Sjalusi: drama gjør seg best i operaen

Det er lørdag! Det er helg. Hun skal ut, stiletthælene gjør seg godt, han kjenner stolthet. Men gnistrer hun ikke litt i overkant i kveld? Den vonde og helt normale følelsen av sjalusi kan komme som lyn fra klar himmel eller ligge å ulme som en vond klo over tid.


Ordet 'sjalusi' kommer fra det franske 'jaloux' betyr rullegardin. Det sies å ha sin opprinnelse fra den sjalu person som står bak gardinet og spionerer på sin kjære.
Det blir sett på å være alt fra et romantisk kjærlighetsuttrykk, et nødvendig onde, eller et svakhetstegn som burde undertrykkes.

Ordene sjalusi og misunnelse er relatert, men det er et skille. Sjalusi handler i større grad om frykt for å miste noe som er verdifullt for en, mens misunnelse handler mer om å ville ha noe en annen allerede har. I språket brukes sjalusi ofte når en egentlig mener misunnelse, men sjeldent omvendt. Mange kunne sagt at de var sjalu på naboens nye fete bil, men hvis kona har fått en elsker vil få fortelle hvor misunnelig en er på elskeren. 

Sjalusi er en kompleks reaksjon mot en oppfattet trussel for et verdifullt forhold eller dets kvalitet.

Det kan være verdifullt på mange måter; emosjonelt eller materiellt.

For at sjalusi skal fremkalles er det ikke nok at en taper noe verdifullt. En føler ikke sjalusi når noen reiser av gårde eller dør. Det som er kjernen er å miste noe til noen eller noe; til en rival.

Autopilot

Selv om sjalusi handler om frykt for å miste, og ofte om det å elske en annen, er det viktig å vite at det er mange måter å uttrykke og håndtere denne følelsen av usikkerhet overfor en oppfattet trussel eller rival. En trenger ikke å handle på autopilot. Kasting av glass, knusing av speil, rive opp truser, kaste tv'en ut av vinduet- det hele gjør seg bedre i såpeoperaer eller reelle operaer for den sags skyld. 


Det gjelder å huske sin Donald-lekture; denne emosjonelle litt enkle anden blir raskt sjalu, og blir tilsvarende grønn i ansiktet! Men han gjør noe viktig, tross alt. Han teller: 1, 2, 3, ..10. 
Dessverre hjelper det sjelden for ham, men vi som ikke er ender kan kanskje mentalisere litt! Dessuten skal det ikke stikkes under en stol at Dolly tar seg sine friheter, hun har to kjærester og velger den som er best for øyeblikket. Selv om sjalusien er berettighet, trusselen er reell, rivalen er ekte, så skru av autopilot, skru på mentaliseringsknappen! Mentalisering handler om å tenke omkring og abstrahere ens egne og andres følelser og handlinger. Å ha et indre rom som bearbeider og kan bruke tid, slik at det umiddelbare emosjonelle uttrykk er noe bearbeidet før det sprutes ut.


Blir du lett sjalu? Vel, du kan tenke på det som et verdifullt signal om at du bryr deg litt ekstra her, det er noe ekstra verdifullt og oppmerksomheten fra det menneske har stor verdi for deg. Men respekten for den andres integritet, den andres behov for å gnistre og skinne, den andres interesse i livet, bør også være høy. 


Jeg var så heldig å få noen ekteskapsråd av vår norske filosof Arne Næss som kunne litt av hvert om livet: 
Kjære Kristina, skriver han. Ekteskapsråd, tja ok: 
   Ikke tape lekenhet, tvert om intensivere den! 
   Opprettholde åpenhet. Snakk om alt vesentlig!
   Vedlikeholde gleder dere begge har, og dybden i forholdet, 
   men også søke fornyelser, unngå vanens sløvende virkninger 
   på lang sikt. 
   Tolerere ens partners uskyldige flirting som del 
   av vedlikeholdelse av gleder dere begge har. 
   Lykke til. 
Hilsen Arne Næss.


Denne lørdagskvelden ønsker jeg dere en hyggelig kveld, en kveld med tøfler eller stillethæler, en kveld med gode samtaler, fin film og med en bittelitt dose av flørt. 

De gylne 10 minutter

Tidligere har jeg tenkt at 10 minutter er lite verdt. 10 minutter er nesten bare i veien, ingenting kan utrettes. Annet enn en tur på badet for å sjekke håret eller sjekke facebook. 
Nå tenker jeg annerledes. Hvorfor?


Det var i 2009, tror det var desember. Obama fikk fredsprisen, og hele Norge så ut til å glede seg med skjelvende ben. Han skulle innta Oslo! Obama hadde et stramt program, det var helt klart noen detaljorienterte i kulissene som var flinke til å utnytte hvert minutt. Det var 5 minutter til å samtale med den ene, det var 5 minutter til den andre, og hele 10 minutter ble satt av til Norges statsminister. De 10 minuttene ble det referert til i reprise etter reprise. Og det var mye de hadde fått snakket om, alt fra utsikten fra regjeringskvartalet til verdenspolitiske spørsmål. 


Siden den gang har jeg tenkt at 10 minutter er ikke så verst. Det er mye som kan sies og utrettes. Grunnen til at det ikke fungerer like effektivt for meg med 10 minutters møter, handler blant annet om planlegging og vektlegging av hva møtet kan bli. Dersom man visste at møtet var 10 minutter, at vi kunne utrette mye sammen, og respekten for hver møtedeltager var som vi fikk skjevende ben. Da ville kaffen vært kokt på forhånd og agendaen være spisset. Det er noe å lære fra dette, da det ikke er helt sjelden at et møte kan dra ut i flere timer og effektiviteten ikke akkrurat står til beste karakter. 


I 10 minutter kan man også rekke å høre tre av yndlingssangene sine, man kan lage seg en god kopp kaffe samtidig og man kan tøye de stive skuldrene. 


Det blir neppe 10 minutter med Obama for de fleste av oss, og visstnok strever Stoltenberg også litt med invitasjonene dit, når han ikke har millioner å dele ut ;-) ! 
Ønsker deg gode neste 10 minutter denne onsdagskvelden!

Bevegelsens kraft

Tankens kraft; hørt om det? At det du tenker påvirker dine følelser og handlinger. Ved å jobbe aktivt med dine tanker  vil det affisere hvordan du føler deg. 
Så absolutt har tankene kraft! Men så har bevegelsene også. 


Vitalitet
Prøv å visualiser deg selv i et vitalt øyeblikk, et øyeblikk hvor du opplevde glede.
Lukk øynene- gi deg 10 sekunder. Kom igjen!


Fikk du som jeg, et bilde på netthinnen av deg selv i en eller annen aktivitet, midt i en bevegelse?
I ett kyss, opp langs en klatrevegg hvor toppen er i sikte, i en dans, ridende på hest, i en berg og dal-bane. 
Prøv å visualiser noen glade barn en vår-dag! .....jeg gjetter at de vil være i bevegelse; med hoppetau, fotballen eller på sparkesykkelen. 


Ikke så rart kanskje. Hva er det motsatte av sterke følelser? Apati, er det jeg tenker på. Tilstanden hvor ingenting betyr noe, hvor en ikke lyster noen ting, hvor kroppen er stille og sinnet slitent. 
Det betyr ikke at en er apatisk hver gang man sitter stille. Å se på tv, film, lytte på musikk, spille dataspill..det kan se passivt ut, men trenger ikke være det. Men det er allikevel ikke foran tv du visualiserte øyeblikket overfor!


De fleste av oss vil ha vansker med å mane frem følelse av likgyldighet midt i en dans eller i en fotballkamp.


Billett til Tusenfryd - skivebom
Problemet er ofte at når apatien eller depresjonen har inntatt individet, orker ikke personen å bli med på dans eller trening. Det vil være å skyte bom å møte klienten med billett til Tusenfryd når hun sier at det ikke lenger er noe å leve for. 

Min holdning til det som psykolog er at det handler om timing. En må møte klienten der den er, samtidig er det viktig å gi kunnskap om at en må ta et egetansvar for å komme seg ut av en vanskelig situasjon. Kombinert med samtale hvor innsikt og støtte inngår, vil det å anbefale bevegelse være viktig. Det kan se ut til at fysisk aktivitet har noe av den samme effekt som antidepressiva, det er ikke verst? 

Hva hvis man er syk, og knærne ikke bærer til joggeturen. Lungene klarer ikke trappen. Vel, da er det større sjanse for at flere nedstemte tanker og emosjoner fyller ditt indre. Det er en lei situasjon, for noen kvelende. Fantasiens verden er ikke helt nytteløs; minnet om bevegelser, observasjon av andres bevegelse og bevisst visualisering av en bevegelse, det får mange av de samme nervecellene til å fyre og gir derfor litt av den samme effekten av lyst og vitalitet. Med fare for å overdrive; vi kan nok ikke tenke oss til en veltrent kropp, men det skader ikke å prøve hvis du ligger nede!

Forebygging av slitent sinn 

Flere og flere arbeidsplasser har tatt lærdom av hva som får folk til å jobbe effektivt, stå motivert over tid, og unngå sykemeldinger grunnet muskelsmerter, utbrenthet, m.m. Hvem er det som oftest gir arbeidstakere trening i arbeidstiden? Vel jeg har ikke lest statistikk på dette, men jeg antar det er sukesssfulle private firmaer som sluker kunnskap om hvordan fremme arbeidstakeres effektivitet og jobbprestasjon. De har lært at det lønner seg å gi arbeidstakere 45 minutter til fysisk aktivitet i løpet av arbeidsuken, det er vinn-vinn. Både får du arbeidstakere som føler seg verdsatt og du forebygger sykdom og fremmer arbeidslyst.

I min sittende jobb er det utrolig hva man kan vende seg til. Dagens store utflukt er metrene til printeren. For ikke å snakke om de enda flere metrene til pauserommet. Skrittelleren ville blitt blinket alarmerende, den ville kanskje til og med eksplodert av manglende skritt. Psykologjobben innebærer å slite ut flere godstoler. En er ikke passiv i sinnet, men kroppen er unektelig ofte det. En klient-time varer ofte 45 minutter. Deretter følger 15 minutter til skriving. Og en ny time. Sitte 3 timer i strekk uten å reise seg opp, det kan skje. 

Kanskje en trenger større fokus på sammenhengen mellom liv og lære? Kan psykologen oftere ta en spasertur med pasienten en stille høstdag? Merke hvordan bevegelsene endrer samtalens form, og merke at det gjør godt for relasjonen også? 

Foto: Morten Krogh

Oppsummert denne regnfulle tirsdagskvelden i oktober er at tanken har kraft, men så har bevegelsene også! Kroppen må med i hverdagen og i terapien. Husk på at det er vanskelig, svært vanskelig, å være trist mens du danser, padler, svømmer eller kjører slalom. 

Bli ny- resirkulering og forming

Vi har lært oss nå å ikke kaste syltetøyglasset eller hermetikkboksen i søpla. Vi ser jo på opplysningsfilmer at hermetikkboksen kan bli et smykke. Det knuste glasset kan bli en vase. Det er leit å kaste noe stygt som en vet kan bli noe fint. Dette kalles resirkulering og omforming. Men hva med oss kvinner og menn; kan vi når vi er slitne og lei få en ny form? Og skal vi søke make-over eller terapi?  

I "The secret" av Rhonda Byrne, loves det at vi har mulighet til å skape virkeligheten vår. At drømmer skal bli oppfylt dersom det jobbes målbevisst! Forfatteren mener at mennesker ofte klager på at de ikke finner lykken, men ofte vet de ikke vet hva lykke er for dem. Det er vanskelig å lete etter noe man ikke vet hva er. Hvordan vet vi da når vi er på sporet? Vil vi ha personlig endring, et annet liv og mer lykke må det først defineres, deretter kan leteprosessen starte. 

Make-over

Vi er ikke leirklumper. Piaget lærte oss såpass. Men vi er heller ikke støpt i sement. Hjernen stopper aldri å formes, hvert inntrykk som vi prosesserer involverer hjerneceller og forsterker nervebaner.

Selv er jeg utdannet psykolog. Så jeg verdsetter den indre utvikling og vekst som en kan få hjelp til i den terapeutiske relasjon. Å oppsøke psykolog er ofte som et resultat av en prosess som var over noe tid. Et valg har vokst frem om at noe ønkses endres i livet, at noe har fått en form som ikke var ønskelig, og at en ønsker noe mer eller noe annet av seg selv og i sitt liv. Effekten av terapi er ofte at personen begynner utviklingen med å verdsette seg selv mer. Som en effekt av økt selv-verdi ser en også at den ytre formen kan få et løft, med mer gnist i blikket og en bedre pleie av sitt ytre, med for eksempel trening i stedet for trøstespising. 

Hva hvis man starter i andre enden? Starter med en total make-over; ny frisyre og nye klær. Jo, så lenge en ikke går for langt og belaster kredittkontoen, så er ikke det dumt det heller. Men ofte ser en at effekten av make-over blir noe kortvarige. Det går 1 måned og personen har igjen funnet sin gamle komfortsone som innebar store joggebukser og alt annet som gjør at en ikke synes godt. Dersom det skal fungere å begynne med det ytre må det dedikasjon og stort ønske om måloppnåelse. En målbevisst omforming av livet for å nå sine mål. Fysisk aktivitet kombinert med ønske om å se godt ut og tørre å stå frem. Dersom en har slike mål kan det være at terapien ikke trengs i like stor grad, fordi at omformingen vil vekke nye responer hos omgivelsene og virkeligheten blir en litt annen enn den du hadde før.

Så dagens motto for å øke livskvaliteten er: lag deg konkrete mål om hvordan du ønsker og drømmer om at livet ditt skal være. Ha det oppe i bevisstheten flere ganger om dagen, da begynner du å lete- enten du vil eller ei! Og leter du, ja da øker sjansen for å finne!

Om å gjøre inntrykk

Aftenposten:

Boken som skulle vært ulest

Oppdatert: 16.01.07 kl. 20:48 Publisert: 17.01.07 kl. 00:01

av Kristina Moberg, psykolog

Ofte ser jeg spørsmålet om "anger" i personlige intervjuer med offentlige personer. "Er det noe du angrer på i livet ditt? Ville du gjort noe annerledes?" Noen svarer så uforskammelig korrekt at de ikke angrer noe. At de da ikke ville lært av erfaringen, eller kommet dit de var i dag.

I selvransakelsens navn har vel de fleste, ja for ikke å si alle, foretatt handlinger som i etterkant blir vurdert som ukloke, sårende, destruktive. Og da er det ikke så ille å innrømme overfor seg selv at en angrer og skulle ønske det annerledes. Men kan man angre på å ha opplevd kunst? Kan man ønske et maleri usett? Kan en ønske å slette en film fra hukommelsen? Kan man ønske en lest bok ulest?Jeg angrer.

Selvstendig liv

Paradoksalt nok lyder tittelen på boken jeg skulle ønske forble lukket, "Den lukkede bok". Tenke seg til at jeg ikke så tegnet. For er Jette Kaarsbøls kritikerroste debutroman først åpnet, så er det vanskelig å lukke den igjen. Den tyter av emosjoner, fantasier, lengsler og drømmer. Ikke minst omhandler den det fortærende, det vitalitetsdrepende, det grufulle i at et liv kan bli lukket så altfor tidlig, en tidlig indre død i et ellers friskt legeme. Mennesker som nettopp på grunn av deres håp og drømmer blir ødelagt så dypt at det ikke lar seg reparere. Jeg tenker på disse personene ennå, jeg minner meg selv ofte på at det er fiktive personer. Ja, heldigvis. Allikevel har jeg latt dem få et selvstendig liv i mitt indre, nettopp fordi det er realistisk, og minner meg på det farlige livet, det farlige i å gi seg hen, i å elske en annen person.Så hvis jeg noen gang blir stilt dette spørsmål: "Er det noe du angrer på i livet ditt?" skal jeg svare: "Ja, jeg åpnet en bok som burde forblitt lukket".

ETTERORD


Dette innlegget skrev jeg i Aftenposten i 2007. Det var ment som en leseropplevelse. Litt satt på spissen om at kunst gjør inntrykk. Ikke bare splatterfilm eller grøssere, men også dramahistoriene som denne. Det skal også sies at jeg var gravid med mitt første barn mens jeg leste den. Hudløsheten og sårbarheten var som å ta og føle på; alt satte spor. Jeg er ikke alene om å få andre behov i svangerskapet. Du bærer på en liten gave, ansvaret er ditt, og mange hormoner kjøres på i nye mengder for nettopp å endre deg til morsrollen. Så budskapet i dette innlegget er både litteraturens påvirking på oss og at det kan påvirke oss ulikt avhengig av hvor vi er i livet. Noen ganger er vi sårbare, andre ganger mer tøffe. Det er bra å vite at selv om personligheten er nokså stabil gjennom hele livet, er hva vi tåler mye avhengig av livssituasjon der og da. Så, hvis du ikke er gravid, kan jeg på det varmeste anbefale denne boken ;-) Kanskje får den deg til å ta ekstra vare på deg selv i dette livet du har fått, slik at det ikke blir som en lukket bok. God lesing! 

Havet

Jeg er ikke den som bør spørres om detaljene i evolusjonen til artenes opprinnelse. Dette med hvor mange milliarder år siden det hele startet og hvilke mikroorganisme som det startet med er vel litt uklart for meg. Men jeg har forstått såpass at det hele startet i havet. Det var plankton og alger, det var smått og ble større. Endringer i havets miljø presset frem nye arter, og etterhvert vokste mer avanserte arter frem. Som kjent begynte noen små arter en vandring på sand og sten, noen som klarte seg over vann. Som sagt skal jeg ikke leke evolusjonsbiolog, men det jeg vet er at det er lenge siden. Det er så lenge siden at jeg ikke kan telle dit, det er også vanskelig å visualisere seg, og det er vanskelig å tro at vi har noen særlig gener til felles med havdyrene i dag. Vi er jo også særdeles lite egnet for vann. Vi blir fascinert og overrasket når de mest talentfulle dykkere og svømmere viser deres evner. Allikevel kommer vi til kort under vann. Gjeller har vi ikke, og en svær tank med oksygen må på ryggen. Dykker man for langt ned er man i fare, kommer man for raskt opp til overflaten kan det bli fatalt, med gassbobler i hjernen, sprengte øyne og hva verre er.


Lengsel


Allikevel aner jeg at vi har noe med oss fra starten. Havet; det åpne landskap, bølgenes dans, skummet som fråder, lukten av salt sjø, smaken av salt vann mot tungen, solens lys som treffer vannet. Havet sett fra båten eller kajakken, bølgende som vipper deg lekende av gårde, spruten som står rundt baugen. Hvis man er ulykkelig, blir man litt mindre ulykkelig ved havet. Hvis man er syk, blir man litt mindre syk ved havet. Hvis man har vondt, får man litt mindre vondt ved havet. Dypp den lille tåa i vannoverflaten, selv om du sitter i rullestol skal vi få til det. Dypp den bare litt, og kjenn den forfriskende kjølige salte vannet gi deg et lite gnist fra naturen.


Jeg ser på kartet og tenker at jeg ikke ville få puste i de landene som ikke grenser til havet. Og det er mange. Afganistan. Det er ikke sjø å se, ikke sjø å lukte. Det er tørt. Sikkert knusktørt. Jeg har ikke vært der, men lest flere av bøkene til Khaled Hosseini, som skildrer en afganers første møte med havet.
"Det man ikke vet har man ikke vondt av". Eller? Jeg tror mange lengter, de vet kanskje ikke helt hva de lengter til. Kan svaret være havet?


Min anbefaling i dag er å ikke begrense sjøen til sommerens bading. Sett deg i bilen, ta deg en liten tur til et saltvann, og pust det inn. Deretter tilbake til huset for middagslaging.

Skjønnhet

Oktober er her. Luften blir kjøligere, mørket sniker seg til å korte ned de lyse morgentimene og de lange kveldene. Skuldrene trekkes et par hakk opp, snufsingen er der og blikkene går mer ned mot bakken. Det er ikke lett å bo på denne breddegraden.


Hvordan ville våren vært uten frostens smelting? Må vi oppleve mørke dager for å se de lyse?
Det er sikkert at nedturer gir oss perspektivet vi trenger; en som har opplevd sykdom og smerte vil sette stor pris på de smertefrie timene. Samtidig er det bra å ha flest gode erfaringer i livet for å være robust nok til å ta de dårlige.


Sånn sett er Norge kanskje ikke så verst, sett i det perspektivet. Vi får sommerens varme, litt små-insekter, litt solkrem. Vi får kjenne lukten av den andres varme hud i solen, isens kjølende effekt på tungen, lyse sommerkvelder som varer lengre enn i de fleste andre land på kloden. Vi fryser til i løpet av januar og februar, men allerede da vendes blikket videre, for igjen å se boblejakker kastes og kaffen kan drikkes ute. Minnet om fjorårets sommerstemning trenger fremover i bevisstheten, minner om lekne blikk og sene kvelder.


Høsten er her og overtar for sommeren. Det gjør den ikke alle steder. Husker jeg var i LA og godtet meg i oktober, når vennene sendte mail om begynnende kjølig luft og orange løvblader. Latteren varte ikke lenge, raskt kom lengselen etter høstens mørke hvor levende lys setter stemningen, hvor inne er koseligere enn ute, hvor kinofilmer har sine premierer, hvor folk trekker inn og sammen.


God høst. På veien anbefaler jeg god musikk (Adele, Amanda Jenssen, Veronica Maggio), ennå bedre film (midnight in paris, hodejegerne, black swan ++), litt champagne og et varmt fotbad!