A4 -Join them

Observatøren - "de andre.."
Hun fant det interessant å observere menneskene. Hun så at de oppførte seg så likt. Hun så dem haste ut av toget alt for tidlig om morgenen, opp rulletrappen og i videre rask gange til en eller annen arbeidsplass. De var som maur. Det virket litt meningsløst! Det var et pussig fenomen! All den snakk om fri vilje, og de var som styrt utenfra, der de kjørte A4-stil. 
Hun smilte litt av dette livet de hadde, det ordinære. Hun skulle ha det annerledes. Sengen skulle være dekt med rød plysj, fremkallingsrommet skulle være fullt av nye geniale bilder, og de røde skoene skulle bære henne til himmels. Hun kunne ikke bli en del av massen.


Tiden kom hvor hun måtte opp, inn på toget, sitte trangt, bli puffet til uten et unnskyld. Det var å finne sin plass når dørene gikk opp, for så å gå i rekke til rulletrappen. Der sto hun stille på høyresiden, eller gikk på venstresiden. Hun hastet til arbeidsplassen. Hun tenkte over hva slags liv dette var, en arbeidsmaur, som styrt utenfra. "A4" hadde aldri klinget godt i hennes ører, og nå kjente hun at tomheten kom sigende. Dette var da ikke et valgt liv. Dette var da ikke slik det skulle bli. 


Vel inne på arbeidsstedet sto hun i kø for å ta seg en kaffekopp. Sammen med de andre. Deretter gikk de i samlet flokk til sine pulter. Det var et åpent kontorlandskap, og mange hadde 2 stykk fotorammer på plassen sin. Ikke hun. Hun skulle bare innom, før det store skjedde. Før A4 ble byttet ut til stjerneformat. Dette var bare en mellomstasjon sammen med maurene. 


Om gråsten og diamanter
Mens hun lengtet etter å begynne det mer meningsfulle livet, sto hun utenfor. En dag gikk hun innenfor. Hun ble kjent med ham! Han sa at A4 ikke fantes, ikke for deltagerne bare for observatørene. Han sa at det ikke føltes A4 å sitte på morgentoget. Det var musikk på ørene som han hadde valgt, som ikke han ved siden av lyttet til. Det var kaffen på akkurat hans vis i koppen; kaffe latte med lettmelk og 1.5 sukkerbit. Det var hans avis, hvor han valgte sitt lesestoff blant det mye presenterte. Han gikk med sine skritt, og kjente energi av steamen rundt seg. Det var hans tanker om den vakre soloppgangen. Det var hans snubling i fortauskanten. Stjerneformat følte han seg som. 


Det var da hun skjønte det. Hun hadde misforstått. Hun hadde som ungdom hørt at hun var lik alle de andre. At det var umodent å måtte ha Levi's 501 som de andre. At man var bedre hvis man skilte seg ut. Det gjorde ikke hun. Men hun stilte seg litt på siden, og inntok observatør-rollen på seg selv. Hun følte seg latterlig strømlinjeformet, og besluttet at det var negativt. Hun hadde gjort den vanlige feilen som så mange gjør, hun hadde begynt å se seg selv mer og mer utenfra, med en annens kritiske blikk. 
Hun så at de sto der - like som gråsten. 


Men innad skinte de som diamanter, med hvert sitt liv. Det syntes bare ikke så godt på avstand.


Det er vanskelig å leve i et annet format enn resten, og kanskje er A4-formatet helt fint det, bare man deltar med seg selv. 
If you can't beat them - join them! 


Det er fredagskveld. Jeg kan kanskje si: God gullrekke!