Aftenposten:
Boken som skulle vært ulest
Oppdatert: 16.01.07 kl. 20:48 Publisert: 17.01.07 kl. 00:01
av Kristina Moberg, psykolog
Ofte ser jeg spørsmålet om "anger" i personlige intervjuer med offentlige personer. "Er det noe du angrer på i livet ditt? Ville du gjort noe annerledes?" Noen svarer så uforskammelig korrekt at de ikke angrer noe. At de da ikke ville lært av erfaringen, eller kommet dit de var i dag.
I selvransakelsens navn har vel de fleste, ja for ikke å si alle, foretatt handlinger som i etterkant blir vurdert som ukloke, sårende, destruktive. Og da er det ikke så ille å innrømme overfor seg selv at en angrer og skulle ønske det annerledes. Men kan man angre på å ha opplevd kunst? Kan man ønske et maleri usett? Kan en ønske å slette en film fra hukommelsen? Kan man ønske en lest bok ulest?Jeg angrer.
Selvstendig liv
Paradoksalt nok lyder tittelen på boken jeg skulle ønske forble lukket, "Den lukkede bok". Tenke seg til at jeg ikke så tegnet. For er Jette Kaarsbøls kritikerroste debutroman først åpnet, så er det vanskelig å lukke den igjen. Den tyter av emosjoner, fantasier, lengsler og drømmer. Ikke minst omhandler den det fortærende, det vitalitetsdrepende, det grufulle i at et liv kan bli lukket så altfor tidlig, en tidlig indre død i et ellers friskt legeme. Mennesker som nettopp på grunn av deres håp og drømmer blir ødelagt så dypt at det ikke lar seg reparere. Jeg tenker på disse personene ennå, jeg minner meg selv ofte på at det er fiktive personer. Ja, heldigvis. Allikevel har jeg latt dem få et selvstendig liv i mitt indre, nettopp fordi det er realistisk, og minner meg på det farlige livet, det farlige i å gi seg hen, i å elske en annen person.Så hvis jeg noen gang blir stilt dette spørsmål: "Er det noe du angrer på i livet ditt?" skal jeg svare: "Ja, jeg åpnet en bok som burde forblitt lukket".
ETTERORD
Dette innlegget skrev jeg i Aftenposten i 2007. Det var ment som en leseropplevelse. Litt satt på spissen om at kunst gjør inntrykk. Ikke bare splatterfilm eller grøssere, men også dramahistoriene som denne. Det skal også sies at jeg var gravid med mitt første barn mens jeg leste den. Hudløsheten og sårbarheten var som å ta og føle på; alt satte spor. Jeg er ikke alene om å få andre behov i svangerskapet. Du bærer på en liten gave, ansvaret er ditt, og mange hormoner kjøres på i nye mengder for nettopp å endre deg til morsrollen. Så budskapet i dette innlegget er både litteraturens påvirking på oss og at det kan påvirke oss ulikt avhengig av hvor vi er i livet. Noen ganger er vi sårbare, andre ganger mer tøffe. Det er bra å vite at selv om personligheten er nokså stabil gjennom hele livet, er hva vi tåler mye avhengig av livssituasjon der og da. Så, hvis du ikke er gravid, kan jeg på det varmeste anbefale denne boken ;-) Kanskje får den deg til å ta ekstra vare på deg selv i dette livet du har fått, slik at det ikke blir som en lukket bok. God lesing!
Strengt tatt er vel spørsmålet veldig uforskammet for et intervju også, er det ikke? Det man virkelig angrer på, vil man vel også skamme seg over og aldri i verden røpe for noen.
SvarSlett"Ja, jeg angrer på at jeg slo broren min rett ned", eller "De to utroskapene i mitt første ekteskap jeg aldri har fortalt om før".
Min policy på bøker er at jeg prøver å kutte dem ut så raskt så mulig hvis jeg ikke liker dem, uansett hvor gode andre mennesker synes at de er. Jeg husker at jeg leste 100 sider av Hamsuns Sult. Det var alt for mye.
En annen gang leste jeg over 700 sider av en bok av Robert Ludlum. En eller annen thriller tror jeg, men den var forferdelig kjedelig. Jeg hadde bare 20 sider igjen, når jeg bare bestemte meg for at nå var det nok. Det har jeg aldri angret på.
Haha, ja... det er kanskje derfor de svarer det ja....! Du sier noe!
SvarSlettOg jeg har også lært meg å lukke de bøker som ikke gir meg så mye! Eller begynt å lære det.... og takker for rådet også. For jeg har mange ganger prøvd i lengste laget, for eksempel Sult ja, den sto jeg fast på i en altfor ung alder- noen andre i familien mente jeg absolutt måtte lese den...
Prøvde meg her for litt siden på Kafkas "slottet". Jeg tenkte at jeg bør like Kafka, hvertfall hvis jeg skal kalle meg intellektuell ;-) Men akk, jeg kom aldri inn i den. Assosierte, dagdrømte, og sovnet. Jeg som vanligvis leser ganske fort måtte bare innse at jeg måtte begynne på samme side på nytt- og på nytt, da tankene ikke var med. Noen bøker fenger bare ikke, og jeg la den vekk til slutt. Skal bli enda flinkere til det der; tiden er knapp, vår smak er forskjellig og det er for mye bra litteratur der ute til å henge seg opp i en som en bare tenker at "man burde" like. Så jeg følger deg på det å ikke angre på akkurat det ;-)
k