tirsdag 29. november 2011

Selvtillit

Hvem sammenligner du deg med? Et lite, men viktig spørsmål. Ikke sikkert det er deg bevisst. Det går antagelig litt på autopilot, som for de fleste av oss. Så tenk igjen; sammenligner du deg oppover eller nedover? Kanskje en lite medmenneskelig måte å uttrykke seg på, men jeg skal forklare. 


Du har sikkert som meg gått i fellen å kjørt sammenlignings-programmet med såkalte idealer; som sett på modeller oppkledd, sminket og ordnet for anledningen. Antrekket ditt ble brått ikke så fresht likevel? 
Når du har kjøpt et interiørmagasin, og sammenlignet hjemmet ditt med det lyse rene luftige hjemmet med akkurat passe dose shabby chic, ble dessverre ditt nyryddige hjem lignende en kaostilstand. De fleste av oss har jo kjøpt et motemagasin eller to. De fleste av oss har lest et interiørmagasin eller to. 
Disse sammenligningsprosjektene vil jeg kalle betydelig oppover-sammenligning. Nedover-sammenligning vil være å sette seg opp mot humøret i "Livet er for kjipt-sangen" til Lars, måle deg opp mot personkarakteristikker i en eldre finsk dramafilm eller med deltagerne i hvilken som helst reality-serie. 


Det krever en god dose kunnskap, en god dose kreativitet og en hel dose vilje for å øke selvtilliten. Du må være smart. Du må hente inspirasjon fra de der oppe, samtidig vite at det er en god porsjon fake, derfor ta det som fiksjon. Som all annen fiksjon fins det en viss dose realitet og en god dose fantasi. Det er fint. Da kan vi begynne jobben. 


Velg dine dager
Det gjelder å sammenligne seg bittelitt oppover, sånn stort sett. Har du imidlertid en dårlig dag... den dagen hvor alt blir feil uansett. Dagen hvor vekkerklokka duret som en brannalarm, ble slått av med et balltre. Forsinkelsene lyste mot deg. Maten som ble sendt med barna var en pakke kjeks. Sjefen møtte deg med et morskt blikk og tok samtidig opp noe kritikkverdig. Mannen sa seg i grunn enig da du fortvilet forsøkte å hente støtte samme ettermiddag. Disse dagene sammenligner du deg nedover- du ser på andre som strever, som gråter, som snubler! Enkelt og greit! Du kjøper ikke Elle eller Perfekte hjem. 
Disse dårlige dagene hvor alt går galt og du føler deg som premieeksemplar på mislykkethet, de dagene må du bare få lov til å slikke sårene. Du lytter på Sade. Du sørger over alt som har gått feil. Du dyrker det. Til du går lei. Bare en kveld med dyrking. Da ser du filmer som "The Hours" eller "Monster's ball". Kleenex-pakker er allerede kjøpt inn, og lageret skal tømmes.

Dagen etterpå våkner du med en lettere følelse. Takk og lov. Du merker deg motivert for å gjøre en innsats som sjefen din ba deg om. Barna er merkverdig samarbeidsvillige og mannen har smørt matpakkene. Da kjøper du motemagasinet og sjekker ut den siste bikinimoten (vel vitende om fotoshop, anoreksia, silikon-operasjoner og diverse), og tar på deg ekstra med lebestift og skoene som sitter perfekt. Du setter ikke på "Livet er for kjipt", men tar en "jag kommer" av Veronica Maggio. Du svinger innom treningssenteret bare for å sette prikken over i'en. Du gjeiper til noen- hvertfall later som.


Start med realistisk sammenligning

Kutt ut idolene. De er fiksjon. 
Start med å vende blikket bare litt oppover, samtidig som du er deg vel bevisst på at du får til en hel del. 

De realistiske sammenligningene kan du lære litt av. 
Ta et eksempel: Kollegaen din får en forfremmelse og du kjenner det svir litt inni deg. Du vet dere gjør nokså lik jobb, allikevel tikker det inn litt mer anerkjennelse og kroner til personen i nabokontoret. 
Der har du realistisk sammenligning, dere er ganske like og gjør mye av det samme, men en av dere ble forfremmet. En liten ransakelse kan være på sin plass. På en god dag.  
Når venninnen din kommer med sin nye outfit, sitt flotte hår og sitt positive humør, kjenner du det svir litt. Du vet dere er nokså like, allikevel smiler hun bredere enn deg. En liten realistisk sammenligning kan være nyttig. For å lære av henne. På en god dag. 

Når det svir litt i et møte med en annen, du kjenner det er noe de har som du ønsker, da kan du starte den nyttige jobben for din egen del. Bruk dem for det det er verdt! Ikke bruk dem som unnskyldning til innkjøp av et nytt lager kleenex-pakker. De er kun til de virkelige dårlige dagene. Dette er litt oppover, og gir deg noe å strekke deg mot. Kleenex trengs ikke!


Så lykke til med din sammenligning. Litt oppover gjør deg motivert, for mye oppover gjør avstanden for stor og deg selv mistilpass. Litt nedover er lov på dårlige dager, veldig nedover er bare nesevist.
Og husk at all denne sammenlingning er rimelig overfladisk, om det er oppover eller nedover. Hvem som er rikest innvendig har vi lite tilgang til, så dette er et overflade-prosjekt men et realistisk sådan. 


Til slutt: før jeg legger meg skal jeg se litt Greys, der er det mye mer action enn i mitt liv. Og jeg får lese en blogg som jeg vurderer litt oppover. Men den har jeg ikke funnet ;-)  (det var min geip for i kveld)!
Til slutt vil jeg si at når man er på bånn, så er det bare en vei å gå. Det passer godt til november-måneden, gjør det ikke? November er snart over. Den er den tristeste. November fortjener en kleenex-pakke. For sammenlignet med desember kommer den dessverre til kort. Realistisk sett. 
Desember er rett rundt hjørnet dere :-)
Thumbs up!



tirsdag 22. november 2011

Bad guys

"Bad guys"
Vi var mange 17-åringer som lot oss fascinere litt av dem som levde på kanten av gjeldene retningslinjer på skolen. Vi som selv var skoleflinke, svært opptatt av om vi sa de rette tingene og som var nervøse bare vi ble tatt i å sende en krøllet lapp til sidemannen. Vi som ikke kom for sent og møtte til hver prøve. Vi løftet øyebrynene litt ekstra når "han" på sitt sedvanlige vis falt inn i klasserommet, nok en gang i seneste laget. Han som tilsynelatende var upåvirket av lærerens irettesettende blikk mot armbåndsuret. 


Det var vel noe interessant med disse "bad guys-light". 
Det var noe utilnærmelig med dem der de hang på røykehjørnet. 
De sto ikke, de hang. 
Og siden de likte søte flinke jenter så ble det flere par hvor det var motsetninger som tiltrakk hverandre. De fikk en bit av det ordentlige, velstelte og snille. Vi fikk en bit av det uordentlige, det ville og det slemme.  


Om benintyver og samvittighet
I Aftenposten kunne vi for noen dager siden lese at det er et stort og økende problem at folk fyller bensin uten å betale for seg. Vel, for meg fortsetter det å være interessant at noen tilsynelatende upåvirket lar være å følge regler. Selvom jeg har sluttet å få bankene hjerte av dem, vekker det forstatt min nysgjerrighet. Mens noen kan ha verdens beste samvittighet når de fyller bensin på tanken uten å betale, får andre dårlig samvittighet for selv de minste ting. Den siste gruppen kan ha en overømfintlig samvittighet, og blir slitne. De føler dårlig samvittighet når de henter småbarna kl 16 istedetfor kl 15. De kjenner dårlig samvittighet når de ikke baker brød. De synes de ikke er bra nok fordi julekalenderen var kjøpt på Rema. Listen er lang for hva de føler seg dårlige for. 


Samvittighetsfølelsen varierer sterkt mellom mennesker. Vi får kun dårlig samvittighet dersom vi handler på tvers eller på siden av våre verdier og holdninger. Og hvilke verdier og holdninger mennesker har, det varierer. Det varierer mellom individer, mellom grupper og kulturer. Så mens noen har svært høye krav til sin egen atferd overfor andre eller seg selv har andre helt andre krav, og sier seg kanskje svært fornøyde med å være "en outlaw". Outlaw; som føler seg stolt av å leve etter andre regler enn samfunnets gjeldende. De kan med hevet hode svinge ut av bensinstasjonen uten å ha brukt en krone, de har vist at de er sterke, at de ikke følger regler satt av autoriteter, og at de klarer å ta råtta på kapitalistene. 


Bad guys og good guys
Det fins to litt motstridende uttrykk om tiltrekning og parforhold. Det ene er "motsetninger tiltrekker hverandre", det andre lyder "like barn leker best". Og ja; motsetninger kan gjøre at en trekkes  mot hverandre, men en har sett at det ofte er akkurat de sidene som også gjør at man går fra hverandre. For eksempel: han som hang der på hjørnet i henslengt positur, med kule klær men tom sekk. Han var kanskje stilig da, men over tid mildt sagt irriterende.

"Like barn leker best" har vel således vunnet kampen hvis målet er å henge sammen over lengre tid, i et langt samliv med barn og felles økonomi. 

Som 19 år gammel psykologistudent falt jeg nesten av pinnestolen, da jeg leste at studier hadde vist at de som giftet seg i såkalte arrangerte ekteskap 10 år ut i ekteskapet sa seg mer tilfredse i sitt parforhold enn de "kjærlighetsstyrte" forholdene. Jeg vurderte å kaste all litteraturen om den store kjærligheten ut av vinduet, og søkende som jeg var etter den store kjærligheten, tenkte jeg at det var lurere å be en psykolog foreta en intervjurunde, teste dem med personlighetstester og velge den som matchet meg best. (Vel, det tjener jo folk gode penger på i dag, så... )Det er jo nemlig slik at forklaringen bak at de arrangerte ekteskap kom godt ut over tid, var at parene antagelig oftere kan bestå av mer "like" personligheter, i og med at det er godt voksne foreldre som har gjort sitt arbeid i forkant og tiltrekningen ikke har fått lov å styre. 

Vel, dette med bad guys, tiltrekning og kjærlighet er jo passe morsomme tema. Synes nå jeg. Og viktig! spesielt for dem som ser ut til å velge "feil type" gang på gang. Dersom jakten på "bad guys" har vedvart i voksen alder, og de ender opp ulykkelig gang på gang er det på tide å ta problemet alvorlig. For det er vel ingen som vil betvile at et godt parforhold er viktig. En som stiller opp når du trenger det, en som løfter deg når du er nedfor og en som får deg til å le oftere enn gråte. Uten å være for selvavslørende har jeg tatt min lærdom, og kan med hånden på hjertet si at de dyktige mennene vinner over de kule den dag i dag. (Og det må selvfølgelig sies at mange av de som hang henslengt på hjørnet kan ha blitt de dyktige....).



Kos deg med Sopranos, med Mad Men og True Blood; der er det nok av bad guys i voksne utgaver. Men sats for all del egne penger på "the good guy". Men det skader kanskje ikke med en bitteliten dose bad guy oppi hele good guy sulamitten ;-) ??! 
I høst-filmen "Drive" kan du se eksempel på en bad guy som er nokså myk når han blir forelsket. Det varmer jo litt da, selvom dikotomien bad - good får sin utfordring. Som dikotomier gjerne får. Så: god film! i det triste november-været!

lørdag 19. november 2011

Vrikk på rumpa

Feminisme
En skål for de mange kvinner og menn som har banet vei for hvordan det er å være kvinne per 2011. De lange og mange samfunnspolitiske kampene under fanen 'feminisme' har foregått i rykk og napp, og i lange drag, gjennom hundreder av år, over hele verden. Det var tidligere lov til å forskjellsbehandle kvinner og menn i samfunns- og arbeidslivet, det var ikke like rettigheter, vi var "det annet kjønn" med livsinnskrenkende rammer. Og i mange land er det fortsatt tilfellet!


Idag har likestilling i Norge kommet langt hva gjelder mulighetene for å delta i det politiske liv, i skolesystem, utdanningssystem og arbeidsliv. Det betraktes som en selvfølge, noe annet må ha vært idioti. 
Nå ligger veien foran oss! 
Men selvom kampen kan ha stilnet er det fortsatt glør i kullet. Feminisme er fortsatt med i samfunnsdebatten og i det politiske felt. Det vises i hete temaer som: kjønnsdelt arbeidsliv, likelønn, fordeling av husarbeid, mamma- og pappaperm og seksualitet.    


Smarte kvinner kan vrikke på rumpa
Det er nok grunnet en viss porsjon uvitenhet at begrepet 'feminisme' kan provosere mange av oss. For min generasjon kvinne tror jeg det bunder i det vi sitter igjen med fra 70-tallets feminisme, "rødstrømpene". Selvom vi beundrer dem, mødregenerasjonens viktige kamper, så har mange av oss kjent på at temaet femininitet og seksualitet har vært for mye knyttet til frykten for at kvinner skal innta rollen som menns objekter.


Det er fredagskveld og salsa-tid. De er godt utdannet mange av dem og seg selv bevisst sin feminintet. De ser ikke ut som den klassiske rødstrømpen der de svarte nettingsstrømpene strammer opp leggenes fasong. Det står ikke skrevet i pannen deres at de er advokater eller rektorer, der de vrikker på rumpa og snurres rundt av den førende mannen på dansegulvet. Ansiktene er godt sminket og håret stramt oppsatt. Kjolene er glitrende og tettsittende. Det lyser ikke feminisme av kvinnene, eller er gjør det nettopp det?


Dagens feminisme, for oss unge (!) voksne kvinner, viser seg fra nye og spennende vinkler. Naturlig nok. Mange viktige kamper er allerede utkjempet, kanskje er kampene vi skal kjempe kun som småsmuler å regne. Men mange av oss kjenner imidlertid at restene fra tidligere likestillingskamper puster oss i nakken, der vi som første- eller andregenerasjon er kvinner i ansvarstunge yrker. Vi må heve stemmen og si vår mening i rom med erfarne eldre menn som er uvante med motdebattantens form og uttrykk. De må høre klikkene fra våre stiletthæler, de må lytte til de velformulerte ordene fra de røde leppene, de må tåle at side om side med likt ansvar er kvinnene og mødrene. Ikke lenger med spisse albuer, da de ikke trengs i like stor grad. De har røde negler, myke albuer og økende selvtillit.


Vi beundrer kvinnekampene kjempet gjennom de mange hundre år. Vi må fortsette å gjøre det, men ut fra status quo. Vi vil ikke kle oss som menn for å jobbe som dem. Vi vil kanskje heller ikke jobbe akkurat likt. Vi vil få uttrykke og fremheve vår femininitet, uten å at kvinnekampen stemples død.


Aftenposten fortalte oss igår at nå er jenter nær best i alle skolefag. Jentene som gikk ut av grunnskolen i år, fikk høyere karakterer enn guttene i samtlige fag bortsett fra gym. Dette går bra jenter! Stå på! Vrikk på rumpa, tenk og snurr! 


God lørdag, og takk for dansen! 









søndag 13. november 2011

Parforholdet AS



"..My heart will go on...."
Celine Dions stemme knuste hjerter. Sangen lå som et vakkert bakteppe til kjærlighetshistorien ombord "Titanic" (1997).
I løpet av seilasen endret to unge menneskers liv seg. Den sofistikerte overklassepiken, spilt av Kate Winslet, forlot sin velstående, men arrogante, ektefelle. Forlot ham til fordel for den fattige tegneren, kunstneren, livsnyteren (Leonardo DiCaprio). Han lærte henne å løsne korsettet, billedlig (og bokstavelig!) talt. De ble kjent med nye sider hos seg selv. De ble kjent med dårlige sider i det de hadde. Dansen ble fri, kroppene hete! De fant en drøm sammen, og kastet den gamle. 
Vi satt i salen, vi var tenåringer og vi gråt.


For dem kom aldri dagene da regningene overgikk kjærlighetsbrevene. For dem kom aldri dagene hvor våkenettene overgikk de hete.


I Revolutionary Road (2008) møtes de to skuespillerene igjen. Denne gangen som et ungt ektepar midt i hverdagen, med sine gleder og belastninger. Etterhvert mer av det sistnevnte. De strever med monotone dager, både for hun hjemme og han i jobb. De lengter etter noe annet. Sammen har de en drøm om Paris, de tør nesten ta steget, men i ujevn rytme. Det blir med forstadslivet, hun realiserer ikke sine jobbplaner og han legger mange av sine drømmer på hylla. Dette for å sikre tryggheten økonomisk for seg selv og sine to små barn. 


Siden det er samme skuespiller-par, faller det naturlig å sammenligne de to filmene. Og vel, det er store kontraster. Selvom en kan si at fellestrekk er at begge starter med en kjærlighetshistorie og at begge skipene synker til slutt, så er det kun det ene som gjør det med stil. Den ene er en kjærlighetshistorie som vil leve i generasjoner. Den andre skildrer også håp og kjærlighet, men brutte sådan, og vil neppe oppsluke våre barnebarn. 
Leonardo svarte i et intervju at det var herlig å spille mot Kate igjen. Han likte begge filmene, men holdt en knapp på den siste, da han så den som mer realistisk, slik livet oftere kan være for et par.


Om høyder og fall
For oss romantikere eller spenningssøkere kan hverdagen unektelig være krevende. Avstanden mellom forventningene til kjærligheten og livet, og hverdagens faktiske krav, kan oppleves tilsvarende som mellom de to ovennevnte filmer. 
Drømmene ligger liksom alltid og vaker der fremme eller der bak, og de går selvfølgelig ofte tapt da en ikke kan hoppe etter hver og en drøm som streifer fantasien. Det ville vært en fin berg og dalbane for de som måtte henge med på lasset. 
  
Hva er egentlig "lurest"; er det å være realisten - eller drømmeren? Realisten vil vel ikke sitte med erkjennelsen av lengsel og håp, på samme vis? Det er vel fysikkens lov; at jo høyere opp du går jo større blir et eventuelt fall?
Burde Titanic-filmen sørget for å ha med regningene og klesvasken mot slutten? ..for å sikre at ungdommen ikke gikk ut av salen med en drøm som de ikke ville finne? 


Men hvordan kan man nå toppen, hvis man slutter å søke de store høyder? Det er en evne å visualisere, lage idéer og forestillinger i det mentale liv. Og vi er forskjellig utrustet til dette. Noen er kreative forskere, som også kan ha urealistiske idéer eller drømmer. Det skaper kanskje frustrasjon tidvis, å håpe på å løse kreftgåten når sykdommen vinner over så mange kurer. Men uten drømmen stopper også søket. Andre sitter i en fattig landsby, uten særlig fremtid, annet enn egne drømmer. Urealistiske ofte? Ja. Men ingen kan ta fra dem håpet. 


Parforholdet AS
Hvordan klare å nå høydene, stå ved masten med armene utstrakt og håret blafrende i vinden, samtidig finne glede i det hverdagslige? 
La oss bruke en modell for å illustrere parforholdet. Modellen er næringslivet, hvor paret er en bedrift, ja gjerne et AS. Nytt foretak registrert: "Parforholdet AS" (..ok, det klinger ikke så godt! Men bare heng med litt, selv om du er en evig romantiker). 
Som andre firma må det satses, skapes, forvaltes og fornyes kapital og verdier, for å overleve. Kapitalen i Parforholdet AS er anerkjennelse, kjærlighet, sex, respekt, arbeidsinnsats, egentid, opplevelser, interesse, oppmerksomhet.... 
Mange klarer å få hjulene til å gå rundt i gode tider, men det er i de dårlige tidene det kan butte og konkursen er i sikte. 
Hvis kapitalen i andre firmaer er brukt opp, hvis ingen har investert noe på lenge, da kan en ikke forvente vekst. Det forstår både realisten og drømmeren. En lever på oppspart kapital og sørger for at hjulene så vidt går rundt. I dårlige tider må nok håndklet kastes inn. Men de kreative investorene, storsatserne, de som planlegger og satser, de ville vel kommet opp med noe, en ny plan for igjen å finne vekst. 
I dårlige tider må det både kreativitet og realisme til, regnskapet må gjennomgås. Det må læres av dårlige investeringer og av de gode; hvor ble det skapt ny kapital tidligere? Hva var den opprinnelige planen? Hvorfor ble firmaet opprettet? 
En Paris-tur, var det den? En dans, var det det? Kysset, armkroken, blikket, omsorgen? 


Parforholdet AS ikke er store bedrifter, det er ikke mange til å dra lasset. Svikter den ene, blir det mye for den andre. 
En må huske på at investorene har ofte forskjellige talenter og forskjellige behov for Parforholdet AS. Derfor må en stadig utvikle firmaets plan. Kan de på styremøte finne noen felles drømmer som de må satse litt kapital på?
Jeg aner ikke hva Røkke vet om Parforholdet AS, men han vet mye om skaping av nye verdier. Han vet at man satser ikke vilkårlig, man satser på noe man tror vil utvikle og forbedre firmaet. Man satser fordi man har en drøm, men man satser innen de realistiske rammer.


Til slutt et slag for hverdagen i Parforholdet AS. Titanic var en film, og vi kan heller ikke stå ved masten med hjertebank hver dag. Men en kan ta med ingrediensene: en spiseskje drøm, en dl håp, 1 m klatring, og en teskje hjertebank i firmaoppskriften.
Når en innimellom så når høydene, er det mer å leve på når klesvasken skal tas, regningene betales og bilvinduene skrapes. 


Så; ja takk begge deler; drøm og realisme! Lykke til med ditt AS. Siden det er lurt å investere litt med å ta ut litt kapital i ny og ne, er jo Paris bare en billett unna! Eiffeltårnet lever kanskje evig, men det gjør ikke du... Og siden hverdagene kanskje ikke er så aller verst, er det lov å bestille en retur også.


God tur! 













fredag 11. november 2011

A4 -Join them

Observatøren - "de andre.."
Hun fant det interessant å observere menneskene. Hun så at de oppførte seg så likt. Hun så dem haste ut av toget alt for tidlig om morgenen, opp rulletrappen og i videre rask gange til en eller annen arbeidsplass. De var som maur. Det virket litt meningsløst! Det var et pussig fenomen! All den snakk om fri vilje, og de var som styrt utenfra, der de kjørte A4-stil. 
Hun smilte litt av dette livet de hadde, det ordinære. Hun skulle ha det annerledes. Sengen skulle være dekt med rød plysj, fremkallingsrommet skulle være fullt av nye geniale bilder, og de røde skoene skulle bære henne til himmels. Hun kunne ikke bli en del av massen.


Tiden kom hvor hun måtte opp, inn på toget, sitte trangt, bli puffet til uten et unnskyld. Det var å finne sin plass når dørene gikk opp, for så å gå i rekke til rulletrappen. Der sto hun stille på høyresiden, eller gikk på venstresiden. Hun hastet til arbeidsplassen. Hun tenkte over hva slags liv dette var, en arbeidsmaur, som styrt utenfra. "A4" hadde aldri klinget godt i hennes ører, og nå kjente hun at tomheten kom sigende. Dette var da ikke et valgt liv. Dette var da ikke slik det skulle bli. 


Vel inne på arbeidsstedet sto hun i kø for å ta seg en kaffekopp. Sammen med de andre. Deretter gikk de i samlet flokk til sine pulter. Det var et åpent kontorlandskap, og mange hadde 2 stykk fotorammer på plassen sin. Ikke hun. Hun skulle bare innom, før det store skjedde. Før A4 ble byttet ut til stjerneformat. Dette var bare en mellomstasjon sammen med maurene. 


Om gråsten og diamanter
Mens hun lengtet etter å begynne det mer meningsfulle livet, sto hun utenfor. En dag gikk hun innenfor. Hun ble kjent med ham! Han sa at A4 ikke fantes, ikke for deltagerne bare for observatørene. Han sa at det ikke føltes A4 å sitte på morgentoget. Det var musikk på ørene som han hadde valgt, som ikke han ved siden av lyttet til. Det var kaffen på akkurat hans vis i koppen; kaffe latte med lettmelk og 1.5 sukkerbit. Det var hans avis, hvor han valgte sitt lesestoff blant det mye presenterte. Han gikk med sine skritt, og kjente energi av steamen rundt seg. Det var hans tanker om den vakre soloppgangen. Det var hans snubling i fortauskanten. Stjerneformat følte han seg som. 


Det var da hun skjønte det. Hun hadde misforstått. Hun hadde som ungdom hørt at hun var lik alle de andre. At det var umodent å måtte ha Levi's 501 som de andre. At man var bedre hvis man skilte seg ut. Det gjorde ikke hun. Men hun stilte seg litt på siden, og inntok observatør-rollen på seg selv. Hun følte seg latterlig strømlinjeformet, og besluttet at det var negativt. Hun hadde gjort den vanlige feilen som så mange gjør, hun hadde begynt å se seg selv mer og mer utenfra, med en annens kritiske blikk. 
Hun så at de sto der - like som gråsten. 


Men innad skinte de som diamanter, med hvert sitt liv. Det syntes bare ikke så godt på avstand.


Det er vanskelig å leve i et annet format enn resten, og kanskje er A4-formatet helt fint det, bare man deltar med seg selv. 
If you can't beat them - join them! 


Det er fredagskveld. Jeg kan kanskje si: God gullrekke! 

onsdag 9. november 2011

Mat- venn eller fiende?

Mat er et primærbehov for oss mennesker. Vi blir sultne, tar til oss næring, og blir mette. Det burde være enkelt. 
Det viser seg å være alt annet enn akkurat det! 


Mat er ikke bare en måte å fylle magen, som bilen får sin bensin. Det er også en nytelse. En glede, et gode! som vi liker å fråtse i. De nydelige sauser! Chiliens styrkende effekt på erkjennelsen av å leve. Sukkerets nydelige søte smak. Laksens herlige farge. Mange sanser blir stimulert samtidig, og det følger ofte hygge med et godt måltid. Men det er også kilde til uro for mange. Det er ikke alle som hygger seg rundt bordet. Noen spiser annen mat enn resten av familien. Noen drikker heller litt pulver. Og de snakker høyt om kaloriene og sin vekt. 


Norges befolkning blir stadig tykkere. Flere og flere barn strever med overvekt. Norge synes å være på slankekur. Samtidig er det i økende grad unge kvinner som strever med en alvorlig besettelse på egen kropp, maten er fiende og vekten har farlig verdi.


Spisevegring, de som sulter seg
Et lite innblik i den syke før vi går tilbake til de hundretusener av hverdagsslankere... 
Det handler om å være tynn og bli tynnere. Det som startet som en indre uro, en uro for det ukontrollerbare ved pubertetens endring og en opptatthet av å kontrollere bare litt, ble til en besettelse. En bestettelse som litt etter litt danket ut vitalitetens språk. Det handlet om det som startet som en liten seier, som ble til en langvarig krig. 

Finn Skårderud har jobbet med mennesker med spiseforstyrrelser over en årrekke. Han har skrevet mye om emnet. Han skriver om paradoksene: om å være sterk og svak på samme tid, om å ha et konkret forhold mellom følelser og kropp, følelsene uttrykkes ikke i følelser men via den fysiske kropp. De kjemper indre kamper som får et fysisk uttrykk, og de strever med kontroll av behov.

.... 250, 251, 253, 254 kalorier. Tellingen slås på automatisk, det fins ikke lenger noen av-knapp. 
De er fem stykker rundt middagsbordet den ettermiddagen. Fire av dem prøver å spise uanmerket, de prøver å ignorere den femtes pirking i den lille porsjonen hun har bedt om. Hun deler oksekjøttet i mindre og mindre biter. Hun er alvorstynget, hun tenker, hun gruer seg. Gruer seg til å putte biten i munnen. Hun tenker på fettet i kjøttet, forsøker å få kontroll på tellingen av dagens inntatte kalorier, gårsdagen, og samlet hele uken. Det tygges og tygges, munnen formes i noe som skal ligne et smil, hun sier: "takk for maten, mamma! Det var godt. Jeg spiste så mye i sted, så jeg orker ikke så mye. Bare fortsett å spise dere, jeg tenkte å ta meg en joggetur". Nå dukker det samme anstrengte smilet opp på de fire andres ansikt, "ja gjør det du, jenta mi", svarer mor. 
Kampene som har blitt utkjempet ved dette bordet de siste to årene har vært mange. Men jenta har bare blitt tynnere og tynnere. Psykologen som behandler jenta for sin anoreksi sier at det ikke har hatt effekt å kjempe kamper rundt bordet, hun vinner uansett. Nå har de for oppgave å gjøre måltidet så hyggelig som mulig og ikke fokusere på matinntaket til den femte. En oppgave som synes umulig. Og psykologen kjenner samme uro, de veier og stiller krav, men noen ganger blir det som om de leker katt og mus, når jenta har steiner i bukselommen for å lure vekten.


Slankeindustri- suksess for hvem?
Det er ikke farlig å slanke seg. Som regel. En utvikler sjelden anoreksi av å prøve noen kurer. Men noen tar imidlertid alvorlig skade av fokuset, og har begynt en farefull vei. De resterende normale slankerne har nok heller ikke særlig godt av slankeindustriens mekka. De teller og teller også de; kalorienes takstameter er på før de har inntatt første bit. Gleden over måltidet er redusert. Fokuset er ikke på smaken, den er på "jeg burde ikke...", "jeg skulle ikke...". Tanker som sjelden genererer noe godt.  


Det er betimelg å stille spørsmålet: Hva kom først- slankekurene eller overvekten? 
For slankeindustrien har suksess, det dukker stadig opp nye mirakel-kurer. Jeg fikk i mail-boksen tilbud om et slankeplaster som skulle gjøre arbeidet for meg. Supert! 
Men hjelp meg litt nå: Det er en kjent korrelasjon mellom slankekurer og antall overvektige. Det betyr at der det er et stort overvektsproblem, har slankekurer også et stort publikum. En skulle tro at årsaken til en oppblomstret slankeindustri er grunnet overvektsproblem hos folket. Men burde ikke antall overvektige da snart gå ned? Jeg mener, hvis kurene har effekt. Men da ville jo industrien bli borte! La oss si det andre vei; slankefokuset og slankeindustrien øker folks vektproblem. Nei huff da. Det er vel mildt sagt å banne i kirka. Vel, korrelasjonsanalyser er ofte komplekse, det er flere variabler som spiller inn, og mange ukjente. Men jeg tør stille spørsmålet, og jeg tør mene at fokuset på kurer, på å telle, på vekt; vel det øker folks anstrengte forhold til mat og de glemmer hensikten med et måltid. Å stilne sulten, å nyte maten, og stoppe når den svake metthetsfølelsen melder seg. 


Hva med å ha som fokus å nyte god mat, men på en litt mindre tallerken enn de gigantiske Ikea-fatene? Hva med å fokusere på måltidet, og ikke telle. Hva med å ha god samvittighet for å innta næring som kroppen trenger? 
Vel, det hadde vært bra hadde det ikke? Om det var så enkelt?
Men hvem skulle tjent alle pengene da?


Godt måltid!  











fredag 4. november 2011

Den enkle er ofte det beste

Hei!
Jeg fikk i posten en kort artikkel fra en anerkjent psykologtjeneste. Artikkelen handlet om betydningen av å si "hei" til dine kolleger om morgenen. Den viser til arbeidsmiljøundersøkelser om hva som skaper et godt klima på jobb, og hva folk savner. Og trives ikke folk på jobb, vel; etter en stund blir effektiviteten deretter.


Første impuls på at jeg måtte huske å si "hei" fra mine psykologkolleger var: Neimen det er da måte på hva mennesker med 6 års utdanning i komplekse og sammensatte psykiske lidelser skal holde på med. Hei kan vi da alle si, det gjør vi da. 2-åringen min kan jo dette. Hun sier hei til alle! Hunden får et stort smil, likeså mannen som tilfeldig passererer henne. Hunden logrer, mannen smiler. De gangene hun ikke får svar stopper hun opp, vipper litt på det nydelige hodet sitt som er omkranset med store krøller, smiler ennå mer og roper alt hun kan : HEI :-) 
Det er enkelt. Det kryr av smilende mennesker rundt henne, og de smiler fordi hun har hatt en effekt på dem, med sitt lille smilende hei.


Jeg rusler ut av kontoret, og møter noen på min vei. Vi passererer hverandre både en og to ganger den morgenen, vi gir et nikk, eller ikke. Noen går i sine egne tanker. Jøss, ser du det, tenkte jeg.


Effekt
Det er nå slik at vi mennesker påvirker hverandre, enten vi vil eller ikke. De kommersielle aktørene har jo lært seg dette, det har de måttet, for å øke sin fortjeneste. Dere husker det vel kanskje, at butikkansatte gikk på "smilekurs". Putt på et smil, et hyggelig hei, og handelen er i gang. Vi liker å bli møtt med vennlighet, så enkelt er det.


...men artikkelen om å si hei var vel såre enkel. Den burde vel gått mer i dybden? Gjør ikke vi psykologer det da? Det burde vel stått noen råd om at du må ta deg god tid til dine kolleger, sett deg ned, og hør hvordan det egentlig står til. Det er vel bedre omsorg? Nei, det enkle er ofte det beste, og vi nordmenn har vel litt å lære der av engelskmenn og amerikanere. Et smil og "how are you?" er en hyggelig hilsen, som ikke er invaderende, ikke krever mye tid, ikke går på bekostning av timeplanen eller møtets faktiske agenda. Det er et "hei" som gjør godt, før man starter møtet eller haster videre. Engelsklæreren min på ungdomsskolen sa at det var svært viktig at vi lærte nå heller enn siden, at "how are you?" fra engelskmannen ved siden av deg på toget, ikke var en invitasjon til en samtale hele veien. 


Vi har altså effekt på hverandre. Og vi kan imorgen starte med 2-åringens kunnskap, så får vi en hyggeligere dag selv også! 
Hei så lenge :-) 


ps. for ikke å legge igjen noen misforståelser: Invitasjonen til en god og lang samtale med kollega, venn eller kjæreste er for all del å anbefale, når det er tid og relasjon til det! 
Men det kan vi ta en annen gang :-)



torsdag 3. november 2011

Alt var bedre før, del 1


Nabokjerringa 

Gro Harlem Brundtland etterlyste for en tid tilbake nabokjerringa - hun som fulgte med, hadde tid og brydde seg. Hun ønsket å få frem et budskap om medmenneskelighet. 


Flere eldre sier at det var mer oversikt og mer omsorg før, da de var barn. Folk kjente hverandre i et nabolag. De hadde ikke tidsklemme da. Det var ikke barnehage, og barna lekte sammen utenfor husene, i skogene og i bakke hei og li. De stakk innom gamle fru Iversen for å si hei, de kom med nybakte boller til svangerskapskvinnen, de ringte støtt og stadig for en prat.



Sprekk i idyllen

"Kjøkkengardinet trekkes litt til siden, for så å raskt gjenvinne sin form. Nabogutten står der ute, rar og stiv- igjen. Nei, og nei sier fru Andersen, det er noe rart med den gutten. 
Han går ikke på noen skole, har ikke evnene til det. Det er nok noe i det hjemmet... Kan det være de slår ham? Drikker faren? De kommer hvertfall ikke til kirken på søndagsgudstjenesene. Er det Guds straff mon tro? Nei, den gutten. Det er noe rart med ham. Og  hele familien. Det vet alle!"


Jeg tror på at mer ble observert, av naboer. Det jeg ikke tror på, er at kunnskapen til nabokjerringa betydde økt omsorg for de som strevde. Hva gjorde de med bygdas fyllik?, kona til den utro mannen?, barnet med autisme- "raringen"?, ungdommen med psykoseutvikling?, hun med pilleproblemet? Den homofile?


Er det sikkert at hun ikke tisket og visket til den andre nabokjerringa? Er det sikkert at hun brukte den nye kunnskapen sin til å brette opp ermene og ta hånd om "raringen", og sørget for at han fikk tilrettelagt undervisning i skolen. 
Kall meg kanskje mistroisk, men jeg ser over til land som en kan si har kommet noe kortere i sin likestilling og utvikling. Der hvor det er en skam å stikke seg ut. Det at alle vet alt om alle kan gjøre vondt. 


Økt kunnskap betyr økt omsorg
Siden 50-tallet har kunnskapen om psykisk helse økt; både om normalpsykologi og psykiske lidelser. 


Barn kommer tidlig inn i barnehage, andre utenfor nabolaget blir kjent med familien og er ofte bedre rustet til å oppdage der hvor det trengs tiltak. Skolen plikter å legge tilrette for alle. Det er fokus på anti-mobbing, på respekt for annerledeshet. Det er fagfolk som lærer bort og gir en mening til det uforstålige. Skammen er ikke borte, men fokuset og kunnskapen i samfunnet om betydningen av et inkluderende og raust samfunn, om at annerledeshet kan forklares ut av en psykisk lidelse, og at det er pasientrettigheter også for psykiske vansker, det gjør opp for både en og to nabokjerringer. 


Hektisk og omsorgsfullt- på en gang
Vår generasjon er mer likestilt enn den foregående. De fleste kvinner går på arbeid hver dag, kall dem gjerne karrierekvinner. Det er rimelig å anta at de eldre har rett; vi får ikke med oss like mye av hva naboen foretar seg. Og kanskje var det mer tid til å stikke innom hverandre, mer tid til en kaffe og et hei, for de voksne seg i mellom og de eldre. Vi haster kanskje inn døren etter jobb, og kikker ikke ut gjennom persiennen når naboen står utenfor, eller lytter ikke like mye når kranglingen foregår i nabohuset. 


Vis medmenneskelighet! For all del, hvem kan argumentere mot det? Jeg velger imidlertid å tro at det er vel så mye omsorg idag, selv om det kalles en hektisk tid! Kunnskapsvekst siste 10 år på forekomst og effekt av mobbing, hva rusmisbruk gjør med en familie, hva pedagogiske vansker er, betydning av god tidlig tilknytning; det har gjort folk sterkere til å gripe inn der det skjer urett. Jeg tror at kunnskapsveksten om hva som fremmer god psykisk helse og hva som bryter den ned, har gjort oss til bedre medmennesker. 


Kveldens filmtips: Hvis du ikke har sett "Kongens tale", værsågod. Det handler om den britiske tronarvingen. Det handler også om en gutt som ikke fikk hjelp som liten, det handler om en families skam over annerledeshet, og det handler om en fagpersons uvurderlige innsats. Selv om den er britisk, og skildrer "gamle dager", og tempoet i starten er litt deretter ;-), så er den nydelig! Snurr film! 

















tirsdag 1. november 2011

Hvorfor ikke være "Tigermamma"?



Tigermamma; får du noen assosiasjoner?


Tigeren er det største kattedyret, hun er en formidabel jeger, men lever under harde kår. Mange tigerraser er utryddet, og de som er igjen er fredet. De må jakte, og det er mange farer. Tigermamma passer på kullet sitt på egen hånd, og må lære dem å ta ansvar for seg selv fra tidlig av. Det er "loven om den sterkeste rett", som gjelder. Passer hun for godt på dem, kan det bety døden for dem alle. Hun er nødt til å jakte, og de er nødt til å lære.


Men tigermamma er her ment i overført betydning, som betegnelse på en oppdragerstil for oss på to ben. Det verserer stadig noen betegnelser på foreldrestil mellom kulturer og generasjoner. 'Tigermamma' står nok som en motsetning til 'curling-mamma', hun har ikke rykte for å skape glasur- og dessertbarn, hun menes å skape strebere som blir sterkest!


Så; hvordan gjør tigermamma dette?  


En av årets mye omtalte og debatterte bøker er "Battle Hymn of the Tiger Mother" av Amy Chua. Amy Chua bor i USA, men har etnisk opprinnelse fra Kina. 
Hun har selv nådd langt, er professor i juss på et av de mest anerkjente universtitetene i USA. Hun verdsettter høye ambisjoner, en akademisk karriere, og å utvikle sine evner og bruke dem.
Hun mener at hun ser et skille mellom oppdragerstilen i "vestlige land" og tradisjonell kinesisk oppdragelsekultur, og mener at vi har noe å lære fra dem. Forfatteren sier at hennes strenghet som mor har gitt barna muligheter til å stole på egne evner, til å søke opp og frem og øke deres prestasjoner. Hun har vært en tigermamma! 


I boken om "Tiger mother" skriver hun om en episode med datterens pianospilling, hvor datteren ikke mestrer stykket. Datteren har lyst til å gi opp, har lyst å gjøre andre ting, taper motivasjonen for å øve til det sitter. Da viser tigermor seg frem, hun sier "nei, dette kan du og skal du klare. Om du så må sitte her hele natten". Dukkehuset ble kastet ut av huset, det ble videre truet med å fratas goder, til og med mat. Beskjeden var at pianostykket skulle sitte, koste hva det koste ville! 


Hva ble resultatet? Datteren klarte det til slutt hun. Hun skal siden ha fått økt motivasjon for  pianospilling. Det beskrives flere lignende episoder, med terping på mattestykker til langt over leggetid, kaste tegninger som ikke er gjort med maksimal innsats, og ja: i dag vet barna å gjøre sine ting ordentlig. 
Det gir jo mening.


Så da er vi ved konklusjonen. Amy Chua har vist å ha rett. La oss kaste ut yndlingsbamsen når barnet ikke klarer å lære seg å lese. En puslete tegning, den krøller vi sammen. Dette handler om å gjøre dem en tjeneste, gjøre dem klar for livet der ute. 
For jeg er enig i at styrke, det er bra! Måloppnåelse er også bra! Å bruke sine evner er flott! Hvorfor ikke tommelen opp? Vi vil jo ikke ha en lat generasjon som ikke har lært å streve for å nå gode resultater. Vi vil ikke ha en gjeng med uføretrygdede sofaslitere, som er gode på WoW og chatter raskere enn lyset, men må leve på lommeboken til mor og far eller staten (vår felles lommebok).


Tommelen ned


... bare en bitteliten ting før vi lærer fra tigeren.


Hvilket miljø tigeren har levd i gjennom tiden har mye å si for hvordan tigermor har blitt nødt til å oppdra sine unger. La oss tenke oss at den istedet gjennom tusener av år hadde fått buffaloer servert, med en liten krokodille attåt, og rådyr til dessert. Det kan hende at tigermamma hadde blitt mykere, fordi at miljøet ikke krevde den harde vei. 


Til sammenligning er det store forskjeller i det politiske system mellom Kina og mange "vestlige land". I et kommunistisk regime med diktatorisk regi på folket er det kanskje nødvendig å ha en hardere stil for å møte samfunnets hardhet, skal du opp og frem må du være et særdeles talent, ellers blir du en del av arbeiderne.  


Tigermamma er autoritær - skaper lydighet og frykt


I psykologifaget har man 4 begreper for forskjellige oppdragerstiler: Autoritær, autoritativ, tillatende og forsømmende.


Den autoritære har stor grad av kontroll kombinert med kulde.
Den autoritative har stor grad av kontroll kombinert med varme.
Den tillatende har lav grad av kontroll kombinert med varme.
Den forsømmende er lav på begge.


I autoritære samfunn er ikke stimulering til egen-tenkning den som verdsettes høyest. Det er ikke sosialt ønskverdig å reise et par år for å oppleve verden, før en velger utdannelse. Det er kanskje ikke religionsfrihet eller ytringsfrihet. Kanskje jobber flere hardere. Men i vårt samfunn, det som vi må ta hensyn til i oppdragelse av våre barn, er den autoritative oppdragerstilen funnet suveren. For intellektuell tenking, nyskapelse av produkter eller kunst, videreutvikling av et bærekraftig og åpent samfunn, er opplevelsen av individenes autonomi og livskvalitet av stor betydning. For å skape de beste muligheter er den autoritative oppdragerstilen også den som gir økt prestasjonsevne. Dette skaper en motivasjon for å prestere som ikke er basert på frykt. Og som kjent; en indre motivasjon tenderer over tid å danke ut en ytre motivasjon. 

Til dere mammaer og pappaer: Gi varme bak kontrollen! Da øker du sjansen for at de unge oppvoksende viser god karakter, jobber med god arbeidsmoral og dyktighet, med godt utviklet autonomi som ratt. Som min rektorpappa sa til meg når jeg for første gang fikk en bemerkning på oppførsel i meldeboka fra ungdomsskolen. Det sto: Kristina arbeider godt men er i overkant selvstendig og lystrer ikke alltid regler og kan snakke litt mye i timen. Da sa rektoren: "Gratulerer Kristina, du er flink men ikke lydig! Jeg er stolt av deg". 
God kveld.