Modell
Terapirommet blir på tross av fravær av klare råd, en god modell for hvordan stoppe opp i eget liv og hvordan finne gode samtalepartnere når ens egen tankekraft har midlertidig gått ned for telling. Psykologens ro og oversikt vil kunne etterhvert bli pasientens ro og oversikt, dersom relasjonen "internaliseres"- blir til en varig relasjon som man husker på og kan tenke sammen med også uten psykologens tilstedeværelse.
Jeg kom jeg til å tenke på bloggen min, her i dag. Mine tekster er jo ikke terapirommet, ikke sant. Jeg ser dere jo ikke. Jeg elsker å skrive og jeg liker å formidle.
Jeg liker ordene som kommer frem på papiret!
At noen liker å lese dem synes jeg er morsomt, at noen lytter synes jeg er fint og at noen sier at de lærer noe er en bonus!
Men så blogger jeg jo ikke bare som meg, det er en fagperson med i bildet. Mine holdninger om så mangt blir stående i blekk, og jeg skal innrømmet at jeg benytter meg av muligheten fagrollen gir meg til å gi andre en påminner om at bevegelse er viktig, at havet lukter nydelig og at nuet er alt.
Family perfecto
Jeg husker tilbake til sommmerferien. Familien min på 4 gikk en tur, på et solfylt sted. Vi passerte en familie, spansk kanskje, med mor, far og 5-6 viltre barn. Mens vi passerte overhørte vi "family perfecto" eller lignende- og så litt gestikulering mot oss. Jeg tenkte "jammen, nå har jeg hørt det ja". At jeg var mektig sint grunnet kombinasjon varme, uenigheter, manglende søvn og to myggestikk som jeg tydeligvis ikke tålte, syntes ikke på utsiden nei..
Sånn det ser ut utenfra er ikke alltid sånn det ser ut innenfra. Selvom du skal vite at jeg nok kommer nokså godt ut på sammenhengen mellom liv og lære, da jeg er personlig av natur og nok ikke har en fasade som er særlig annerledes enn rommene innenfor, så kan jeg stå i fare for å her bli en fagperson som kan lede folk på min sti.. og derfor benytter jeg anledningen til å advare deg :-)
Jeg vil jeg si litt om de uheldige konsekvensene av å bruke øyeblikket, følge drømmer og bruke hver dag som om den var den siste!
Uheldige ting ...
Ved å verdsette øyeblikkene i så stor grad som jeg gjør, ved å tenke på dødslinjen der fremme til stadighet- og ved å tenke her og nå... vet du, det følger en del ulemper med en slik tankegang! Hvis hverdagen, en mandag, er kjedelig, da tåler mange det nokså godt. De tenker kanskje, ja- ja, det er jo mandag. Sånn er ofte mandager. Men hva tenker jeg? Jeg tenker at denne mandagen er finalen i mitt liv. Hvis det ikke skjer noe nå, når skal det da skje? I morgen kan jo det hele være over.
Da kjeder jeg meg, må finne på noe som hever stemningen, og blir fortvilet hvis det ikke lar seg gjøre.
Hva skjer hvis andre er syke- for eksempel influensa? De synes det er kjipt, så klart. Men hva synes jeg? I og med at det ikke er sikkert at jeg opplever å bli frisk, fordi jeg er så opptatt av øyeblikket, da blir det som en tvangstrøye som ufrivillig ble dratt over meg. Det er håpløst å være syk! og jeg blir håpløs å være sammen med så klart. De sier: du blir frisk, du kommer deg gjennom det, og det blir vår etter en vinter. Det sier de for å trøste.
Så moralen på visa i dag må vel være at øyeblikket er vel og bra, men det kan gå for langt også, det er jo godt å se de lange linjene og tenke at man har tiden på sin side. Det kan jo hende at man lever i 40 år til, ikke sant, så det er jo lov å sitte ned og kjede seg også? En annen moral på denne visa er at man må velge sin egen sti, og lytte og la seg inspirere av det man trenger mer av, på sin vei, uten å tro at andre sitter på fasiten eller er perfekte.
God kjedsomhet- god ro - god lørdag! dette var vel mer til meg enn til deg kanskje, da jeg er... syk :-(
men noen har sagt at det går over, så da gjør det vel det. Statistisk sett varer ikke forkjølelser evig.
God bedring! Ja, det går over :-)
SvarSlettTakk, ja det ville jo være leit å bli den første 33åringen i historien med et nokså godt immunsystem som ikke klarte å overleve en forkjølelse, tross innebygd elektrisitet og musikk til å døyve eventuelt nedstemthet, ikke at man dør av nedstemthet, det kan man prate og relatere og puste seg frisk til, men forkjølelse er det visst ingen kur, det er jo det urovekkende, man må liksom lite på et system i kroppen man ikke kan se, jeg har hørt om t-celler og alt mulig rart som styrer og herjer der inne. Det urovekkende med mitt tillitsforhold med mitt usynlige immunforsvar er jo det at det har sviktet meg på det groveste opptil flere ganger. Hvordan gjenskape tilliten til en som ikke forbedrer seg? Det blir jo håpløst, det skjønner jo alle. Mitt immunsystem reagerer helt uforholdsmessig sterkt på en smule peanøtt for eksempel, setter i gang en haug med reaksjoner som i bunn og grunn tar knekken på hjertet mitt, skjønner? Etter 4 adrenalinsprøyter, 5 kortisonsprøyter, er kroppen fortsatt preget av immunreaksjoner som skulle trodd jeg hadde spist et lager med rottegift, ikke sant. Du forstår kanskje at forhold mellom meg og immunologien er på tynn is??? Men siden jeg vet du kan litt av hvert om så mangt, skal jeg la tilliten til deg gå foran den tynne tilliten innover, og tro på at en forkjølelse skal kroppen min klare å utkjempe uten at den tar helt av.
SvarSlettDeilig å skrive uten pause i grunn, og uten å trekke pusten, og uten å lese gjennom! jeg er jo forkjøla og leser ikke korrektur da, bruker mest komma og ikke punktum, orker ikke stoppe opp, så får jeg håpe leserne bærer over med meg, i sympati med mitt dårlige tillitsforhold med Immun.
Du liker ordene som kommer frem på papiret, og du synes det er deilig å skrive uten pause. Dette går det an å bruke som teknikk, vet du. Kanskje ekstra nyttig for deg, som er psykolog, som riktignok arbeider med følelser hele dagen men som har internalisert det rasjonelle, det fornuftige og det kloke fordi du alltid bak i hodet tenker at det er det du må bringe videre til andre.
SvarSlettSkriving om morgenen, uten at du har rukket å få andre tanker i hodet kan være bra. Du kan ikke være forkjølet hele tiden, men hvis du for eksempel er overtrøtt og tar deg en lur og kommer dypt ned for en stakket stund, da kan du også være i skrivemodus når du våkner opp igjen. Da er du assosiativ og kreativ, da leser du ikke korrektur, da springer du fra det ene til det andre. Det er i hvert fall min erfaring, kanskje dette er forskjellig fra menneske til menneske.
Og så skrev du også at du er personlig av natur og nok ikke har en fasade som er særlig annerledes enn rommene innenfor. I andre yrker enn psykologyrket, tenker jeg at det er helt nødvendig å kunne opprettholde fasader. Advokater, politikere, alle som skal drive et spill. Men så har jeg tenkt på at bak fasadene, har de da kanskje enda større rom til å være seg selv, enn det vi andre har? De er skuespillere, hva de bærer i sitt indre, det tilhører da bare dem selv, deres tanker får vi aldri. Det gir også rom for fandenivoldskhet.
Jens Stoltenberg drar rundt på turne. Han oppfordrer alle til å stemme. Også din stemme er verdt noe, insisterer han på. Millioner av nordmenn går til valgurnene, og nok en gang ser ut til at Stoltenberg vil bli den nye statsministeren. Limousinen med Stoltenberg og hans diplomatkone ankommer stemmelokalet på valgdagen. Pressefotografene stimler sammen i det statsministeren først går inn i valgavlukket og finner sin stemmeseddel. Statsministeren går så til valgurnen med sikre skritt og smiler bredt mens han lar blikket gå fra den ene til den andre pressefotografen før han slipper konvolutten med stemmeseddelen ned i urnen. På stemmeseddelen står det Frp.
Haha, det var et scenario for en film det der, og du har jo et poeng at noen kanskje har et større skille mellom privat og offentlig, og kan gjemme både skatter og skjeletter ;-)
SvarSlettTakk for levende og god kommentar!