Jonas Gahr Støre
skriver nylig i Aftenpostens kronikkspalte at han synes det er tankevekkende at
det i Knausgårds 3000+ ikke i større grad ble drøftet samfunnnspolitiske
påvirkninger i forfatterens liv. Jeg på min side synes det også er
tankevekkende at han skriver så mye om seg selv og så lite om
fellesskapet.
Men Knausgård følte
seg alene. Følte seg utenfor. Følte seg ikke som et "vi". Mer som en
øy der ute i stillehavet. En øy som ligger like utenfor det store fastlandet.
Som ser, som lengter men som ikke tar steget over.
Og vi leser ham,
bind etter bind. Fordi vi kjenner oss litt igjen, her og der.
Det skal kanskje
sies at jeg stagnerte på bok 5.5. Altså halveis ut i den nest siste boken. Det
var på det tidspunktet 1'erns storslagne effekt på meg hadde sluttet å virke.
Jeg trengte en ny injisering, men 2'ern traff ikke like godt, ei heller 3, 4,
5.
De første 435
sidene var så sterke. De var så rå. Så hudløse. Så ekte. Men deretter ble
det mye detaljer. Om klesvaksen. Om rotet i gangen. Om forelskelser som varte
og rakk. Om ejakulasjoner som kom for tidlig. Og selvom dybden fortsatt var der
tidvis, ble det etterhvert litt overdose av de vonde selvransakingene i
etterkant av hvert sosiale møte. Om de mange dager med fylleangst. Om den
store frykten for å miste kontroll. Om hans høye selvbevissthet om hvordan
han sitter på stolen, hvordan han beveger sin kropp og hva han tror de andre
ønsker at han skal si.
Vi blir først
invitert inn i hans liv, det råe og nære. Men etter den store begeistringen
blir man plutselig oppmerksom på at man gradvis har blitt skjøvet ut i kulden.
Man blir stående som observatør til hans klesvask. Til slutt tenkte jeg at i
stedet for å lese om din klesvask, bør jeg søren meg heller ta min egen.
Denne følelsen av
en distanse vil jeg tro nettopp handler om Knausgårds indre kamper. Ikke bare
hans kamper, men angstens verk. For det er nå sånn at når et menneske
har sine sterke indre konflikter med tilsvarende sterk selvranskalese på
høygir, da blir det lite plass til den relasjonelle kontakten. Det blir lite
plass til et "vi". Til et godt møte. Til den andre.
Vår
oppmerksomhetsevne er jo dessverre begrenset. Dersom den ene er
okkupert med selvbevisste tanker blir den andre skjøvet litt ut, fordi
fokuset ikke er på hvem den andre er men hvordan man selv ter seg.
Dette er i grunn
den sosiale angstens vonde paradoks. Angsten som handler om en frykt for
avvisning gjør at man gjør alt for å tekke de andre, for å bli likt. Men så
blir resultatet ofte motsatt. Ønsket om å passe inn skaper avstand, fordi den
sterke selvbevisstheten gjør at man ikke ser den andre eller gir av seg
selv.
Knausgård er et
tenkende menneske. Han er svært kjent med sin sterke selvkritiskhet og dets
demoner for det sosiale liv. Han ønsker den vekk.
Han er sånn sett et
lengtende menneske, som så mange av oss. Behovet for å høre til er et
grunnleggende behov, et primærbehov fra livets første dager.
Forståelsen som
synes å råde i dag er at dette behovet har forrang. Det har danket ut
seksualitetens begjær. Ja, tilhørighetsbehovet har selv danket ut behovet for
mat. Små babyer vil heller sulte enn å gi slipp på den helende effekten den
andres myke hud med den gode lyden av den andres hjertebank. Mange klarer seg
ikke uten menneskelig kjærtegn og hudens varme i de første månedene av et liv.
Moderne psykoanalyse, som moderne traumeteorier, er mer enn noen gang opptatt
av menneskets kamp for tilhørighet.
Det gjør derfor så
vondt å bli avvist. Og jo tidligere avvisningen skjer av de viktige personer,
jo vondere gjør det og mer arr etterlater det.
Mennesker som kan
reparere er godt å ha. Når rørene i huset sprekker, er man glad for at det fins
gulesider.no og et søknadsfelt hvor man kan plotte inn "rørlegger".
Når man har brukket benet er man glad det fins en legevakt, som kan lime det
sammen igjen. Når man er isolert og alene, da er man glad for at det fins
psykologer som ønsker å bidra til mellommennesklig kontakt, forståelse og
empati, for å hjepe til å reparere. Sammen.
Foto: Morten Krogh |
Til slutt kan jeg
si God kamp! Og har du ikke lest nummer 1, så kan du godt begynne med en gang. De råe
ordene flyter av gårde, brutalt ærlige som de er, ensomme som de er. De treffer allikevel som vakker
musikk.
Deretter kan du
kanskje finne deg noe annet å lese.
Men bloggen din skal vi fortsette å lese. Aboslutt ikke langtekkelig men derimot to the point - lekende lett.. Selv stagnerte jeg i slutten av bok 2, har egentlig tenkt til å ta meg sammen og lese resten +3,4,5,6...men det har blitt noen andre bøker i steden (feks "Meg eier ingen" - nydelig og ekte, anbefales!!). Vel kanskje kan jeg gi meg selv lov til å gi meg her, med Knausgaard altså. Det er mye annet å fordype seg i! Hilsen Ragnfrid
SvarSlettÅ, så bra du liker lesingen på denne siden!! Og ja. "Meg eier ingen" er en god anbefaling som jeg skal ta med meg! Så portrettet med forfatteren på NRK, nydelig!
SvarSlettEnig med deg om opplevelsen av Knaugård-bøkene. Tror nok at angsten og selvsensuren slo sterkere inn etter hvert, og fjernet noe av nerven som var der så sterkt i bind 1, selv om bøkene glimtet til iblant. Håper siste bind blir en spennende opplevelse.
SvarSlettJa, er spent på siste bind jeg og!
SvarSlett...så får vi se om dette blir det siste fra Knausgårds skrivende hånd, som han påstår. Den idéen håper jeg virkelig han legger fra seg når han har fått det litt på avstand.
Kommentaren med klesvasken overgår Knausgård . . .!
SvarSlettHaha, takk!!
SvarSlettOg jeg må legge til at han skal ha for å beskrive det å vaske klær så levende og detaljrikt, at man selv føler at man står der i hans sko; sorterer, blir lei og kjeder seg med ham.... Han skal virkelig ha for det!