De gylne 10 minutter

Tidligere har jeg tenkt at 10 minutter er lite verdt. 10 minutter er nesten bare i veien, ingenting kan utrettes. Annet enn en tur på badet for å sjekke håret eller sjekke facebook. 
Nå tenker jeg annerledes. Hvorfor?


Det var i 2009, tror det var desember. Obama fikk fredsprisen, og hele Norge så ut til å glede seg med skjelvende ben. Han skulle innta Oslo! Obama hadde et stramt program, det var helt klart noen detaljorienterte i kulissene som var flinke til å utnytte hvert minutt. Det var 5 minutter til å samtale med den ene, det var 5 minutter til den andre, og hele 10 minutter ble satt av til Norges statsminister. De 10 minuttene ble det referert til i reprise etter reprise. Og det var mye de hadde fått snakket om, alt fra utsikten fra regjeringskvartalet til verdenspolitiske spørsmål. 


Siden den gang har jeg tenkt at 10 minutter er ikke så verst. Det er mye som kan sies og utrettes. Grunnen til at det ikke fungerer like effektivt for meg med 10 minutters møter, handler blant annet om planlegging og vektlegging av hva møtet kan bli. Dersom man visste at møtet var 10 minutter, at vi kunne utrette mye sammen, og respekten for hver møtedeltager var som vi fikk skjevende ben. Da ville kaffen vært kokt på forhånd og agendaen være spisset. Det er noe å lære fra dette, da det ikke er helt sjelden at et møte kan dra ut i flere timer og effektiviteten ikke akkrurat står til beste karakter. 


I 10 minutter kan man også rekke å høre tre av yndlingssangene sine, man kan lage seg en god kopp kaffe samtidig og man kan tøye de stive skuldrene. 


Det blir neppe 10 minutter med Obama for de fleste av oss, og visstnok strever Stoltenberg også litt med invitasjonene dit, når han ikke har millioner å dele ut ;-) ! 
Ønsker deg gode neste 10 minutter denne onsdagskvelden!