Vrikk på rumpa

Feminisme
En skål for de mange kvinner og menn som har banet vei for hvordan det er å være kvinne per 2011. De lange og mange samfunnspolitiske kampene under fanen 'feminisme' har foregått i rykk og napp, og i lange drag, gjennom hundreder av år, over hele verden. Det var tidligere lov til å forskjellsbehandle kvinner og menn i samfunns- og arbeidslivet, det var ikke like rettigheter, vi var "det annet kjønn" med livsinnskrenkende rammer. Og i mange land er det fortsatt tilfellet!


Idag har likestilling i Norge kommet langt hva gjelder mulighetene for å delta i det politiske liv, i skolesystem, utdanningssystem og arbeidsliv. Det betraktes som en selvfølge, noe annet må ha vært idioti. 
Nå ligger veien foran oss! 
Men selvom kampen kan ha stilnet er det fortsatt glør i kullet. Feminisme er fortsatt med i samfunnsdebatten og i det politiske felt. Det vises i hete temaer som: kjønnsdelt arbeidsliv, likelønn, fordeling av husarbeid, mamma- og pappaperm og seksualitet.    


Smarte kvinner kan vrikke på rumpa
Det er nok grunnet en viss porsjon uvitenhet at begrepet 'feminisme' kan provosere mange av oss. For min generasjon kvinne tror jeg det bunder i det vi sitter igjen med fra 70-tallets feminisme, "rødstrømpene". Selvom vi beundrer dem, mødregenerasjonens viktige kamper, så har mange av oss kjent på at temaet femininitet og seksualitet har vært for mye knyttet til frykten for at kvinner skal innta rollen som menns objekter.

Det er fredagskveld og salsa-tid. De er godt utdannet mange av dem og seg selv bevisst sin feminintet. De ser ikke ut som den klassiske rødstrømpen der de svarte nettingsstrømpene strammer opp leggenes fasong. Det står ikke skrevet i pannen deres at de er advokater eller rektorer, der de vrikker på rumpa og snurres rundt av den førende mannen på dansegulvet. Ansiktene er godt sminket og håret stramt oppsatt. Kjolene er glitrende og tettsittende. Det lyser ikke feminisme av kvinnene, eller er gjør det nettopp det?


Dagens feminisme, for oss unge (!) voksne kvinner, viser seg fra nye og spennende vinkler. Naturlig nok. Mange viktige kamper er allerede utkjempet, kanskje er kampene vi skal kjempe kun som småsmuler å regne. Men mange av oss kjenner imidlertid at restene fra tidligere likestillingskamper puster oss i nakken, der vi som første- eller andregenerasjon er kvinner i ansvarstunge yrker. Vi må heve stemmen og si vår mening i rom med erfarne eldre menn som er uvante med motdebattantens form og uttrykk. De må høre klikkene fra våre stiletthæler, de må lytte til de velformulerte ordene fra de røde leppene, de må tåle at side om side med likt ansvar er kvinnene og mødrene. Ikke lenger med spisse albuer, da de ikke trengs i like stor grad. De har røde negler, myke albuer og økende selvtillit.


Vi beundrer kvinnekampene kjempet gjennom de mange hundre år. Vi må fortsette å gjøre det, men ut fra status quo. Vi vil ikke kle oss som menn for å jobbe som dem. Vi vil kanskje heller ikke jobbe akkurat likt. Vi vil få uttrykke og fremheve vår femininitet, uten å at kvinnekampen stemples død.


Aftenposten fortalte oss igår at nå er jenter nær best i alle skolefag. Jentene som gikk ut av grunnskolen i år, fikk høyere karakterer enn guttene i samtlige fag bortsett fra gym. Dette går bra jenter! Stå på! Vrikk på rumpa, tenk og snurr! 


God lørdag, og takk for dansen!