Godh juhl da, ..schnuppa!

Vær så snill, tenkte hun. Vær så snill, julenisse og Gud. Alle dere som sier det skal være fint i kveld. 
Hun satt seg på knærne foran vinduet. Foldet de små hendene sine. 
"Jeg ønsker meg en hyggelig jul, sånn som jeg leser om. En rolig jul, sånn som jeg hører om. En fredelig jul, sånn som det synges om. Jeg kan ikke si det høyt, at jeg ønsker meg det. Men jeg gjør det. Nå vet dere det."


Hun kikker gjennom nøkkelhullet og ser at treet står der. Det er en skakk julestjerne i vinduet. Det er noen røde lys. Et par pakker ligger under treet. Katten maler. 
Dette kunne bli fint, tenker hun. Kanskje. Kanskje det blir fint i år. 
Hun får en idé. Hun skal gjemme unna flaskene. Hun skal sette på barnas beste julesanger. Hun skal ta på seg den røde kjolen. Hun skal danse så de glemmer. 


Hun skynder seg ned til kjelleren. Det står noen flasker som hun kjenner den vonde lukten av. Hun rydder dem under sofaen. Hun går i kjøleskapet og heller ut hvitvinen. Hun kjenner seg så glad. 


Kanskje hun allikevel skal ringe venninnen og si at hun også gleder seg til jul. Hun gråt jo bare i går da venninnen ga henne julegaven. Hun sa at jula var en teit oppfinnelse. Hva var idéen med å hugge et tre for så å plassere det gradvis døende i stua. Hun ropte nesten når hun sa hvor teit det var idéen om at alle får det hyggelig bare de er sammen. Hun gråt da hun fikk gaven, og sa at hun ikke likte gaver. Hun kunne få den tilbake. 
Venninnen svarer heldigvis i andre enden. 
- Å. Hei, er det deg. Eh...jeg tror ikke jeg får lov til å prate med deg av mamma. Hun sa at du oppførte deg dårlig mot meg. At man ikke gir tilbake gaver på den måten.
- Unnskyld, sier den spake nydelige jentestemmen. Men jeg gleder meg nå, jeg gleder meg til ikveld. Jeg lover å gi deg en gave i romjula. Unnskyld. Kan vi bli venner igjen? 


Hun blir avbrutt av at døra går opp med et smell. De står der, smilende og skålende, med rødvin. Nå er festen begynt snuppa, smiler pappa. Han lukter stramt av sprit og øl. 
Allerede. 
Resten av kvelden vet hun allerede hvordan vil bli. Hun strammer seg opp. Setter flaskene tilbake fra gjemmestedet. Slaget er tapt. Hun lukker seg inne i seg selv, sånn som hun har lært seg. Hun synger de rolige sangene, inne i seg. Bamsen holdes tett inntil, selvom hun vet hun er litt for stor for den lodne saken. De setter seg tilbords. Krangelen ligger på vent bak klokkas tikking. En flaske til, tenker hun. En liten halvtime til, tenker hun. Det er det de vil få av hygge denne kvelden.  


Vel. 
Ønskelisten min er lang for denne jula, som for de mange forut. Den går fra de små ting til de store ting. Fra de meningsfulle ting til de overfladiske ting. Det ene går hånd i hånd med det andre. 


På starten av psykologstudiet lærte jeg at mange med stemningssvingninger, med tendens til gjentatte depressive episoder, kunne streve når vårsolen viste sin glans. Jeg tenkte nå at det var mer forståelig med tungsinn på høst og vinter, enn når fuglene ringet våren inn. 
Dersom andre gleder seg, stråler, finner mening og lykke ..og det uteblir hos deg, da føler du deg ennå mer ensom. Ennå mer utenfor. Ennå mer trist. 
Jula er også en sånn tid. Det er en tid hvor mange gleder seg. Mange skal hjem. Mange snakker om varmen. Varmen inne og mellom mennesker. 

Det er bare det at du og jeg vet. Vi vet at når familier kommer sammen er det ikke alltid hyggelig. Det er mange som drikker. Mange drikker bare litt. Noen klarer ikke det. De drikker litt først, deretter mye. 


Til de mange barn. 
Jeg ønsker dere en god jul. 
Til de mange ensomme. 
Jeg ønsker dere en god jul. 
Til de mange som drikker for mye, jeg ønsker at dere lar alkoholen være i flaskene akkurat denne dagen. Jeg ønsker dere en god nok jul, uten. 


God jul da dere! :-)

Om Knausgård og angst

Jonas Gahr Støre skriver nylig i Aftenpostens kronikkspalte at han synes det er tankevekkende at det i Knausgårds 3000+ ikke i større grad ble drøftet samfunnnspolitiske påvirkninger i forfatterens liv. Jeg på min side synes det også er tankevekkende at han skriver så mye om seg selv og så lite om fellesskapet. 

Men Knausgård følte seg alene. Følte seg utenfor. Følte seg ikke som et "vi". Mer som en øy der ute i stillehavet. En øy som ligger like utenfor det store fastlandet. Som ser, som lengter men som ikke tar steget over. 

Og vi leser ham, bind etter bind. Fordi vi kjenner oss litt igjen, her og der. 

Det skal kanskje sies at jeg stagnerte på bok 5.5. Altså halveis ut i den nest siste boken. Det var på det tidspunktet 1'erns storslagne effekt på meg hadde sluttet å virke. Jeg trengte en ny injisering, men 2'ern traff ikke like godt, ei heller 3, 4, 5. 

De første 435 sidene var så sterke. De var så rå. Så hudløse. Så ekte. Men deretter ble det mye detaljer. Om klesvaksen. Om rotet i gangen. Om forelskelser som varte og rakk. Om ejakulasjoner som kom for tidlig. Og selvom dybden fortsatt var der tidvis, ble det etterhvert litt overdose av de vonde selvransakingene i etterkant av hvert sosiale møte. Om de mange dager med fylleangst. Om den store frykten for å miste kontroll. Om hans høye selvbevissthet om hvordan han sitter på stolen, hvordan han beveger sin kropp og hva han tror de andre ønsker at han skal si. 

Vi blir først invitert inn i hans liv, det råe og nære. Men etter den store begeistringen blir man plutselig oppmerksom på at man gradvis har blitt skjøvet ut i kulden. Man blir stående som observatør til hans klesvask. Til slutt tenkte jeg at i stedet for å lese om din klesvask, bør jeg søren meg heller ta min egen. 

Denne følelsen av en distanse vil jeg tro nettopp handler om Knausgårds indre kamper. Ikke bare hans kamper, men angstens verk. For det er nå sånn at når et menneske har sine sterke indre konflikter med tilsvarende sterk selvranskalese på høygir, da blir det lite plass til den relasjonelle kontakten. Det blir lite plass til et "vi". Til et godt møte. Til den andre. 

Vår oppmerksomhetsevne er jo dessverre begrenset. Dersom den ene er okkupert med selvbevisste tanker blir den andre skjøvet litt ut, fordi fokuset ikke er på hvem den andre er men hvordan man selv ter seg. 

Dette er i grunn den sosiale angstens vonde paradoks. Angsten som handler om en frykt for avvisning gjør at man gjør alt for å tekke de andre, for å bli likt. Men så blir resultatet ofte motsatt. Ønsket om å passe inn skaper avstand, fordi den sterke selvbevisstheten gjør at man ikke ser den andre eller gir av seg selv. 

Knausgård er et tenkende menneske. Han er svært kjent med sin sterke selvkritiskhet og dets demoner for det sosiale liv. Han ønsker den vekk. 

Han er sånn sett et lengtende menneske, som så mange av oss. Behovet for å høre til er et grunnleggende behov, et primærbehov fra livets første dager. 

Forståelsen som synes å råde i dag er at dette behovet har forrang. Det har danket ut seksualitetens begjær. Ja, tilhørighetsbehovet har selv danket ut behovet for mat. Små babyer vil heller sulte enn å gi slipp på den helende effekten den andres myke hud med den gode lyden av den andres hjertebank. Mange klarer seg ikke uten menneskelig kjærtegn og hudens varme i de første månedene av et liv. Moderne psykoanalyse, som moderne traumeteorier, er mer enn noen gang opptatt av menneskets kamp for tilhørighet. 

Det gjør derfor så vondt å bli avvist. Og jo tidligere avvisningen skjer av de viktige personer, jo vondere gjør det og mer arr etterlater det. 

Mennesker som kan reparere er godt å ha. Når rørene i huset sprekker, er man glad for at det fins gulesider.no og et søknadsfelt hvor man kan plotte inn "rørlegger". Når man har brukket benet er man glad det fins en legevakt, som kan lime det sammen igjen. Når man er isolert og alene, da er man glad for at det fins psykologer som ønsker å bidra til mellommennesklig kontakt, forståelse og empati, for å hjepe til å reparere. Sammen.

Foto: Morten Krogh

Til slutt kan jeg si God kamp! Og har du ikke lest nummer 1, så kan du godt begynne med en gang. De råe ordene flyter av gårde, brutalt ærlige som de er, ensomme som de er. De treffer allikevel som vakker musikk. 

Deretter kan du kanskje finne deg noe annet å lese.  

Deadline

Deadline = dødslinje
Jeg er fullt klar over at hvis man ber om en oversettelse av ordet "deadline", vil ikke "dødslinje" dukke opp som et alternativ på ordbok.no. Men jeg skal forklare hvorfor ord-for-ord oversettelsen gir mening til begrepet.


Deadline handler som vi vet, om det å måtte levere fra seg et arbeid innen en gitt tidsramme. Deadline gjør som oftest at vi mobiliserer, fokuserer og ferdigstiller. Riktignok ofte med et viss element av stress. 


På andre arenaer i livet er det sjelden snakk om deadlines. Det ville vært stressende, å ha tidsfrister her og der. 
Men i grunn har vi vel alle en stor tidsfrist å forholde oss til; "The ultimate deadline" eller på norsk "dødslinjen", at livet vårt har en ramme og at tiden er begrenset. Ta meg, jeg er 33 år og nærmer meg å ha gått halvveis på min tidslinje.  

Min tidslinje

Hvorfor alt dette snakk om deadline og dødslinje på en søndagsformiddag? Vil jeg stresse folk eller? 

Vel, jeg mener at erkjennelse av en tidslinje med en slutt kan gjøre det lettere å prioritere det viktige; mobilisere og fokusere og få viktige ting gjort før det er for sent.  

40-års krise - erkjennelse av en deadline? 

Noen opplever ikke noe spesielt ved å bikke 40, det er kun en ny dag og et tall. Men 40-års krise er et begrep (eller en klisjé) som er i dagligspråket. Jeg har gjort mine undersøkelser, et ustrukutrert intervju, på mine stakkars venner og familie. Jeg har spurt dem om hva de forbinder med 40-års krise. 

De beskriver alle at 40-års krisen handler om en litt desperat middelaldrende person, som gjennomgår en endring, fra å være litt satt- til så å få "noe over seg". Det som går igjen er det litt paniske, litt desperate og litt komiske over mannen (spesielt ham?) eller kvinnen i denne såkalte krisen. De har plutselig så mye å gjøre og rekke, og foretar en del endringer for å slippe følelsen av desperasjon. 

• Får eksistensiell følelse med et element av desperasjon 
• At det er mye man må gjøre før en forlater skuta, og en som forhaster seg litt og gjør alt for å virke yngre. 
• Utroskap eller finner en yngre partner
• Plastisk kirurgi
• Kjøp av motorsykkel 
• Femten nye hobbyer 
• Går fra sofasliter til birkeritt 
• Jobbytte, etc

Hvorfor? Jo, fordi det har dukket opp en erkjennelse av at man statistisk sett er over halvveis i sitt liv. 

Folk har med andre ord mange negative ting å si om 40-års krisen, selvom en del av aspektene er postive; som å komme seg opp av sofaen og gjøre mer i hverdagen. 

Psykoanalytikeren Erik Erikson var opptatt av menneskets psykologiske utvikling gjennom livet, og landet på en 8-stadie utviklingsmodell for mennesket. Hvert stadie innebærer en sentral konflikt, og tilfredshet i hver livsfase er avhengig av hvordan personen klarer å løse den psykososiale konflikten. For eksempel er stadie 5 omhandlende ungdomsperioden, hvor det er vanlige å kjenne på behov for identitet versus forvirring, hvor en god løsning handler om et integrert bilde på seg selv som en unik person. Vi i 30 åra er i vårt unge voksenliv, hvor hovedkonflikt skal omhandle intimitet versus isolering. En god løsning vil handle om å klare å knytte langvarige nære relasjoner, og føle engasjement i egen karriere. Hva har så dette med deadline å gjøre; jo- når en er midtveis i livet, ca 40 år, da kan det for noen bli en vond erkjennelse av dødslinjen der fremme, da man har klart å regne seg til at man nok har gått ca halve løpet. I følge stadieteorien til Erikson handler nettopp det å være midtveis i livet om å skape noe som vil leve videre etter dem eller stagnering/selvopptatthet. En god løsning her er omsorg for familie og fremtidige generasjoner. De siste stadiene handler om en akseptering av alderdom og død, og omsorg for seg selv og de neste generasjoner.

Det bør nevnes at stadieteorier ikke er like "hotte" som de en gang var. Men Eriksons forståelse og opptatthet av det livslange løpet og sentrale konflikter gjennom livet har vel således stått sin prøve ved at det har mye visdom og gjenkjennbarhet i seg. 

Start erkjennelsen litt før midtveis 
Til slutt kan jeg vel si Carpe Diem, og håper søndagen blir nokså god. Start erkjennelsen av deadline litt før midtveis. Det er ikke bare på arbeidet at man skal mobilisere, fokusere og gjøre sitt beste. Det er også i eget liv og i de relasjonene man har. Det er også til egen helse og utvikling. 
Så ta de gode tingene av 40-års krisen som 30-åring, for eksempel. Kjøp deg lysende hvite joggesko og møkk dem til. Kjøp båt hvis du har råd. Reis, hvis tid. Kyss, hvis du har en partner. Hopp, hvis du har gode ben. Gå å se julefilmene på kino, hvis du liker film. Lag din egne sjokolade, med mint og konjakk inni. Engasjer deg i samfunnet, dine barn og partner. 
Det er en ramme på dette livet, men det er jo ikke så farlig. Eller hva? 
Det handler i bunn og grunn om å verdsette hverdagen, og se at dagene som kommer og går, det er selve livet (sitat, en eller annen klok person).

Hvit dyne

Så kom den hvite dynen og la seg mykt over grus og asfalt. Da gjør det vel ingenting å være litt forkjøla? Da gjør det vel ingenting å være litt lei seg? Da gjør det vel ingenting at printeren streiker? 


Bilistene klager over brøytemannskapet. Ja, det er forståelig at det er ønskelig å komme seg frem. Den hvite dynen er vakker, men litt i veien, bokstavelig talt. 


Jeg ønsket meg stille snø. Nå er den her. Og den lager ingen lyd. Den demper all annen lyd. Den er virkelig hvit. 


Hadde jeg vært overtroisk ville jeg tenkt at den ble gitt meg, fordi jeg ønsket det så sterkt. I "The secret" av Rhonda Byrne, loves det at vi har mulighet til å skape virkeligheten vår. At drømmer skal bli oppfylt dersom man ønsker det nok! Forfatteren mener at mennesker ofte klager på at de ikke finner lykken, men ofte vet de ikke vet hva lykke er for dem. Det er vanskelig å lete etter noe man ikke vet hva er. Hvordan vet vi da når vi er på sporet? 


Jeg ønsket meg snø, lette etter snø, og fikk den. Det er jo en naturlig ting at det snør på denne breddegraden 7.desember. Det er ikke veldig overraskende, og jeg kan neppe tilegge det at jeg ønsket meg det, og dermed fikk det i en gave.. av universet (som the Secret stadig refererer til). Men siden jeg var meg bevisst at jeg savnet snøen, og ønsket meg det er det klart at jeg tar det personlig når den hvite dynen ligger vakkert utenfor huset mitt. 


Jeg kan jo hvertfall late som at det er en gave. 
"Til meg"
"Fra ukjent". 


Vel, da sier jeg tusen takk. 

Stille snø

Jeg er glad for at kulda ikke har besøkt meg på samme tid og med samme intensitet som i fjor og året før der. Da kom det minus 15 fra november-mars. Hvertfall er det sånn jeg husker det. Desember- 2009: en baby på den ene armen og en 3 åring i den andre. Det var så kaldt.. Så mye snø å få av klærne.. Så mye is å skrape.. Så mange frosne fingre å varme.. Noen ganger var jeg fristet til å gi opp, til å legge meg ned i nærmeste snøfonn og bare bli der. Men det gjaldt å komme seg gjennom, med visshet om at hestehoven alltid kommer for en dag. Våren 2010 var jeg gladere enn andre. Jeg smilte større enn andre. Jeg var blitt reddet. 


Nå er det desember igjen, 2011, og jeg savner snøen. Jeg savner stillheten en halvmeter snø gir meg. Jeg savner lyden av knitring når jeg trår. Jeg savner det stille synet av snø som faller. Det rene synet av det hvite. Krystallene som glitrer når sol eller måne lyser på. 




Nå kommer jeg på alt det vakre med vinter, kulde og snø. For jeg er lei av regn og vind. 
Noen ganger lurer jeg på om andre også har den samme avstanden mellom drøm og virkelighet. 
..Det er det med å være realist eller drømmer igjen... 
Men her denne søndag 4.desember, vet jeg med sikkerhet at ingenting kunne gjort meg gladere enn å våkne opp til snøvær i morgen. Store snøkrystaller som lavet rolig ned, sånn at jeg kunne ha strukket ut tungen og fanget en-to-tre. Det er drømmen. 
I det samme det er sagt, så sniker realiteten seg inn. Jeg kommer ikke til å stå alene å nyte synet av snø. Det kommer til å stå to småbarn rundt meg. To som har øyne som skinner som diamanter. To som vil ut. Som vil leke. Bli våte. Bli kalde. Klokka kommer til å tikke i morgen også. Tikke mot arbeidstid. Barna skal ha mange lag klær på. Det vil de slettes ikke. De skal sette seg i bilen. Ikke base i snøen. Det vil de slettes ikke. De skal ut av bilen. Det vil de slettes ikke. Og jeg skal på jobben. Det vil jeg slettes ikke.


Jeg spør noen ganger mine kolleger. Har dere det sånn dere også?Tja, ja og jo og nei. Litt både og.
Problemet mitt er at jeg faller ut i drømmer. De små ser at jeg faller ut som dem, og utnytter det for enhver pris. Når en tanke har begynt å svirre i hodet, fjerner det faste blikket seg og de vet at nå kan planen brytes. Nå er det deres tid. Da skjer det, de løper hit og dit, legger seg ned og ler, sier at de skal bare det ene og bare det andre. Til slutt kommer vi oss jo ofte både til barnehage og jobb. Jeg er hardt oppdratt til å være "on time", og sitter der parat når klokka ringer. Men bak fasaden finner man et bankende hjerte i en kropp som føler den har gått gjennom ild og vann for nettopp å sitte på kontorstolen 08.30. Puh! De skulle bare visst. 


Men.. for bare i dag vil jeg legge vekk realitetens krav. Jeg vil glede meg til snø. Det er det hele. 
Snøen som gjør det lyst og stille. Som gjør at julestjernene i vinduene skinner ekstra sterkt. Som gjør at juleforberedelsene blir koselige. 
I tankene mine er det stille da. Det er krystaller på alle kanter. Helt gratis ligger de der på utetrappen min. Det er en myk lyd når skoen treffer bakken. Det er smil på alle kanter. Det er juletid. 


Sånn får drømmen bare være. Det er bedre sånn. Det er fint å glede seg.

Alt var bedre før, del 2

Før satt vi på toget uten å prate i mobil, uten å sjekke face via smarttelefonen, uten å sitte med Ipad'en, uten musikk på Ipod'en, uten radio på øret. Vi satt mer tilgjengelig for hverandre.
Liksom klar til å ta en koselig prat. Klar til å ta vare på de slitne, de sårbare, de snakkesalige. Det hadde vært fint om det var sånn. En nostalgiker liker å tenke sånn. At det var bedre før. Mer nærhet. Mer omsorg. Mer tid. 


Midnight in Paris kan med fordel sees på kino denne desemberhelgen. Det tar for seg en spennende reise i nåtid og fortid. Og ikke minst, hvordan hver generasjon ser ut til å lengte til den forrige. Jeg skal ikke avsløre filmens overraskelser. Kan jo ikke det! Men jeg kan si så mye som at det er sterke personligheter i sterke miljøer, som ikke ser sitt eget bidrag eller det unike ved sin egen tid. Det overlates til generasjonene etter dem å se det gode i det de hadde. Så vi lengter, vi lengter tilbake til forrige generasjon eller den før der igjen.  


Det ligger kanskje i oss, å tenke sånn. På den ene siden sier vi at det er utrolig at dette overtrampet/feilen kunne skje i 2011, og på den andre siden sier vi det var mye bedre før. Vi har altså høyere krav til nåtiden enn fortiden, men sier samtidig at fortiden hadde mer å by på. Kanskje ligger det en viss logikk i at dersom vi har høye forventninger blir vi skuffet. 


Ok, så ser det litt rart ut kanskje, når vi går dansende nedover gaten med den nye låta på øret, når vi gestikulerer vilt der vi går alene bortover med venninnen din på det andre øret, og er oppdatert på alle klassekamerater fra barneskolen grunnet facebook. Men for min egen del kan jeg ikke annet gjøre enn å sende et smellkyss i posten til Itunes og Spotify. Jeg kan ikke annet enn å gi nattaklem til Ipod'en. Jeg lengter ikke tilbake der hvor brev tok 3.5 dager før det ble mottatt, der hvor togturen innebar å stirre opp på reklameplakaten, der hvor avisene lå strødd. Jeg omfavner 2011. Og gjør nok det samme med 2012. 

Det er greit å være her nå. Det er greit å blogge. Det er greit å få respons fra gamle og nye. Det er greit å høre på den beste musikken mens en forstatt kan nyte den samme stjernehimmelen som min gamle far kunne. Det ene utelukker ikke det andre. 


God fredag, for oss som lever nå, 
sign 02.desember-2011, Kristina.

Om lykke og rus

Lørdagskveld langs Karl Johan

Med mindre du er en del av gildet den lørdagskvelden, så arter lørdagsnattens Karl Johan seg mer eller mindre som et nattens klovnesirkus, hvor du er blitt et ufrivillig publikum. Klovnene er gjerne voksne. De står fantastisk skeivt, de snakker uforholdsmessig høyt og utydelig, de raver rundt i sirkler. De er gjerne litt mer sinte enn vanlig også. Litt uklart blikk. Og litt pågående kanskje. Noen. 
Forskjellen mellom klovner på sirkus og klovner langs Karl Johan lørdag kl 01.20, er at den ene parten prøver å være morsomme.  

Det er lite som minner om lykkerus sånn på øyemål. Ruspåvirkning: ja. Positiv rus? Tja.


Assosiasjonen mellom alkohol og lykkerus er sterk i norsk kultur. Og for mange handler det ikke om en dose smaksforsterker à la Hellstrøm. For mange handler det ikke om den lette beruselsen etter et par glass vin. Nei, for mange skal dråpene en lørdagskveld være mange og sterke. Smaksopplevelsen er sjelden det prekære. Så det er ikke tilfeldig at det til slutt blir en ravende runddans på Karl Johan, hvor frem er bak og bak er frem.


Assosiasjon
Røykeloven har gradvis endret en befolknings assosiasjon mellom røyking = være kul/relaxed. Gradvis forbindes nikotinen som noe en er slave av, noe som er skadelig og som bør vekk. 

Heroin gir for de fleste av oss sterke assosiasjoner til dårlig helse, store avhengighetsproblem og kognitiv svikt. 

Alkohol der i mot, står ganske sterkt fortsatt. Og i noen miljø står andre rusmidler også sterkt. De assosierer lykkerus til et rusmiddel, og står fast ved at de har nådd noen høyder som de ikke kunne nådd uten, og føler de trenger og liker effekten.

Det er verdt å gå noen runder omkring holdninger og forventninger til å føle sterk glede, avslappethet, lyst, energi eller våkenhet.


Er "lykkerus" = "påvirkning av rusmidler"?
Er "fest" = "sosial sammenkomst hvor en inntar alkohol"?  
Er "Ecstasy" = "en tablett som inneholder en mix av diverse rusmidler"? 


Poenget? 
Mange ord har flere meninger. Knyttes ordet mange nok ganger opp mot en betydningene kan de andre betydningene nærmest gå tapt i språket. Dette medfører at noen ord blir som forminsket, som for eksempel de nevnte ordene ovenfor.


Når sterke følelsestilstander assosieres med rusmidler; hva da? 

Kan det ha en påvirkning på oss? 

Jeg tror det.

"Lykkerus" og "ecstasy" referer begge egentlig til en kvalitet som allerede er tilgjengelige i det menneskelige følelsesliv. Det omhandler de naturlige ytterpunktene i vår tilværelse. Tilstander som ofte innebærer sterke opplevelser og emosjoner, uten inntak av rusmidler. Å være beruset/føle seg som i en rus, omhandler en endret bevissthetstilstand hvor en går ut av det ordinære. Det være seg forelskelse, sterk glede, omtåkethet eller nytelse. 


"Ecstasy"/"ekstase" omhandler en opplevelsestilstand hvor en nærmest er utenfor seg selv, der hvor andre sanseinntrykk er begrenset og en oppslukthet er tilstede. Det er flere måter å nå en slik ekstatisk tilstand; der hvor intet annet betyr noe enn akkurat erkjennelsen av det inntrufne. Det typiske kan være ved en orgasme, men også intellektuelle, fysiske, eksistensielle og religiøse tilstander er beskrevet å kunne nå ekstatiske høyder.


Den naturlige beruselsen aktiverer hjernen på lignende vis som den "kunstige rusen". En viktig forskjell er verdt å merke seg! Vår egen naturlige eufori frigjør og øker sprudlende hormoner og rosa signalstoffer i hjernen.
Den kunstige rusen øker tilgjengeligheten av de samme, men utfører deretter en lammelse eller massakre på de samme. Alkohol dreper sjelden de gode lykkestoffene i hjernen; de bedøves og sløves kun. Amfetamin der i mot kjører massaker-stil, der den torpederer lykkestoffene en etter en, og tar dem dessverre opp med roten. 


Så egentlig vil jeg si at assosiasjonene mellom sterke postive følelser og rusmidler er misvisende, slik som det var mellom røyk og kos. Det kom overraskende på mange av de tusenvis røykeslutterne at de kunne kose seg like mye uten nikotin. Assosiasjonen var der fordi de koste seg og røyket. Men det var ikke røyken som var årsaken til kosen, de var bare tilstede på samme tid.  


For all del; kos deg på julebordet. Det skal jeg. Vær en deltager langs Karl Johan for en gangs skyld, for min del. Syng høyt på toget, for min del. Men ikke gå i fellen å tro at de påførte assosiasjonene mellom rusmidler og lykkerus er særlig sanne, eller hvertfall ikke mer sanne enn vår egen naturlige kapasitet. Det er feil. De store høyder kan vi nå helt på egen hånd. In natura. Det er i oss. Fra før. Bruk det.