Parforholdet AS

"..My heart will go on...."
Celine Dions stemme knuste hjerter. Sangen lå som et vakkert bakteppe til kjærlighetshistorien ombord "Titanic" (1997).
I løpet av seilasen endret to unge menneskers liv seg. Den sofistikerte overklassepiken, spilt av Kate Winslet, forlot sin velstående, men arrogante, ektefelle. Forlot ham til fordel for den fattige tegneren, kunstneren, livsnyteren (Leonardo DiCaprio). Han lærte henne å løsne korsettet, billedlig (og bokstavelig!) talt. De ble kjent med nye sider hos seg selv. De ble kjent med dårlige sider i det de hadde. Dansen ble fri, kroppene hete! De fant en drøm sammen, og kastet den gamle. 
Vi satt i salen, vi var tenåringer og vi gråt.


For dem kom aldri dagene da regningene overgikk kjærlighetsbrevene. For dem kom aldri dagene hvor våkenettene overgikk de hete.


I Revolutionary Road (2008) møtes de to skuespillerene igjen. Denne gangen som et ungt ektepar midt i hverdagen, med sine gleder og belastninger. Etterhvert mer av det sistnevnte. De strever med monotone dager, både for hun hjemme og han i jobb. De lengter etter noe annet. Sammen har de en drøm om Paris, de tør nesten ta steget, men i ujevn rytme. Det blir med forstadslivet, hun realiserer ikke sine jobbplaner og han legger mange av sine drømmer på hylla. Dette for å sikre tryggheten økonomisk for seg selv og sine to små barn. 

Siden det er samme skuespiller-par, faller det naturlig å sammenligne de to filmene. Og vel, det er store kontraster. Selvom en kan si at fellestrekk er at begge starter med en kjærlighetshistorie og at begge skipene synker til slutt, så er det kun det ene som gjør det med stil. Den ene er en kjærlighetshistorie som vil leve i generasjoner. Den andre skildrer også håp og kjærlighet, men brutte sådan, og vil neppe oppsluke våre barnebarn. 
Leonardo svarte i et intervju at det var herlig å spille mot Kate igjen. Han likte begge filmene, men holdt en knapp på den siste, da han så den som mer realistisk, slik livet oftere kan være for et par.


Om høyder og fall
For oss romantikere eller spenningssøkere kan hverdagen unektelig være krevende. Avstanden mellom forventningene til kjærligheten og livet, og hverdagens faktiske krav, kan oppleves tilsvarende som mellom de to ovennevnte filmer. 
Drømmene ligger liksom alltid og vaker der fremme eller der bak, og de går selvfølgelig ofte tapt da en ikke kan hoppe etter hver og en drøm som streifer fantasien. Det ville vært en fin berg og dalbane for de som måtte henge med på lasset. 

  
Hva er egentlig "lurest"; er det å være realisten - eller drømmeren? Realisten vil vel ikke sitte med erkjennelsen av lengsel og håp, på samme vis? Det er vel fysikkens lov; at jo høyere opp du går jo større blir et eventuelt fall?
Burde Titanic-filmen sørget for å ha med regningene og klesvasken mot slutten? ..for å sikre at ungdommen ikke gikk ut av salen med en drøm som de ikke ville finne? 


Men hvordan kan man nå toppen, hvis man slutter å søke de store høyder? Det er en evne å visualisere, lage idéer og forestillinger i det mentale liv. Og vi er forskjellig utrustet til dette. Noen er kreative forskere, som også kan ha urealistiske idéer eller drømmer. Det skaper kanskje frustrasjon tidvis, å håpe på å løse kreftgåten når sykdommen vinner over så mange kurer. Men uten drømmen stopper også søket. Andre sitter i en fattig landsby, uten særlig fremtid, annet enn egne drømmer. Urealistiske ofte? Ja. Men ingen kan ta fra dem håpet. 

Parforholdet AS

Hvordan klare å nå høydene, stå ved masten med armene utstrakt og håret blafrende i vinden, samtidig finne glede i det hverdagslige? 
La oss bruke en modell for å illustrere parforholdet. Modellen er næringslivet, hvor paret er en bedrift, ja gjerne et AS. Nytt foretak registrert: "Parforholdet AS" (..ok, det klinger ikke så godt! Men bare heng med litt, selv om du er en evig romantiker). 
Som andre firma må det satses, skapes, forvaltes og fornyes kapital og verdier, for å overleve. Kapitalen i Parforholdet AS er anerkjennelse, kjærlighet, sex, respekt, arbeidsinnsats, egentid, opplevelser, interesse, oppmerksomhet.... 
Mange klarer å få hjulene til å gå rundt i gode tider, men det er i de dårlige tidene det kan butte og konkursen er i sikte. 
Hvis kapitalen i andre firmaer er brukt opp, hvis ingen har investert noe på lenge, da kan en ikke forvente vekst. Det forstår både realisten og drømmeren. En lever på oppspart kapital og sørger for at hjulene så vidt går rundt. I dårlige tider må nok håndklet kastes inn. Men de kreative investorene, storsatserne, de som planlegger og satser, de ville vel kommet opp med noe, en ny plan for igjen å finne vekst. 
I dårlige tider må det både kreativitet og realisme til, regnskapet må gjennomgås. Det må læres av dårlige investeringer og av de gode; hvor ble det skapt ny kapital tidligere? Hva var den opprinnelige planen? Hvorfor ble firmaet opprettet? 
En Paris-tur, var det den? En dans, var det det? Kysset, armkroken, blikket, omsorgen? 


Parforholdet AS ikke er store bedrifter, det er ikke mange til å dra lasset. Svikter den ene, blir det mye for den andre. 
En må huske på at investorene har ofte forskjellige talenter og forskjellige behov for Parforholdet AS. Derfor må en stadig utvikle firmaets plan. Kan de på styremøte finne noen felles drømmer som de må satse litt kapital på?
Jeg aner ikke hva Røkke vet om Parforholdet AS, men han vet mye om skaping av nye verdier. Han vet at man satser ikke vilkårlig, man satser på noe man tror vil utvikle og forbedre firmaet. Man satser fordi man har en drøm, men man satser innen de realistiske rammer.


Til slutt et slag for hverdagen i Parforholdet AS. Titanic var en film, og vi kan heller ikke stå ved masten med hjertebank hver dag. Men en kan ta med ingrediensene: en spiseskje drøm, en dl håp, 1 m klatring, og en teskje hjertebank i firmaoppskriften.
Når en innimellom så når høydene, er det mer å leve på når klesvasken skal tas, regningene betales og bilvinduene skrapes. 


Så; ja takk begge deler; drøm og realisme! Lykke til med ditt AS. Siden det er lurt å investere litt med å ta ut litt kapital i ny og ne, er jo Paris bare en billett unna! Eiffeltårnet lever kanskje evig, men det gjør ikke du... Og siden hverdagene kanskje ikke er så aller verst, er det lov å bestille en retur også.

God tur!