, men da er "hjelperen" i problemer. "Hjelperen" kan selvsagt ikke hjelpe allikevel- ikke deres bord ol.

    Så siden "hjelpere" ikke kan hjelpe med det den voldspåførte _faktisk_ trenger hjelp til, er det svært mye enklere å kalle den voldspåførte "personlighetsforstyrret" og "lært hjelpesløs". Da føler kanskje hjelperen selv at de har gjort en god jobb?

    Vel. Begrepet _lært hjelpesløs_ vil nok passe bedre på (siden merkelapper er så viktig) på inngiftede vestkantfruer det aldri har blitt stilt krav til.
    Til sist (selv om dette ikke var tema her)kan jeg jo ta med at "personlighetsforstyrret" nok også hadde passet bedre på en som utøver vold enn på en som blir påført slikt. Mest rettferdig og.

    Syns jo det er trist at så mange "hjelpere" er så opptatt av å "merke" mennesker i krise.
    Om disse "hjelperene" ikke klarer å forstå andre uten slike "merker"...?
    Det er liksom slik at fordi man trenger hjelp så er det samtidig noe galt med en, og det sier i såfall mye om synet på mennesker generellt.

    SvarSlett
  9. Selv ble jeg "behandlet" for depresjon samtidig som jeg ble banket opp hjemme.
    Det var _ingen_ som hørte på meg da jeg ville informere om det jeg faktisk hadde behov for hjelp til.
    Svarene jeg fikk var svært ofte: "Nå er det depresjonen din som snakker, tenk positivt".
    Saken var også slik at jeg var ikke deprimert.
    Jeg var lammet av angst pga min situasjon hjemme og ikke minst fordi ingen _som skulle hjelpe meg_ hørte på meg. Det var da jeg ikke ble hørt av "hjelpere" at jeg mistet alt håp.
    Noe som kalles "depresjon" blandt "hjelpere" og som bidrar til at de selv ikke behøver å anstrenge seg så mye.

    Jeg er visst ekstra "sårbar", "unnvikende","ikke flink til å sette grenser" og sikkert "lært hjelpesløs" også. I følge "hjelperene".
    Dette fordi jeg ikke taklet å bli slått og leve med drapstrusler og generelle trusler dag etter dag etter dag.

    Hadde jeg enda satt grenser. Da hadde jeg ikke blitt slått. Jeg må jo være dum og.
    Og hadde jeg ikke blitt så såret over å høre på alt det grusomme om og til meg hele tiden.
    Og hadde jeg enda ikke forsøkt å gjemme meg når volden startet, da hadde jeg sikkert ikke vært i en slik situasjon.
    For ikke å snakke om den "lærte hjelpesløsheten" som bidra til at min voldelige eksmann ikke hadde noe valg med å nekte meg å dra.
    Han måtte rett og slett beskytte meg fordi jeg var så hjelpesløs.

    Vel. Jeg kom meg bort jeg. Det måtte gjøres på ferie. I et land hvor andre faktisk hjelper andre i nød.
    Jeg ble beskyttet mens min voldelige eksmann måtte ta flyet hjem.

    Jeg dro til slutt hjem (merkelig nok hadde hjelpesløse meg klart å spare hemmelige penger)etter at jeg hadde fått bekreftet politibeskyttelse og ny identitet.
    Jeg kommer aldri til å glemme de menneskene som beskyttet meg.
    Tenk. De hjalp en "rik" hvit kvinne fra et av verdens rikeste land, og det uten å skulle ha noe igjen.
    De har min hengivenhet til jeg dør, og barna deres skal arve meg.

    I helgen har jeg vært på krisesenteret fordi jeg atter en gang kom i en krise.
    NAV hadde rotet med papirene mine igjen og jeg snublet i angsten.
    Nå skal jeg på møte på NAV fordi de surret.
    Jeg trenger ikke dette.

    SvarSlett
  10. Takker for fint innlegg om en stor stjerne, med et kjent rusmisbruk. Til debatten om hvorfor noen blir i vonde forhold må jeg si at det er nyttig med mange teorier. Også innlegget ditt om mobbing tidligere viser at du har stor empati for de som blir utsatt for noe vanskelig, og jeg liker lesingen. Takk for god blogg!

    SvarSlett
  11. Det er fint å få tilbakemeldinger. Det er et vondt tema jeg tok opp, i min hyllest til en stor stjerne! Takk for at dere deler! Angående hjelperollen er det en fin og samtidig komplisert rolle. Innsikt-spørsmålet "hvorfor" kan være vanskelig, og kanskje feil fokus noen ganger. Det handler om å finne mening og finne tiltak samtidig. Det er leit med dårlige erfaring i møte med hjelpeapparatet, og selv om det nok har vært en intensjon om å hjelpe har terapeutisk noen ganger ikke klart det.

    Håper innleggene treffer, at det engasjerer og at det deles erfaringer er velkomment.

    Jeg for min del tenker jo at det ligger mye omtanke i begrepet lært hjelpeløs. Ser for meg en baby som etterhvert stilner gråten da det gang etter gang ser at det ikke møter respons, eller barn på sykehus som ikke fikk ha sine foreldre der for noen tiår siden, som sluttet å protestere og ble så snille så... Men stillheten var bare tegn på slukket håp om å kunne påvirke ..

    Men jeg ser at her er det andre meninger til hva som legges i begrepet.

    Takk for kommentarer, korte og lange!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror mange av oss som har blitt kalt "lært hjelpeløs", opplever begrepet annerledes enn deg pga at vi har gjort negative erfaringer med det. Det er akkurat det samme som ordet "offerrollen". På f.eks. Twitter blir jeg stadig møtt med at det er opp til en selv og ens egen vilje om man skal slite psykisk etter traumer, og da inngår "lært hjelpeløshet" og "offerrolle" i vokabularet, sammen med munnhell som bl.a. "Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere".

      Slett
  12. -Annabella-

    Enig Sigrun.
    Det å hjelpe mennesker i nød bør muligens redefineres.
    Det finnes ingenting som er enklere her i verden enn å informere om at alle har et ansvar selv for bedring/tilfriskning.

    Lurer på hvordan en situasjon som dette ville blitt besvart av terapeuter:

    En dag står det en svært aggresiv mann med øks utenfor terapeutkontoret.
    Du får da beskjed om å ignorere mannen og gjøre jobben din som du pleier.
    Du klarer (naturligvis) ikke dette. Du blir urolig.
    Du får da beskjed om å dra hjem.

    Neste dag står den samme mannen inne i gangen i nærheten av kontoret ditt.
    Du får hjertebank og føler deg utrygg.
    Du får da beskjed om at du må sette grenser om du misliker situasjonen.
    Dette klarer du ikke og du får videre informasjon om at du må jobbe med følelsene dine.

    Dagen etter står mannen inne på kontoret ditt og du bryter sammen av angst.
    Du ønsker mannen fjernet slik at du får tilbake livet ditt.
    Du får beskjed om at du må tenke positivt og ha tro på deg selv samt at du er lært hjelpeløs (ikke reellt hjelpeløs med andre ord)og derfor må fjerne mannen selv.

    Du klarer fortsatt ikke å gjøre noe med det.
    Hva gjør man nå? Hjelper det å kalle deg lært hjelpeløs eller offer med påfølgende "han dreper deg jo ikke så se lyst på livet. Du blir jo så sterk av dette"?

    SvarSlett
  13. Lært hjelpeløshet er en teori som omhandler at en ikke er født svak eller syk, men at noe med miljøet har gjort skade. Og hvis en blir truet er det ikke psykologen alene som kan hjelpe. Politiet har sin jobb med å beskytte. Ingen tvil om at mange lever under grusomme forhold, og ikke har mulighet til å komme seg ut av situasjonen. Tilbake til Whitney som var mitt poeng i denne bloggen, så hadde hun, i motsetning til mange av dere andre, alle muligheter til å få hjelp, men vel... Det gikk ikke så bra allikevel.

    Takk for tilbakemelding, håper dere liker bloggen. Den er jo som den er den, jeg skriver fordi jeg liker det, ikke fordi jeg rommer alle svar .. Jeg har heller ikke på meg hjelperollen hele tiden, og ja.. Håper det faller i smak hos noen og enhver..

    SvarSlett
  14. Hei, jeg har bare lyst til å si til deg at det aldri var meningen å angripe deg og din blogg. For meg handler dette først og fremst om systemkritikk. Kanskje må vi noen ganger tore endevende både begrepene våre, men også fundere litt på, og debattere de underliggende premissene, som muligens "tas for gitte"?

    Ja, jeg liker bloggen din. Hjelperrollen er en vanskelig rolle, det er ikke jeg i tvil om, i alle fall.

    Hilsen en gammel ugle, som håper diskusjonen kan fortsette?

    SvarSlett
  15. Takk gamle ugle, la diskusjonen fortsette :-)

    SvarSlett
  16. Kristina er en av de gode gutta, tror jeg, og egentlig på vår side. De psykologiske begrepene brukes og misbrukes. Og er det ikke der problemet ligger? For mye revolver noen ganger? Om bare begrepene var brukt som de var tenkt å bli brukt i utgangspunktet. Og er det mulig å introdusere begrepene uten at de ender i misbruk?

    Eller er hun...nå ble jeg usikker, håper hun skjønner hva jeg mener. :-)

    SvarSlett
  17. Hei, hyggelig å høre fra deg igjen! En av de gode gutta? Haha, den likte jeg. Det spørs om jeg vet hva det er bare... For å si det sånn, noen blir provosert her over "hvorfor" spørsmålet mitt, hvorfor blir noen i destruktive forhold? Jeg tenker at jeg kunne ikke tatt 7 år psykologistudier hvis jeg ikke var opptatt av å forstå, finne mening og se sammenhenger .. Det er jo en del av faget, det er omsorgsyrke også, men noe annerledes enn for eksempel sykepleier ... Vi undrer oss, er nysgjerrige og en del av oss er teoretikere. Det er nyttig med mange teorier for å forstå for eksempel hva traumatiske hendelser gjør med mennesker...

    Jeg er gjerne en del av de gode gutta hvis det rommer å ha en blogg som først og fremst er rettet mot det lyse, ikke mørke, det vitale. På jobb dypdykker jeg, her i bloggen vil jeg ha gnist. Jeg er ikke en LØFT psykolog, tvert i mot. Jeg definerer meg ikke innen positiv psykologi, men jeg liker å fokusere på det som er lyst og gir gnist, som tittelen viser til. På jobb, som sagt, er det et langt mer helhetlig fokus, hvor objekt relasjonstenking står sentralt, og dypdykk er velkomment. Tiltak, som noen etterlyser, er også sentralt,

    Ha en fin onsdag, og kommentarer er fint å få!

    SvarSlett
  18. Å? Dette blir et sidespor. Men jeg må bare kommentere likevel.

    Lyst, som bloggen din heter. Du skriver at dette er 'lyst', som er det motsatte av 'mørke'.

    Jeg har lest det i den versjonen hvor ordet blir uttalt litt raskere. Lyst. Litt raskt og enkelt. Punktum. Du skriver jo så mye om drømmer.

    Så drømmer, lyster, det intuitive, filmer, det irrasjonelle, bort med teoribøkene som du har brukt så mye tid på, kaste arkene opp i luften som Skavlan gjør på slutten av hver sending. Jeg trodde bloggen var ditt opprør jeg. Er det ikke? :-)

    Nei, jeg må si at siste avsnitt, så langt hadde jeg ikke kommet i tankerekken når jeg så tittelen, men jeg trodde altså at det var ment i den kort uttalte betydningen av ordet.

    Bevisst dobbelhet? Psykologer skal jo ikke manipulere heller, hehe...

    SvarSlett
  19. Ja, bevisst dobbelthet! Både lyst, som i vitalitet, gnist, drømmer, håp- og lyst, som motsatt av mørke. Jeg liker ordet, i dets dobbelthet... ; )

    SvarSlett
  20. Og... Ja, kanskje er det et opprør, mot teoritunge år, stive forelesninger, stramme regler for skrivingen på oppgaver.. Ja, jeg henger meg på Skavlan, haha! Her er det jeg som bestemmer, og kan skrive om film, popstjerner og tapte drømmer uten å høre kremt fra professorene ;) jeg kan skrive om å dyppe tåa i vannet, om kjærlighet, om hvordan snøkrystaller smaker.. Takk for påminnelsen!

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.