Mat- venn eller fiende?

Mat er et primærbehov for oss mennesker. Vi blir sultne, tar til oss næring, og blir mette. Det burde være enkelt. 
Det viser seg å være alt annet enn akkurat det! 


Mat er ikke bare en måte å fylle magen, som bilen får sin bensin. Det er også en nytelse. En glede, et gode! som vi liker å fråtse i. De nydelige sauser! Chiliens styrkende effekt på erkjennelsen av å leve. Sukkerets nydelige søte smak. Laksens herlige farge. Mange sanser blir stimulert samtidig, og det følger ofte hygge med et godt måltid. Men det er også kilde til uro for mange. Det er ikke alle som hygger seg rundt bordet. Noen spiser annen mat enn resten av familien. Noen drikker heller litt pulver. Og de snakker høyt om kaloriene og sin vekt. 


Norges befolkning blir stadig tykkere. Flere og flere barn strever med overvekt. Norge synes å være på slankekur. Samtidig er det i økende grad unge kvinner som strever med en alvorlig besettelse på egen kropp, maten er fiende og vekten har farlig verdi.


Spisevegring, de som sulter seg
Et lite innblik i den syke før vi går tilbake til de hundretusener av hverdagsslankere... 
Det handler om å være tynn og bli tynnere. Det som startet som en indre uro, en uro for det ukontrollerbare ved pubertetens endring og en opptatthet av å kontrollere bare litt, ble til en besettelse. En bestettelse som litt etter litt danket ut vitalitetens språk. Det handlet om det som startet som en liten seier, som ble til en langvarig krig. 

Finn Skårderud har jobbet med mennesker med spiseforstyrrelser over en årrekke. Han har skrevet mye om emnet. Han skriver om paradoksene: om å være sterk og svak på samme tid, om å ha et konkret forhold mellom følelser og kropp, følelsene uttrykkes ikke i følelser men via den fysiske kropp. De kjemper indre kamper som får et fysisk uttrykk, og de strever med kontroll av behov.

.... 250, 251, 253, 254 kalorier. Tellingen slås på automatisk, det fins ikke lenger noen av-knapp. 
De er fem stykker rundt middagsbordet den ettermiddagen. Fire av dem prøver å spise uanmerket, de prøver å ignorere den femtes pirking i den lille porsjonen hun har bedt om. Hun deler oksekjøttet i mindre og mindre biter. Hun er alvorstynget, hun tenker, hun gruer seg. Gruer seg til å putte biten i munnen. Hun tenker på fettet i kjøttet, forsøker å få kontroll på tellingen av dagens inntatte kalorier, gårsdagen, og samlet hele uken. Det tygges og tygges, munnen formes i noe som skal ligne et smil, hun sier: "takk for maten, mamma! Det var godt. Jeg spiste så mye i sted, så jeg orker ikke så mye. Bare fortsett å spise dere, jeg tenkte å ta meg en joggetur". Nå dukker det samme anstrengte smilet opp på de fire andres ansikt, "ja gjør det du, jenta mi", svarer mor. 
Kampene som har blitt utkjempet ved dette bordet de siste to årene har vært mange. Men jenta har bare blitt tynnere og tynnere. Psykologen som behandler jenta for sin anoreksi sier at det ikke har hatt effekt å kjempe kamper rundt bordet, hun vinner uansett. Nå har de for oppgave å gjøre måltidet så hyggelig som mulig og ikke fokusere på matinntaket til den femte. En oppgave som synes umulig. Og psykologen kjenner samme uro, de veier og stiller krav, men noen ganger blir det som om de leker katt og mus, når jenta har steiner i bukselommen for å lure vekten.


Slankeindustri- suksess for hvem?
Det er ikke farlig å slanke seg. Som regel. En utvikler sjelden anoreksi av å prøve noen kurer. Men noen tar imidlertid alvorlig skade av fokuset, og har begynt en farefull vei. De resterende normale slankerne har nok heller ikke særlig godt av slankeindustriens mekka. De teller og teller også de; kalorienes takstameter er på før de har inntatt første bit. Gleden over måltidet er redusert. Fokuset er ikke på smaken, den er på "jeg burde ikke...", "jeg skulle ikke...". Tanker som sjelden genererer noe godt.  


Det er betimelg å stille spørsmålet: Hva kom først- slankekurene eller overvekten? 
For slankeindustrien har suksess, det dukker stadig opp nye mirakel-kurer. Jeg fikk i mail-boksen tilbud om et slankeplaster som skulle gjøre arbeidet for meg. Supert! 
Men hjelp meg litt nå: Det er en kjent korrelasjon mellom slankekurer og antall overvektige. Det betyr at der det er et stort overvektsproblem, har slankekurer også et stort publikum. En skulle tro at årsaken til en oppblomstret slankeindustri er grunnet overvektsproblem hos folket. Men burde ikke antall overvektige da snart gå ned? Jeg mener, hvis kurene har effekt. Men da ville jo industrien bli borte! La oss si det andre vei; slankefokuset og slankeindustrien øker folks vektproblem. Nei huff da. Det er vel mildt sagt å banne i kirka. Vel, korrelasjonsanalyser er ofte komplekse, det er flere variabler som spiller inn, og mange ukjente. Men jeg tør stille spørsmålet, og jeg tør mene at fokuset på kurer, på å telle, på vekt; vel det øker folks anstrengte forhold til mat og de glemmer hensikten med et måltid. Å stilne sulten, å nyte maten, og stoppe når den svake metthetsfølelsen melder seg. 


Hva med å ha som fokus å nyte god mat, men på en litt mindre tallerken enn de gigantiske Ikea-fatene? Hva med å fokusere på måltidet, og ikke telle. Hva med å ha god samvittighet for å innta næring som kroppen trenger? 
Vel, det hadde vært bra hadde det ikke? Om det var så enkelt?
Men hvem skulle tjent alle pengene da?


Godt måltid!